6. januar 2021: Rør ikke skolehagen!

Jeg begynte i skolehagen på Trasop våren 1965 og gikk der ut høsten 1968. Etter fire år hadde jeg gjort meg fortjent til både diplom og skolehageknappen i sølv, men den viktigste belønningen var alle blomstene, grønnsakene og frukten jeg bar hjem hver høst. Eller syklet, for det var en altfor tung bør å bære helt hjem til Oppsal.

Skolehagen på Bryn i glansdagene. Låven på Teisen gård i bakgrunnen,
overlærer Ole Devik med hvit hatt til høyre i bildet
.

Blomkål, epler, gressløk, gulrøtter, hodekål, istappreddiker, kålrabi, løk, neper, persille, poteter, purre, pærer, rabarbra, reddiker, ringblomster, rips, rosenkål, salat, selleri, solbær, sukkererter og tagetes. Det var ikke bare et bevis på den innsatsen jeg hadde lagt ned gjennom året, det var også et kjærkomment tilskudd til husholdningen. Dessuten var skolehagen en læringsarena og sosial møteplass der gutter og jenter flørtet og sa det med poteter. Jeg kan fortsatt ikke sette fra meg en spade eller et greip uten å vaske det først og jeg kan ikke skrelle poteter uten å tenke på mine agrare erfaringer. Les hele innlegget...

4. februar 2020: Trist som faen

Jeg forvillet meg inn i et av de nye byggefeltene på Vollebekk her om dagen, og kom over noen som trolig er ment å være en slags lekeplass. På et sukkertøyfarget plastunderlag sto en sukkertøyfarget karusell med plass til fire unger. Og det var det.

«Dette er trist som faen,» tenkte jeg, sendte en takk til Ari Behn for tittelen, og så forsøkte jeg å se for meg hvordan unger skulle leke der? Hva hvis de, sånn som jeg, blir svimmel og føler en trang til å kaste opp allerede etter én runde med karusellen, hva skal de gjøre da? Hvor skal de leke? Og hva med dem som bare ikke har lyst til å kjøre karusell, hva med dem? Grave i blomsterkassene blir neppe tatt godt imot, og å spille danka på husveggen vil helt sikkert forstyrre dem som bor innenfor, hvis de ikke allerede er forstyrret. Da er det bare herping som gjenstår. «Dette er ikke noe sted for barn,» tenkte jeg videre, «og hvis du bor her med barn er du pokka nødt til å dra på langtur med termos og matpakke hvis de skal få et sted å leke.» Les hele innlegget...

25. september 2013: Jeg burde sannsynligvis ikke ha vokst opp

farlig-a-leveSkoesker er en fin oppfinnelse. Skoesker kan brukes til mye rart. Naturligvis kan de brukes til å oppbevare sko i, men de kan også brukes som dukkestuer og garasjer for lekebiler. Og så kan de brukes til arkiv.

I en skoeske kom jeg over noen bilder fra min egen barndom, og blant dem var det først og fremst det som viser en guttegjeng på taket av en plankehytte som vekket min interesse. Skogen som hytta lå i, kalte vi Jerper’n. En forkortelse for Jerpsetskogen som hadde navn etter eieren, kolonialhandler Jerpset. Jerpset hadde butikken sin like ved Oppsal trikkeholdeplass og er for lengst byttet ut med Rimi. Jerpsetskogen er også for lengst forsvunnet og erstattet av et boligfelt med snauklipte plener og moteriktige tujabusker. Inne i Jerper’n lå en liten knaus omgitt av bringebærkratt og denne knausen kalte vi «Bringebærborg.» Bringebærborgen var lett å forsvare når vi lekte riddere av det runde bord, for det gikk bare én sti inn gjennom buskaset. Vi fektet med sverd av planker og noen av oss laget skjold av gamle forskalingsplater. Det kunne gå hardt for seg, men den hyppigste skaden var likevel en flis eller to i fingeren. I dag har flis i fingeren blitt nærmest dødelig og ensbetydende med blodforgiftning, men til tross for de alvorlige skadene jeg pådro meg under kamphandlingene i Jerper’n, vokste jeg opp.

Hytta besto av lemmer og plank som for det meste var funn fra omkringliggende byggeplasser. Vi bygde den uten hjelp fra voksne, og muligens ser resultatet også slik ut. Hytta hadde to etasjer, men det var takterrassen som var mest populær. I dag vil det være et ufravikelig krav at terrassen skal ha et rekkverk med godkjent høyde, men slik var det ikke i Jerper’n. Naturligvis hendte det at noen datt utfor, men det gikk bra selv uten støtmatter eller støtsand på bakken. Det var forresten ikke så høyt, heller. Et par meter, kanskje. Det gikk muligens med en tann eller to, men den eneste gangen det gikk ordentlig galt var da noen bygget en peis inne i hytta, og tente opp. Det brant godt, for å si det sånn, men vi lærte i hvert fall forskjellen på brennbart og ikke brennbart materiale. Dessuten lærte vi å ta risiko, og svare for følgene.

Ved siden av hytta var det et hardtrampet, flatt område der vi kappet land. Vi tegnet opp en stor firkant på bakken, sto på hver vår side og kastet kniven i bakken. Fikk vi kniven til å bli stående, var det om å gjøre å skjære en så stor del av firkanten som mulig. Og, for å gjøre en lang historie kort, det var om å gjøre å vinne hele firkanten. Det var en form for krigslek, for det skulle være land som kjempet mot hverandre. Alle ville være England og ingen ville være Tyskland. Jeg lå i hardtrening for å lære meg å kaste kniv, ja, for den gangen gikk vi med kniv i beltet alle sammen. Jeg skar meg også, mange ganger. Jeg har fortsatt tydelige arr som skriver seg fra å spikke pil og bue eller seljefløyte, men det var jo nettopp fordi vi skar oss at vi lærte hvordan en kniv skal brukes. I dag er det blitt livsfarlig å spikke med kniv, og på nettet ser jeg at de kapper land med trepinner. Trepinner! Snart kommer det vel som en app.

Jeg vet ikke hvor tydelig det synes på fotografiet, men vi hadde slagstøvler, alle sammen. Støvlene gnagde rundt leggene, og etterlot seg en ring rundt hvert bein utpå sommeren. Vi brukte slagstøvler når det var vått ute, ellers hadde vi tennissko og sandaler. Beksøm om vinteren. Vi hadde pensko som vi brukte på julaften også, men converse, sneakers og casuals var det dårlig med. Det er klart det kan virke som umulig å vokse opp med så få par sko, men det gjorde vi altså.

Det ble ganske mange planker til overs, og noen av oss bygget olabiler som vi freste nedover gata med, uten å tenke tanken om at bilen burde ha en slags brems. Da var det bare å svinge til siden, ut i naturen og ta den støyten som måtte komme. Det var verst å måtte nødbremse i brennesler, men sånt noe lærer du ikke av å spille Grand Auto Theft eller henge timevis over en Play-Station eller Wee. I dag må du ha hjelm for å kjøre olabil, bortsett fra at det er farlig å kjøre olabil fordi de ikke er EU-godkjent, så derfor er det ingen som kjører olabil lenger og lærer seg at brennesler svir noe inne i helvete. Men det var sånn det var, vi hadde friheten og lærte å forholde oss til suksess og fiasko, og vi hadde muligheten til å ta ansvar for egne handlinger og lære av feil. I dag, så vidt jeg har forstått, er det alltid noen andre som har skylden hvis noe går galt.

Det nærmeste vi kom spillkonsoll var en grammofon med automatisk plateskifter, men det var likevel magisk å se den ene platen bli byttet med den andre, og så kom den neste låta helt av seg selv. Louis Armstrong sang så hest at knitringen fra platene ikke forstyrret. I dag heter det iTunes, Spotify og Wimp, så jeg kan godt forstå at det virker mystisk at jeg i det hele tatt overlevde slike mørke barne- og ungdomsår. Fjernsynet var bare i svart/hvitt – for de som hadde et sånt. I gata vår var det én familie med fjernsynsapparat, og der samlet vi oss alle sammen for å se på Falkeklubben en gang i uka. Et godt stykke unna Netflix, for å si det sånn. I dag finnes Falkeklubben på nrk.no, men det blir liksom ikke det samme.

Vi hadde ikke mobiltelefon, vi hadde ikke fasttelefon heller, så det er et under at vi i det hele tatt fikk tak i hverandre. Hemmeligheten het ringeklokke, et apparat som mange familier hadde ved dørene sine den gangen. Trykket jeg på den, ringte det inne i leiligheten og så kom det gjerne noen og åpnet, og var vennene mine hjemme, dro vi ut og lekte og kom ikke tilbake før gatelysene ble tent. Eller enda senere, for vi hadde ikke gått tomme for ideer bare fordi det hadde blitt mørkt. Nei, mørket åpnet for nye muligheter som hæpping og epleslang. I dag forteller barnehagene om barn som har så dårlig motorikk at kan ikke gå på skogstur uten å snuble i annenhver trerot, og det i fullt dagslys. Da tenker jeg det er godt at de begynner med iPad i barnehagene også, sånn at ungene kan holde seg innendørs hele livet og ikke trenger å gå ut i verden hvor de kanskje kan få skrubbsår, en flis eller et kutt i fingeren eller litt såret stolthet.

På bakgrunn av slike observasjonene er jeg kommet fram til at jeg sannsynligvis ikke burde ha vokst opp. Men så gjorde jeg det altså allikevel.