Ikke for å skryte, men jeg har skrevet en temmelig presis og interessant roman om byråkratiet. Den heter «.dep» og i et av kapitlene røper jeg hvordan byråkratiet vokser og eser ut: En byråkrat som har for mye å gjøre, har i prinsippet tre valg: Enten slutte i arbeidet, dele arbeidet med en annen byråkrat eller kreve minst én nyansatt under seg i hierarkiet. Byråkraten vil alltid velge det siste alternativet. En av grunnene til at de får for mye å gjøre, er at ingen vil ta beslutninger, men heller forsikre seg om at de ikke kan anklages for å ha gjort noe galt – det som på amerikansk kalles CYA-strategi. Cover Your Ass. Dette kan du oppleve i levende live i bydel Grorud.
Stikkord: Oslo kommune
Bevar Oslo skolemuseum!
Sist høst bestemte Byrådet seg for å nedlegge Oslo skolemuseum, uten å utrede saken eller lytte til noen av motargumentene. Det kunne virke som om Byrådet i et anfall av delirium tenkte at et liten million kroner herfra skulle redde kommunens budsjett på 105 milliarder, akkurat som om dette vesle museet på noen som helst måte kunne rokke båten.
Etter at russerne startet sin tjuende krig på hundre år, denne gangen mot Ukraina, har Norge tjent uforskammet mye penger. Pengene fosser inn så fort og i så store mengder at det er et under at vi i det hele tatt klarer å telle dem. Ja, jeg vil si at vi har fått urovekkende god råd, for i år er statens samlede inntekter anslått til å lande på 2270 milliarder kroner, hvilket vil gi oss et overskudd på 69 milliarder. Men feirer vi at det går godt av den grunn? Innvilger vi oss et lite stykke bløtkake, en pølse i lompe eller litt enkel hornmusikk fra et lite skolekorps? Nei, det gjør vi ikke. Absolutt ikke. Det ville jo vært fullstendig uansvarlig av oss.
7. januar 2026: Ønsker for det nye året
Vi har lagt 2025 bak oss, og kan trygt si at det året ikke kommer til å huskes som vellykket. Hvis det hadde vært reklamasjonsrett på tid, skulle jeg krevd å få hele året tilbake, for maken til elendig leveranse, skal du lete lenge etter. Det er så en skulle tro Posten stod for regien. Men, nå får vi altså en sjanse til, og det skal godt gjøres at 2026 blir like elendig som 2025. Jeg for min del velger å være optimist og håper 2026 blir de gode nyheters år. Det kan vi virkelig trenge.
19. mars 2025: Det er baktanken som teller
Tiden går så fort, at jeg nesten går surr i den, men sommeren 2020 flyttet barnehagen ut av Teisen gård og siden har bygningen stått til forfall. Snart har det gått fem år, uten at gården har fått vedlikehold eller omtanke av noe slag. Alle som eier et hus eller en hytte, vet at hvis vi ikke vedlikeholder bygningene, vil resultatet være mer enn synlig på fem år. At Teisen gård er fredet, spiller ingen rolle. Det følger ikke penger med fredning. Riksantikvaren er blakk. Byantikvaren er blakk. Det er heller ikke sånn at det mangler på forslag til videre bruk av stedet, men disse ideene faller for døve ører. Hvilket har fått meg til å lure på hva som kan være den egentlige grunnen til at bydelen og kommunen lar gården forfalle?
16. oktober 2024: Nå er det slutt på gamle tider …
Musikalsk var det en lidelse å vokse opp på sekstitallet, i hvert fall hvis vi ville høre popmusikk på NRK. Der fikk vi «Ti i skuddet» på fredager og et par låter i «Ønskekonserten» på mandager – ellers husker jeg tiåret som preget av trekkspill og hardingfele avbrutt av salmesang og instruksjoner om alt fra potetkoking til symptomer på hjerteinfarkt. Ikke rart de fleste av oss heller lyttet til Radio Luxemburg på mellombølgen eller svenske P3 på FM-båndet. «Svensktoppen» var et av de hotteste programmene, og de sendte populærmusikk en times tid – sammenhengende! Sånt var uhørt i NRK, og så var det Rolv Wesenlund som i en sketsj fra et fengsel ble spurt om de bare hadde NRK og han svarte at «Ja, det er en del av straffen.»
5. juni 2024: Opp av skuffen?
På Høyenhall skole er støyen så utålelig at de ikke kan ha vinduene åpne, selv på de aller varmeste dagene er de lukket og mangelen på oksygen er til å ta og føle på. Elevenes konsentrasjonsevne synker som en stein og læringsutbyttet blir deretter.
Manglerudtunnelen vil gi minst 50 000 innbyggere i Oslo bedre luft, mindre støy og tryggere skolevei. I over tretti år har Bryn miljøforum langs E6 Oslo Øst kjempet for prosjektet, som har hatt navn «Operasjon Solside» fordi det er her kveldssola skinner. Underveis har statsråder, politikere, byråder, ordførere og byråkrater blitt invitert til å ta problemet i øyensyn, og vi har møtt forståelse og alle slags motargumenter. Statens vegvesen står for det mest originale, da en saksbehandler i et tidlig møte uttrykte sin motstand fordi «bilistene hadde krav på dagslys». I slike situasjoner kjentes det tungt å kjempe for en sak, for vi kunne ikke ta hodet til vedkommende og dunke det i bordet – selv om lysten var der. Men hvis bilistene skal ha krav på godene, bør de også ha krav på ulempene, for eksempel støy. De burde kjøre med alle vinduene åpne, slik at støyen kommer inn i bilen? Eller hva? Det ville ikke vært annet enn rettferdig. Heldigvis har diskusjonen bare hatt få avsporinger av denne typen.
8. mai 2024: Lyset er på, men det er ingen hjemme
Jeg er neppe alene om å føle kvalme over strømbaronene og ågerkarlene deres. Strøm, som koster 12-15 øre å produsere, selges gjennom monopol til priser til kunder som ikke kan velge og som burde fått statsministeren til å skamrødme langt over hårfestet. Direktøren i Statnett presterte det kunststykket å hevde at strømprisene i Norge er lave og at vi er for godt vant med lave energipriser. Ifølge skattelistene tjente hun 5.900.000 kroner i 2022, så da er det lett for henne å prate.
27. mars 2024: Teisenskarvet
Det var ingen som merket at det kom, trolig dukket det opp om natten, da alle sov. Lydløst, som nysnø dalte det ned og da vi vaklet ut om morgenen, trøtte i trynet, lite lystne på å jobbe og kaffetørste som rakker’n, sto fjellet der som om det alltid skulle ha stått der. Like selvfølgelig som Dovre.
Der hvor vi før hadde Teisenparken strakte fjellet seg mot himmelen, gjennom skyene. All grus og småstein det var dekket med ga det umiddelbart navnet Teisenskarvet, det strakte seg så langt øyet kunne se, i alle retninger. Et ekte skarv, et nakent fjell der det vokste knapt annet enn lav og små gresstuster, til å begynne med. Det var som om fjellet nylig hadde blitt skapt.
14. februar 2024: Politikk er kunsten å lyve til rett tid
-Du, Jacob?
-Ja, Preben? Hva gjelder det?
-Har du lest Akers Avis Groruddalen i dag?
-Nei, fysjom. Fri og bevare meg. Kan få lus av mindre.
-Jo, jo, men likevel?
-Hvorfor skulle jeg lese den blekken?
-Det står om oss der?
-Oss?
-Ja, om Biffen, Goggen, Puffen og Boffen også.
-Biffen og dem?
-Ja, ikke akkurat meg og deg og Biffen og dem.
-Du snakker i gåter, Preben.
-Men det står om oss, uten at vi er nevnt ved navn.
-Går ikke det, Preben.
-Joda, det gjør det.
-Hvordan da, liksom?
-Sjekk her, da. Se den forsiden!
31. januar 2024: En narrebuss til Grorud
Vi liker å tro at byen vår fungerer slik den skal, det vil si etter intensjonene. I virkeligheten tror jeg det er slik at de som liksom skal bestemme, bestemmer langt mindre enn de tror de gjør. Det vil si at Bystyret innbiller seg at de bestemmer, men når det kommer til stykket, er det én eller to, kanskje tre, saksbehandlere dypt nede i byråkratiet som faktisk har det siste ord i saken.
Dette er to atskilte verdener, der den øverste, det vil si Bystyret, sikkert sukker over den langsomme saksgangen nede i Småkongedømmet, mens de i den nederste delen, nemlig Småkongedømmet, stønner over vinglete politikere som verken vet hva de vil eller skjønner hvordan ting fungerer. Derfor er det sjelden at tingene blir slik som planlagt og tilfeldighetene tar mer eller mindre over. Derfor har vi opplevd kaoset der busser ikke kommer frem i snøen og bussjåfører som ikke vil eller kan legge om til kjettinger fordi de kan bli våte på hendene.