Mine oldeforeldre bodde på Smestad gård, eller Nedre Smestad som den egentlig heter. De bodde ikke i hovedbygningen, for oldefaren min var bare stallgutt og hadde ansvaret for hestene. Oldeforeldrene mine holdt til i annen etasje på drengestua og måtte hente vann i bryggerkjelleren i hovedhuset. Eierne av gården ville ikke la simpelt tjenestefolk bruke hovedinngangen, så vi måtte liste oss inn kjellerinngangen på siden av bygningen for ikke å forstyrre de fine fruene som holdt til i første etasje. Jeg var med og bar vann flere ganger, men jeg tror ikke jeg orket å bære mer enn en halv bøtte om gangen. Det var tungt nok for en liten femåring, men det var morsomt å kunne bidra.Les hele innlegget...
Like sikkert som at snøen kommer om vinterener det at bønder fra Indre Østfold og Nord-Odal invaderer byen i sine firehjulsdrevne monstertraktorer. I samme øyeblikk det første, lille snøfnugget treffer asfalten i hovedstaden, ruller villbønder og rednecks traktorene sine ut av låvebygningene og setter kurs mot hovedstaden for å hevne seg på folk som mener vi må ta vare på ulven og som foretrekker cortado framfor svartkopp.
Bymiljøetaten krever at denne vesle skigarden skal kunne motstå angrepet fra en firehjulsdrevet monstertraktor på 5,4 tonn, med 4,5 liters motor og et dreiemoment på 585 newtonmeter.
Og det haster. Ikke bare litt, men noe inne i hampen, for gutta jobber på akkord og da kan de ikke ta smålige hensyn til fartsgrenser, eiendommer og andre trafikanter. Nå skal brøytinga foregå så fort at verken Fantomet eller Lucky Luke har sjanse til å holde følge. Billigste tilbyder har fått oppdraget, hvilket betyr at jobben er så dårlig betalt at den må gjøres unna så raskt hestene i johndeeren klarer. Når bøndene brøyter på akkord handler det bare om å brøyte sånn at det ser ut som om de har brøytet, for pengene skal inn.
Jeg har muligens blitt både nostalgisk og romantisk, men jeg mener altså at brøytingen var bedre før. Før 2010 omtrent. Før blårussen trakk fram kalkulatorene og fant ut at en krone spart var en krone tjent og at vi kan klare oss uten kommunalt ansatte brøytemannskaper som sikkert bare satt inne i kantina straks kvikksølvet viste seg på den blå halvparten av termometeret.
Vinteren 2010/11 kom jeg hjem en dag og oppdaget at all snø, is, asfaltklumper, grus, bikkjemøkk, sigarettsneiper, papirsøppel, tomflasker, ølbokser og annen dritt var frest inn på plenen. En femti kvadratmeter stor isbre hadde entreprenøren på vegne av Oslo kommune flyttet inn på tomta, og selv om jeg brukte resten av dagen til å spa isbreen ut i gata igjen kunne det ikke hindre en massedød i hagen. Trær, busker, planter, blomster og gressplen gikk heden på grunn av massiv saltforgiftning, for den gangen var salt løsningen på det meste. Selvfølgelig tok jeg det opp med Bymiljøetaten divisjon samferdsel, som svarte at det er nødvendig å frese snøen inn på tomta, selv om det ikke hadde vært nødvendig de foregående tjuefem årene jeg har bodd her og selv om det ikke hadde vært nødvendig da vi hadde kommunalt ansatte brøytemannskaper. Da freste de snøen opp i lastebiler og kjørte den bort, men så fant høyrebyrådet ut at det var billigere å sette jobben ut på anbud og flytte kostnadene over på innbyggerne ved å fylle tusenvis av grøntarealer i byen med all snø, is, asfaltklumper, grus, bikkjemøkk, sigarettsneiper, papirsøppel, tomflasker, ølbokser og annen dritt. Sånn går det når pris blir det eneste sammenligningsgrunnlaget.
Verre ble det i 2014, for da freste bøndene snøen og isen gjennomgjerdene i stedet for over, med det resultat at gjerdeplanker over halve byen lå strødd som pinneved, også hos meg. Det var reinspikka hærverk i regi av Oslo kommune, og da jeg klaget til Bymiljøetaten divisjon samferdsel fikk jeg beskjed om at de ikke hadde noe med saken å gjøre men at jeg måtte henvende meg til utførende entreprenør. Maken til tåkeprat. Selvfølgelig har Bymiljøetaten noe med saken å gjøre, fordi det var nettopp den som hadde satt oppdraget ut til leverandøren sin. Kommunen gjemte seg etter beste evne og sendte fra seg standardsvar som ikke var verdt papiret e-posten ble skrevet ut på, men etaten er naturligvis ansvarlig for det sine valgte leverandører utfører av rasering på innbyggernes eiendommer. Jeg var ikke fornøyd med svaret og klaget på nytt, og fikk et enda mer fjollete svar: Bymiljøetaten påsto at det er ulemper ved å bo ved en vei og at vi derfor må finne oss i å få all snø, is, asfaltklumper, grus, bikkjemøkk, sigarettsneiper, papirsøppel, tomflasker, ølbokser og annen dritt fra gatene inn på tomtene våre. Men det mest fjollete var uttalelsen om at skigarden skal tåle trøkket fra en snøfreser drevet av 150 turbomatede hester på avgiftsfri diesel. Av og til lurer jeg på om folka i Bymiljøetaten noensinne har vært utenfor cellekontorene sine og om de i det hele tatt vet hvor stort et gjerde er i forhold til et traktorhjul, men siden mye tyder på at de ikke har vært utenfor cellekontorene sine og sett hvor stort et traktorhjul er i forhold til en skigard, kan jo bildet illustrere størrelsesforholdet. Et gjerde markerer et skille og er ingen rassikring for den saksbehandler som måtte tro det. Enhver kan jo gjøre sine egne tanker, men hvis skal vi ha gjerder som tåler slike snøfresere, må alle boliger i Oslo omgis av murer på størrelse med de rundt Akershus festning. Stein er det som kjent nok av i Norge. Uansett, Bymiljøetaten gadd ikke ta ansvar for det leverandøren hadde gjort på vegne av etaten, men overlot til meg å krangle med bondestanden. Seks måneder med mas og gnåling tok det, før jeg fikk pengene en ny skigard hadde kostet.
Klok av skade fra 2014, bokstavelig talt, stilte jeg meg i veien for traktoren i 2018 da gatene skulle ryddes og forlangte at bondetampen skulle frese snøen annensteds enn gjennom gjerdet mitt. Det nektet han, så jeg tok fram mobilen, fotograferte ham og forklarte at jeg hadde gitt ham beskjed om ikke å ødelegge gjerdet og at hvis han gjorde det likevel, ville jeg filme ham og anmelde ham for hærverk. «Ja, hvis det gjerdet betyr så mye for deg, så kan jeg jeg naturligvis la det være,» sa bonden. Tenk det! Hvis gjerdet betød så mye for meg, skulle han la være å ødelegge det. At det går an å være så snill? Han forventet å bli møtt med takknemlighet, men hadde forregnet seg.
Konklusjonen er klar; konkurranseutsettingen til Oslo kommune har påført innbyggerne enorme beløp i skader på eiendom og grøntarealer uten at Bymiljøetaten vil ta ansvar for egne handlinger.
Moralen er enda klarere; alle som får ødelagt gjerder, trær eller busker noe denne vinteren må sende klage til etaten med krav om erstatning. La de skyldige betale og la kommunen få vite hva det koster å spare penger. Kanskje ansettes de gode, gamle brøytegutta igjen. De som kunne jobben.
Jeg kan huske da de første pakistanerne kom til Norge på slutten av 60-tallet. Etter at vi var ferdige med å undres på hva de skulle her å gjøre, begynte vi å bekymre oss for gettofisering. Vi fryktet at vi skulle få slike gettoer som den danske fotografen Jakob Holdt dokumenterte fra USA i boka «Amerikanske bilder.»
Jeg ser nå at bekymringene om gettofisering er i ferd med å bli virkelighet, men ikke på den måten vi trodde. Det er i stedet hvite gettoer som etableres, og når åtte av ni kirkenedleggelser (i praksis) er foreslått på østkanten og fire av dem i Groruddalen, er det et tegn på at kirken ikke bare blir hvitere, men at den også flytter seg vestover.
Nedleggelsen vil forsterke den nedadgående spiralen med dårlige besøkstall, som er noe av begrunnelsen for Kirkevergens forslag. Et stadig mer sekularisert samfunn er opplagt en av de viktigste årsakene. Østre Aker kirke er en av dem som foreslås nedlagt. Denne kirken som alle menighetene i dalen har sprunget ut fra, skal altså ikke drives i like stor grad som før. Det er en uklok og lite visjonær avgjørelse fordi kirken bør stå opp for og være en markør for vestlige verdier i et samfunn under endring. Allerede i 2009 foreslo jeg for Bispedømmerådet at Østre Aker kirke kunne spesialiseres, det vil si å åpne den for flere trossamfunn. Forslaget ble møtt med øredøvende taushet.
I dag har Østre Aker kirke et langt større potensial enn den hadde for ni år siden. Den gang snakket vi om at Ulvenbyen, Hovinbyen og Økernbyen var prosjekter som ville komme, nå er de her. De første boligene er alt solgt, den første kafeen er åpnet og den første dagligvarebutikken er godt i gang. Derfor nytter det ikke å stirre blindt inn i bakspeilet når veien framover skal stakes ut.
Østre Aker kirke er så mye mer enn kirkebygningen. Det er et helt og unikt historisk miljø, med pilegrimsled, staller, geitefjøs, klokkerbolig, stabbur, låve, drengestue og prestebolig. I motsetning til hva som settes opp av glass og betong, er dette historiefortellende bygninger, bygninger med beretninger fra 1860 og helt fram til våre dager. Det er en familiekirke gjennom mange generasjoner. Her har mennesker blitt døpt, konfirmert, giftet seg og begravet. Og i motsetning til bygninger i glass og betong trekker historiske miljøer mennesker til seg når forholdene blir lagt til rette for det. Se på Bærums verk. Spør hvorfor Tiedemannsbyen bevarer den gamle fabrikkpipa, selv om isnedfall truer fotgjengerne på gangveien. Østre Aker kirke har alt en byutvikler kan drømme om. Østre Aker kan bli navigasjonspunktet i den nye bydelen, og ikke bare visuelt.
La meg snu på det. Hvis OBOS, Skanska eller hvem det nå enn er som bygger ut de enkelte tomtene, ville ha et hundre mål stort område og benytte det til kulturelle formål i prosjektene sine, hva vil det koste å skaffe det? Hva vil det koste å sette opp et konserthus til fem hundre mennesker? Hva vil det koste å bygge en rekke gallerier, kafeer og anlegge en hage der bydelen kan ha en hagefest som gjør Aschehougs hagefest til en folketom og nitrist affære? Jeg har ikke svaret, men vil gjette på at bare tomtekostnaden alene vil beløpe seg til minst én milliard kroner uten at spaden er stukket i bakken. Så hvorfor foreslår Kirkevergen å legge ned kirken i stedet for å sette seg noen skikkelig store og hårete mål? Og hvorfor skriver arkitekt Peter Butenschøn i OBOS-bladet at Hovinbyen mangler et samlende fokus når nettopp det sentrumet han etterlyser ligger rett under nesen hans? Og hvorfor sier konsernsjef i OBOS Daniel Siraj at han heller vil lage én skikkelig park som er felles for området enn flere halvstore, halvgode og mer private uterom når nettopp den parken han ønsker seg ligger rett under nesen hans? Nemlig ved Østre Aker kirke? Er de fordi de tror at de må oppvise medlemskort for å gå på konsert i kirka?
I stedet for å kaste ungen ut med badevannet må muligheten brukes til å tenke nytt og skape noe som kan komme til nytte og glede for tusenvis av mennesker. Kirkeverge Robert Wright sitter på gull, men selger det som skitt. Du må være mye mer ambisiøs, sette langt større mål og spille på de mange mulighetene som ligger der i stedet for passivt å legge ned kirken, som du likevel ikke kan gjøre fordi folk vil fortsatt gifte seg i en romantisk kirke og folk skal fortsatt gravlegges på Østre Aker kirkegård. Robert, du må uansett varme opp bygningen og holde den ved like.
Konsernsjef i OBOS Daniel Siraj kan fort spare en milliard kroner eller mer og selv om OBOS har mye penger har de sikkert nok annet å bruke dem på. Daniel, du trenger bare bruke noen titalls millioner for å løfte dette historiske miljøet til det oppfyller alt det du drømmer om! Og den vil bli nabo til det nye hovedkontoret ditt i Construction City!
Byplansjef Ellen de Vibe har tre hovedmål for Hovinbyen, hvorav det ene er at den skal ha et mangfold av attraktive byområder som er tett sammenvevd med hverandre og resten av byen. Vel, Ellen, her har du sjansen. Grip den, vis deg som en visjonær byplansjef og sett et spor etter deg som kan bli like tydelig som Frognerparken.
Byantikvar Janne Wilberg arbeider for at byens verneverdige kulturminner tas vare på som en naturlig del av all arealplanlegging, byggevirksomhet og forvaltning av det fysiske miljøet. Her Janne, har du tidenes mulighet til å sørge for at verneverdige kulturminner blir en naturlig del av arealplanleggingen i Hovinbyen.
Fellesrådet skal ha som oppgave å legge forholdene til rette og hjelpe til med å organisere arbeidet i kirken lokalt på en best mulig måte, og vi kan fort bli enige om at en nedleggelse vanskelig kan beskrives som tilretteleggelse, eller hva sier du Jørn Lemvik, som er leder i fellesrådet? Tar du ballen hvis noen sentrer den til deg, Jørn?
Bispedømmerådet skal ha sin oppmerksomhet henvendt på alt som kan gjøres for å vekke og nære det kristelige liv i menighetene og fremme samarbeidet mellom de enkelte menighetsråd og arbeidsgrupper innen bispedømmet, står det på Den norske kirkes nettsted. Så hva er vel mer naturlig enn at Bispedømmerådets leder Gard Sandaker Nilsen spytter i nevene, bretter opp ermene og kaster seg over en ny, spennende og utfordrende oppgave? Hva sier du, Gard?
Og Hanne Marcussen, du er jo Byråd for byutvikling, så hvorfor ikke være det for området Østre Aker kirke også? Det må jo være en artig forandring fra all kontroversen, eller hva?
Skal menneskene komme til miljøet rundt Østre Aker kirke, må de få noen grunner til å gå dit. Kirken i seg selv byr på de aller beste rammene som tenkes kan, og ideene florerer. Men de må struktureres og gis retning av personer som sitter i besluttende posisjoner i byen og som har budsjetter å bruke. Hva om alle dere jeg har nevnt ved navn og noen til samles til en dags konferanse for å utforske de mulighetene Østre Aker kirke gir Hovinbyen? Vil ikke det vært være god idé? En vinn-vinn situasjon for alle?
Noe av det herlige med Oslo om sommeren er alle utekafeene som spretter opp. Eller kanskje jeg skal si spretter ut, for det virker som om de har holdt til inne på et bakrom eller noe og når varmen melder sin ankomst, spretter de ut på fortauene som om ingenting har hendt. Som om de aldri skulle ha ligget i dvale.
Naturligvis kjenner Oslo kommune sin besøkelsestid, for alle fortauene er vår felles eiendom og hvis noen vil tjene penger på vår felles eiendom, får de vær så god å betale. Det synes jeg er et godt prinsipp. Opparbeiding, asfaltering og vedlikehold betaler vi over skatteseddelen og sikkert en hel haug andre skatteordninger som vi kanskje ikke vet om, og da er det helt naturlig at ingen skal kunne bruke fellesområdet helt gratis til egen vinning. Vi skal naturligvis ha betalt for å ha lagt til rette. Samfunnet skal ha sin del av kaka. Skulle bare mangle.
Oslo kommune gir heller ikke ved dørene, akkurat. Hvis du hadde skjenkebevilling i 2016 og leide for eksempel 54 kvadratmeter fortau, måtte du betale 3628 kroner per kvadratmeter for de mest attraktive plassene. Disse 54 kvadratmeterne kostet 195 912 kroner året i fjor. Hvis du nøyde deg med de dårligste plassene, slapp du unna med 1818 kroner per kvadratmeter, eller 98 172 kroner. Også det er en ganske anselig sum, for pengene må jo tjenes inn. Det er det du og jeg som betaler når vi tar oss en øl eller en matbit, sånt sett betaler vi to ganger for dette fortauet, men siden den siste gangen er helt frivillig, lager vi ikke noe bråk om den. Vi liker å kunne sitte ute i sola og nyte en øl eller et glass vin eller en matbit sammen med gode venner.
Sånn er det å drive kafé i Oslo, i hvert fall hvis du vil ha noen bord utenfor, slik at det kan se ut som om du har gjester. Gjester trekker nye gjester, det er en etablert sannhet i serveringsbransjen.
Men hva hvis du heller fikk lyst til å drive transportfirma og bestemmer deg for å bruke Oslo kommunes eiendom, det vil si gatene, til parkeringsplasser for trailerne dine? La oss for eksempel si at du leaser fem trailere og parkerer disse, driver omlasting og oppbevaring og sånt i området der du bor. Hva da? Kommer Oslo kommune løpende med regningsblokka og fakturerer deg det samme som en liten fortauskafé må betale? Nei, det gjør ikke Oslo kommune. Oslo kommune letter ikke på rompa. Oslo kommune synes det er helt fint at du driver transportvirksomhet i et boligområde og har ikke det minste i mot at du parkerer trailere i skoleveien til seksåringer. Eller at trailerne har omgjort Sigrid Undsets vei til mur så heslig at Sigrid Undset roterer fortere i grava enn en gjennomsnittlig kjøkkenvifte. Kommunen bryr seg ikke om voldtekt av boligområdene, og Byrådet ser ikke lenger enn nesa rekker, det vil si til Ring 1. Du kan parkere så mange trailere du bare orker, gjerne tusen, i et hvilket som helst boligområde utenfor Ring 1 uten at kommunen bryr seg. Kemneren gidder ikke løpe etter deg med regningsblokka, men blir heller sittende inne på kontoret og spille kabal.
Men hvis Oslo kommune faktisk hadde brydd seg, det vil si funnet ut at du i grunnen kunne betale det samme per kvadratmeter som en liten kafé, hva da? Hva ville regningen kommet på? Vel, vi kan i hvert fall slå fast at parkeringen finner sted på et område som du synes er attraktivt ettersom du kan gå fra traileren din og hjem til godstolen for å sitte der og spise pizza. Og prisen for en attraktiv kvadratmeter i 2016 var 3628 kroner og en trailer dekker tilfeldigvis 54 kvadratmeter, akkurat like stort areal som kafeen i eksemplet mitt leier. Snakk om tilfeldighet! Ja, da ville du måtte betale 195 912 kroner i parkeringsavgift for hver bidige trailer, og i og med at du har fem stykker, skylder du Oslo kommune, det vil si fellesskapet, 979 560 kroner for å bruke fellesskapets opparbeidede gater til egen vinning. Hvert år! Og det er vel like rett og rimelig at et transportfirma betaler for å bruke fellesområdene når en liten kafé er nødt til det? Eller hva?
Så hvorfor i all verdens land og rike er det gratis å parkere trailere og lastebiler og busser og varebiler og tilhengere og gravemaskiner og traktorer når en stakkars liten kafé ikke slipper unna? Finnes det en byråd der ute i tåkeheimen som kan svare på det?
Men vent litt! Vil ikke trailertansport være næringsvirksomhet, akkurat som en liten fortauskafé? Kan det være lov i et område som er regulert til boliger, det da? Ja, det er det som er så fint i Oslo kommune, at så lenge du parkerer trailerne dine på skoleveien til seksåringene og ikke på din egen tomt, så driver du ikke næringsvirksomhet! Ikke i det hele tatt! Selv om du tjener femti millioner kroner på trailerne om dagen, så er det likevel ikke næringsvirksomhet!
Oslo kommunes Plan- og bygningsetat finner det helt naturlig at du klarer å kjøre fem trailere på én gang! En til Molde, én til Fredrikstad, én til Tynset, én til Mandal og Hønefoss. Det finner etaten verken ulogisk, overnaturlig eller usannsynlig. Tvert i mot, det er helt naturlig å eie fem trailere for bare å kjøre dem selv. En for hver dag i uka. For hvis du hadde noen som kjørte dem for deg, måtte du muligens være arbeidsgiver samtidig eller hva? Og hvis du er arbeids- eller oppdragsgiver så må du jo også være arbeidsgiver? Og da vil det kanskje være næringsvirksomhet? Å nei da, ikke i Oslo kommune!
Derfor slipper du å betale noe som helst for å forsyne deg grovt av fellesskapet. Og hvis du altså skulle få lyst på flere enn fem trailere, la oss for eksempel si femti og parkere også dem på skoleveien til seksåringene, er også dette helt i orden! Hvorfor i all verden skulle du bruke egne penger på en oppstillingsplass når du kan forsyne deg helt gratis av våre felles goder med Oslo kommunes velsignelse?
Men nåde deg dersom du setter ut et par stoler og et lite bord og serverer kundene dine en cortado eller et glass vin. Da smekker Oslo kommune en regning på 3628 kroner per kvadratmeter i fleisen på deg før du rekker å si «kommunal saksbehandler.» Og betaler du ikke, legger Kemneren fra seg kortstokken og kommer etter deg med utpanting og pisk og trusler om offentlig halshogging.
Jeg foretrekker at det er omvendt. At alle som får lyst til å drive transportfirma eller utleie av gravemaskiner i et boligområde må betale til de blør ut av nesa, og så kan fortauskafeene få lov til å bruke fellesområdene helt gratis. Kafeene skaper miljø, de blir sosiale møtepunkter og bidrar til utvikling av sosiale nettverk. Trailere er dritstygge, de forsøpler, forurenser, støyer, skaper trafikkfarlige situasjoner og er en forbannet pest og plage for absolutt alle.
Oslo kommune tar over renovasjonen etter Veirenos fiasko og lemper regningen over på innbyggerne. Men kommunen ga oss virkelig ikke prisavslag da Veireno overtok med sine billige priser?
Onsdagspihlsen 24. august i år handlet om at Oslo bygger så tett at vi bygger den nye slummen. 23. november åpnet kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner for at Oslo kan avvike fra støyreglene i sentrale deler og noen steder i utkanten. Så, hvem av dere politikere vil stille dere først i rekka for å sikre dere en trang leilighet i et forurenset område?
Det er neppe ett menneske i Groruddalen som ikke kjenner til Korketrekkeren, denne perlen av en vei som snor seg rundt seg selv der den stuper ned mot Nøklevannet underveis til Sarabråten. Og i disse dager, når nedtappingen av Nøklevannet er en av de store severdighetene i Oslomarka, er det flere enn noen gang som får oppleve Korketrekkeren og ser hvor skammelig dårlig forfatning den er i.
Stedet Sarabråten fyller store kapitler i tykke bøker, så her må du nøye deg en kortversjon av historien. Selv om stedet i dag er redusert til en ruin var Sarabråten for over hundre år siden et senter for hovedstadens maktelite, uløselig knyttet til Heftye-familien. Familien kjøpte det i 1856, anla veien og Korketrekkeren hit og satte opp romslige bygninger. Huset som sto der bare grunnmuren i dag finnes, lignet mye på Frognerseteren. Det er en vanlig misforståelse å tro at Sarabråten er bygget opp igjen som Frognerseteren.
Mange kjentfolk og notabiliteter fant veien hit, blant annet kronprins Carl, senere kong Karl 4. av Sverige og Norge. Andre berømtheter var Henrik Ibsen, Ole Bull, mens Aasmund Olavsson Vinje stiftet Den norske turistforening her sammen med konsul Thomas Heftye i 1868. Derfor fant også vanlige turfolk fram til Sarabråten og mot slutten av 1800-tallet var det blitt hovedstadens viktigste utfartssted. Nøklevannet ble innlemmet i drikkevannsforsyningen i 1917 og flesteparten av husene ble følgelig revet, mens serveringen varte helt fram til 1943. Det siste av husene ble til aske i en brann i 1971, og tolv år senere ble Nøklevannet tatt ut av drikkevannsforsyningen. Bade-, raste- og overnattingsplasser ble igjen tilgjengelige.
Kikker du på gamle bilder av Korketrekkeren, kan du se at den var velstelt og holdt i god stand. Tar du turen dit i dag, får du det motsatte inntrykket. Du finner et kulturminne i totalt forfall, en steinbru i ferd med å falle fra hverandre. Et veianlegg som er stengt med gitterporter og advarselsskilt. Naturen har kjempet tilbake og er i ferd med å vinne; trær og busker gror snart over den gamle, ærverdige brua.
Forfallet begynte på 1970-tallet da noen unevnelige idrettsmennesker fant ut at lysløypa måtte gå tvers gjennom Korketrekkeren. Det var altfor slitsomt for de som trente å måtte gå hele svingen rundt, og så kan vi selvfølgelig spørre om hva hensikten var med treningen hvis det ikke var å trene? Men hvorfor et knippe fuglebikkjer skulle få lov til å ødelegge et kulturminne er kanskje et enda mer interessant spørsmål?
Deretter lot kommunen korketrekker være korketrekker fram til 2009 da brua var i så dårlig forfatning at den måtte stenges av sikkerhetsmessige årsaker. Det er snart sju år siden, og ingen ting er gjort – bortsett fra å stenge brua og la forfallet fortsette i vill galopp. I flere år nå har vi hørt rykter om at det skal finnes penger til restaurering, men foreløpig er det bare rykter. Noen snakker om at kunnskapen om tørrmuring er så vanskelig å få tak i, men akkurat det tviler jeg på. Vi får sherpaer fra landsbyen Khunde i Nepal til å bygge fjellstier på Vestlandet, og det skulle ikke forundre meg om noen der, eller i nabolandsbyen, kan kunsten å tørrmure.
Korketrekkeren er ikke mindre viktig enn Folkemuseet. Den har til og med fordelen av å ligge der den opprinnelig ble lagt, i motsetning til bygningene på Folkemuseet. Jeg har stor sans for at kulturminner skal oppleves der de hører hjemme, og ikke i montre på et museum.
Vi mangler ikke eksempler på at Oslo forfaller, senest i Onsdagspihlsen 9. september fortalte jeg om benker som råtner på rot. Og de fleste du kjenner kan fortelle om manglende vedlikehold et annet sted i nabolaget. Samtidig skal det nye hovedbiblioteket bli seks hundre millioner, syv hundre millioner, en milliard kroner dyrere – hvem vet, når to streker skal en gang settes under svaret? Da vør vi ikke penger. Da er det ikke grenser for hvor mye gryn vi har og hvor løst de sitter. Vel og bra med fyrtårn, men jeg har større tro på at dagligdagskulturen er viktigere. At vi tar vare på de små, nære ting og at vi ikke trenger nødvendigvis å måtte reise alle mann til samme sted for å få en dose kultur.
Kanskje det nye byrådet har større sans for kultur enn det forrige? I så fall vil jeg oppfordre på sterkeste å tilbakeføre Korketrekkeren (og Mærrapina) til sin opprinnelige stand, og fjerne den nye veien. Det er bare å klikke deg inn på oslobilder.no og søke på fotograf Severin Worm-Petersen, så ser du hvor fint det en gang har vært her. Eller kanskje Byantikvaren kan tenke seg å frede Korketrekkeren?
Når jeg har besøk fra utlandet, pleier jeg å vise fram andre steder i Oslo enn de sedvanlige turistfellene. Jeg viser heller fram Kampen, Beyerbrua, Arctanderbyen, Vindernfossen eller Svartdalen. Korketrekkeren har jeg sluttet å vise fram, med mindre jeg ønsker å poengtere at Oslo ikke er den kulturbyen den gir seg ut for å være. Som dårlig eksempel fungerer nemlig Korketrekkeren svært overbevisende.
På en trestamme ved Korketrekkeren finner du følgende vers, forfattet av en person som navngir seg med forkortelsen PAKO. Jeg tillater meg å avslutte ukens Onsdagspihlsen med dette:
Det finnes et sted
i Østmarkas lier,
der tankene vandrer
til fordums tider.
Til en kunstnerisk bro
så gammel og smekker,
i nåtidens språk
kalt korketrekker.
Anlagt med stolthet
av brukseier Heftye,
og selv datidens hoff
ble her litt andektig.
For med hest og karjol
fra Bryn stasjon
var broen i skogen
en stor attraksjon.
Men selv om vi nå
visstnok er rike,
så holder vi ikke
broen ved like.
Vi anla i stedet
en skjemmende vei
og ødela i farten
en sommergrønn hei.
Og vi trenger vel neppe
å være forstandig
for å skjønne at veien
den er for bestandig.
Så med hilsen fra en
litt gammel og dvelen:
Her fikk den et sår
– Østmarkasjelen.
To ganger hver eneste dag, minst, går jeg forbi benken på bildet. To ganger hver eneste dag, minst, ser jeg hvor nedslitt og dårlig vedlikeholdt den er. Og hver gang tenker jeg at denne benken er det beste beviset på at vi ikke trenger eiendomsskatt. Men for meg har dette ikke med politikk å gjøre, det handler om noe helt annet. Jeg skal forsøke å forklare.
Noen politikere har funnet ut folk som har boliger over en viss verdi, også har så god økonomi at de gjerne kan betale litt ekstra i skatt. Noen tusenlapper fra eller til for disse boligeierne skal formodentlig ikke spille noen rolle. Det er her jeg er fundamentalt uenig. Jeg tror ikke det er noen andre enn selveiere som vet hvor mye tusen kroner er.
Jeg traff tilfeldigvis en jente jeg hadde jobbet sammen med for flere år siden. Siden den gangen har hun giftet seg og fått to jenter. Den vesle familien har kjøpt et gammelt hus som de driver og pusser opp, og de var kommet omtrent halvveis i oppussingen da jeg traff henne. Hun kunne fortelle at det er et tungt økonomisk løft, de går aldri ut og spiser, de har ikke reist på ferie de siste fem årene og når tiden for å betale avdrag på lånet nærmer seg, blir det ofte mye havregrøt til middag. Men ved å forsake luksus som restaurantmat og sydenferie, klarer de gradvis å gjøre huset sitt mer og mer beboelig. Hun sier selv at det er flest hverdager i et år, og de vil at hverdagene skal være best mulige. En slik innstilling vil noen altså belønne med «litt» ekstra skatt.
De ga seks millioner kroner for huset. Seks millioner kroner av nettopengene sine, det vil si penger etter skatt. For å få utbetalt seks millioner kroner, må de tjene ni millioner. De må med andre ord betale tre millioner kroner i skatt for å kjøpe huset. Dessuten betalte de 150.000 kroner i dokumentavgift til staten og en tusenlapp i diverse gebyrer. Oppussingen har de beregnet til tre millioner kroner, fortsatt av nettopengene sine. For å få utbetalt tre millioner kroner må du tjene fire millioner kroner. Og av de tre millioner kroner i oppussing, utgjør seks hundre tusen kroner moms. Legger du sammen alle disse store tallene, vil du se at den vesle familien skal betale 4.751.000 kroner i skatt på huset sitt. Likevel er det altså noen som mener de ikke betaler nok skatt på eiendommen sin og at det ikke er dyrt nok å bo i Oslo.
For et par uker siden var jeg på visning på et hus like utenfor Fetsund. Tre mål tomt og et hus på tohundreogfemti kvadratmeter gikk for tre komma to millioner kroner. Det får du en førtisyv kvadratmeters torommer for i Ensjøbyen.
Det er den første grunnen til at jeg ikke liker forslaget om eiendomsskatt. Vi har ikke behov for å øke kostnadene ved å bo i byen vår.
Men jeg har vektigere grunner enn dette, grunner som benken på bildet minner meg om hver gang jeg går forbi den.
Alle som er selveiere, enten de bor i rekkehus, tomannsbolig eller enebolig, vet at de hele tiden er nødt til å vedlikeholde huset for å ta vare på den verdien huset representerer. Det betyr å male en vegg hvert år. Vaske bort svartsopp. Det betyr å klatre opp på taket og spyle det fritt for begynnende moseangrep. Det betyr å drenere grunnmuren når tiden er kommet for det. Det betyr å erstatte dårlige panelbord med nye. Det betyr å stake takrenner for frø, løv, kongler og kvister. Det betyr å måtte legge nytt tak den dagen det gamle begynner å lekke. Listen over vedlikeholdsoppgaver tar aldri slutt, den bare forandrer seg med årstidene. I denne evige runddansen lærer du fort om pengenes verdi. Det er alltid noen hull som skal tettes, og det er om å gjøre å få pengene til å strekkes så langt som mulig.
Når jeg ser denne benken som står ved bussholdeplassen, er jeg altså overbevist om at vi ikke trenger eiendomsskatt. Grunnen er rett og slett at kommunen har for mye penger som den har, når en benk kan stå og råtne opp på denne måten. Den er ikke den eneste benken i området som står og råtner på rot, heller. Langs hele Alnaparken kan du finne benker som står og råtner, og det verste er at dette er annen generasjon benker som står og råtner på rot. Da de første benkene var blitt så råtne at de ikke kunne sittes på, kjøpte kommunen bare nye benker. Det var så enkelt, så, for pengebunken tar aldri slutt. Pengebunken er en Sareptas krukke. Benker, barnehager, skoler, ballbinger; listen er lang over kommunale gjenstander som kjøpes inn for deretter å aldri vedlikeholdes. En institusjon for funksjonshemmede forteller meg at de ikke kan søke om penger til vedlikehold, bare til nye tiltak. Ser du galskapen, du også?
Selveiere har ikke råd til å holde på på den måten. Hvis huset mitt skulle vært driftet av kommunen, ville det ha ramlet sammen tre ganger siden det ble satt opp i 1947.
Benken på bildet forteller meg at problemet ikke er mangel på penger i kommunen. Problemet er at de som forvalter pengene ikke kjenner pengenes verdi. Og før de har lært det, kan de ikke å be om å få flere penger.
Jeg tror likevel det egentlige problemet er at det knapt nok finnes en eneste politiker som er valgt på løfter om vedlikehold. Nei, de skal love nytt i hytt og vær, enten det handler om skatebaner eller motorveier. Jeg tror aldri jeg har hørt noen politiker si at «i år skal vi ikke bygge noe nytt, men vi skal bruke pengene på vedlikeholdsetterslepet.»
Jeg har sluttet å sitte på benken mens jeg venter på bussen. Jeg tror nemlig ikke at den er sterkt nok til å holde et menneske. Men vi får nok en ny benk snart. Det er, som sagt, mer enn nok penger der de kommer fra.
Hvis du roter rundt i skuffene til kommunen, vil du finne mange dokumenter som er stinne av fagre ord og løfter. De ble utformet en gang, gjerne med hjelp fra kostbare konsulentselskaper, med formål å gi inntrykk av at kommunen ville noe. Men i virkeligheten ble de bare vist fram på et møte i Byrådet eller noe, for deretter å legges ned i skuff og aldri mer se dagens lys.
Påkostet og bortkastet rapport
Ett av disse dokumentene heter «Byens trær» og er en påkostet sak med førti sider i farger, utgitt av Plan- og bygningsetaten. Den handler om hvor viktige trærne er for byen vår, men hver gang jeg går opp- eller nedover Teisenveien tenker jeg at dette dokumentet er ikke annet enn store ord og fett flesk. Det er fullt av tåkeprat fra ende til annen, for i virkeligheten mener kommunen ikke ett eneste ord av de ordene som står der. Jeg griper meg i å synes syn på den saksbehandleren som hadde ansvaret, for alt arbeidet er bortkastet. Han kunne heller gått ut, satt seg i sola og tatt en øl.
Oslo kommune har som hovedregel at det ikke skal felles store trær og at det skal gjenplantes minst ett nytt tre dersom felling er nødvendig, står det. Reinspikka sludder, kaller jeg det, men vil likevel gjenta poenget: Det skal gjenplantes minst ett nytt tre dersom felling er nødvendig.
Det er forskjell på liv og lære
I 2008 felte kommunen fem trær langs Teisenveien, og har de plantet minst ett nytt tre for hvert de felte? Å nei, du. Syv år er gått uten at en eneste byråkrat i kommunen har vurdert tanken om å plante minst fem nye trær. Teisenveien skal tydeligvis ikke få nye trær, så vi får nøye oss med de hoggestabbene som står igjen etter vandalismen. Bildet viser hvor fint og grønt ugresset som vokser ved stubbene blir. Buroten trives godt her nå, og det er jo fint for alle dem som selger allergimedisin.
Og det er forskjell på øst og vest
Da lindetrærne på Eidsvoll plass utenfor Stortinget ble felt i 2008, tok det bare noen få dager før røttene var gravet opp og nye trær plantet over hele fjøla. Da var det ikke snakk om å la plassen bli omgitt av stubber i uoverskuelig framtid. Trær skulle det være. Men så ligger ikke Stortinget på østkanten av byen, heller.
Hva skal vi med trær?
I «Byens trær» skriver kommunen at trær er bra for helsa. I forurensede områder kan bladene sanke inn 10 kg støv hvert døgn, og mange arter har vist seg å være gode svevestøvoppfangere. Så store og ærverdige som trærne i Teisenveien var, kan vi trygt gå ut fra at hvert av dem samlet opp 10 kg svevestøv hver dag. Men hvor mye svevestøv ekstra blir det i lufta i løpet av syv år når kommunen har meiet ned fem trær? Sier vi at hvert tre er virksomt i seks måneder, blir det fem trær ganger seks måneder ganger tretti dager ganger syv år. Det blir, hold deg fast, 63 tonn svevestøv! Hører dere, der oppe i kommunen, Samferdselsetaten, Bymiljøetaten eller hvem det nå er som har ansvaret for denne elendigheten? 63 tonn! Fordi dere ikke har giddet å gjøre jobben deres, har de folka som bor langs Teisenveien måtte tygge i seg tonnevis av svevestøv. Trær er bra for helsa, men det gjelder kanskje ikke på denne kanten av byen? Hovedregelen om at det ikke skal felles store trær og at det skal gjenplantes minst ett nytt tre dersom felling er nødvendig, gjelder kanskje ikke på denne siden av byen, det heller?
Noen har ikke gjort jobben sin
Men det er enda verre enn dette, for mangelen på ansvarlighet skriver seg helt tilbake til oktober 1999. Da tilbød Landbruksdepartementet gratis trær til alle bydeler som ville ha, og allerede den gangen, altså for 17 år siden (!) manglet det trær i Teisenveien. Fjellhus hageby vel oppfordret kommunen innstendig om å ta i mot. Men ville kommunen ha gratis trær? Å nei, du! Ingen skulle komme til kommunen og tro at de kunne tilby gratis trær, sånn helt uten videre. I realiteten har kommunen med andre ord sviktet sitt ansvar i 17 år! I 17 år har de stilltiende sett på de trærne som døde langs Teisenveien, og nøyd seg med å sage dem ned til stubber. Hvert enkelte tre ville i løpet av 17 år ha fanget opp mer enn 30 tonn svevestøv!
Så kan du spørre: Hvorfor planter ikke kommunen nye trær når den sager ned gamle, og når den selv påstår at trær er så innmari bra for helsa vår? Det er kanskje ikke underlig at folks gjennomsnittlige levealder er lavere på østkanten av byen, når det åpenbart ikke er grunn til å foreta så enkle helsebringende tiltak? Jeg mener, hvor vanskelig kan det være å plante et tre? I 2011 ble det felt 40 kastanjetrær i Bygdøy Allé, og du kan jo gjette om det fortsatt står stubber igjen etter dem i dag, eller om det har blitt plantet nye?
Store ord og fett flesk
Folderen «Byens trær» inneholder mange andre store ord også, slike som at «bytrær er en urban kvalitet,» «trær gir myke kontraster til byens harde flate» og at «store og gamle trær er særlig verdifulle.» Fagre ord som ikke betyr noe som helst, men som sikkert kan finnes fram når festtaler skal holdes.
Onde planer fra Statens Vegvesen
Eller kanskje det er slik at trærne ikke passer inn i framtidige planer for Teisenveien? Planer som ikke tåler dagens lys riktig ennå? En gang planla kommunen en firefelts motorvei her, og kanskje snakker noen sammen i løyndom om framtiden til Teisenveien? Konspirasjonsteoretisk, sier du? Mon tro det? I Statens Vegvesens planer for Manglerudprosjektet foreslås en ny busstrasé inn til trafikk-knutepunktet på Bryn, som skal legges i bro over E6 fra Ulvenveien og ned Teisenveien. Dette skal bli hovedruta for busser nordfra. Her skal det bli et busshelvete hvis Statens vegvesen får det som de vil. Hva som skal skje med boligene, barneskolen, barnehagene, skolehagen og sykehjemmet snakker ingen om, men det er ikke så innmari vanskelig å legge sammen to og to.
En ting er sikkert
Jeg er sikker på én ting. Den eneste måten å få plass til denne busstraseen på, er å meie ned alle trærne. Derfor vil det heller aldri bli plantet noen nye. Samme hvor mange store ord og hvor mye fett flesk vi blir servert.
Jeg tror ikke det er så mange som vet at Gudenå er Danmarks lengste elv, 158 kilometer lang. Den begynner sin reise til havet ved Tinnet Krat vest for Horsens, renner nordover gjennom Himmelbjergsjøene og munner ut i Kattegat en mil øst for Randers.
Av Himmelbjergsjøene er det Mossø den først renner ut i, og en gang før 1172 grunnla benediktinerordenen et munkekloster her, Voer Kloster. Plasseringen var ikke på noen måte tilfeldig. Stedet lå øde til – vel, det gjør det på en måte fortsatt – jordbrukslandskapet var rikt og variert, Gudenåen ga ferskvann og Mossø var stinn av fisk.
Det eneste problemet var at Gudenå slynget seg i sirlige meandersvinger under den åsen som i dag heter Sukkertoppen, 108 meter over havet. Og disse svingene var i veien for en effektiv utnyttelse av arealet til landbruk, men munkene visste råd. De tok spadene sine fatt og håndgravde en tretten hundre meter lang kanal helt inntil åsen og fikk på den måten ledet elven unna samtidig som jordbruksarealet ble betydelig øket.
De var så geniale at de til og med regnet ut hvor lang kanalen måtte være for å gi et tilfredsstillende stort vannfall ved utløpet til Mossø, der de anla en mølle. Stedet heter fortsatt Klostermølle og helt fram til 1974 har det vært en eller annen form for industri her. Senest et tresliperi med produksjon av papp.
Det er litt over åtte hundre år siden Klosterkanalen ble anlagt, og vannet renner fortsatt nedover uten å gjøre noe stort nummer av det. Klart det er flom av og til og tørke andre ganger, men Danmarks største elv gjør ikke noe vesen ut av det. Den bare renner langs samme trestokkene i kanalveggene i dag som den gang og er ikke til bryderi for noen.
Hva kan vi lære av det?
Det aller viktigste vi kan lære av de gamle benediktinermunkene er at vann renner nedover. Så kan vi lære at det er smart å være lat, selv om det helt sikkert var et slit å grave tretten hundre meter kanal for håndkraft. Men da kanalen omsider lå der rant elven pyntelig ned til møllen i århundre etter århundre og ga etterlengtet kraft til nyttige og nødvendige oppgaver.
Her hjemme har vi fått det for oss at vann renner oppover. Alnabruterminalen trenger mer plass og da kommer en gjenåpning av Alneelva i konflikt med arealbehovet. For å skape en illusjon av at elva gjenåpnes skal vi pumpe vannet opp til en nyanlagt dam på et høyere nivå på Alfasetmorenen, for deretter å la det renne tilbake i motsatt retning. Bård Folke Fredriksen innrømmer at det ikke er ideelt å pumpe Alnaelva, og akkurat det er det vanskelig å være uenig med ham i.
Et alternativt forslag har vært å gjenåpne elva gjennom den såkalte NRF-tomta, men dette har blitt skrinlagt fordi det – etter sigende – er miljøfiendtlig. Det vil kreve ett hundre tusen lastebillass å fjerne jordmassene har noen regnet ut. Jeg er usikker på hvordan munkene i Voer Kloster regnet, men hvis de regnet på samme måte, ville de helt sikkert ikke ha gravd den kanalen for å flytte Gudenåen. Trolig regnet de på en annen måte. Trolig var de i stand til å tenke framover i tid og kom fram til at bestrebelsene var bryet verdt. For hvis vi fordeler innsatsen over åtte hundre år, blir det ikke så veldig store bestrebelser per år. Og, ikke å forglemme, Gudenåen kommer til å renne i sitt nye løp i minst åtte hundre år til, så det er vel grunn til å se på investeringen i et par tusen års perspektiv. Minst.
Hva om vi tar denne tankegangen med oss til Alna og Alnabruterminalen? På den ene siden kan vi kjøre bort ett hundre tusen lass med jord og dermed få en løsning som er holdbar til, la oss for eksempel si år 3535. Uten særlig vedlikehold, ettersom vannet også i Norge renner nedover av seg selv. Men det synes Oslos politikere altså er en dårlig løsning.
Da mye heller velge en «smartere» løsning, nemlig å pumpe vannet oppover.
Jeg er ingen pumpe-ekspert, men jeg vil anta at den pumpa kommer til å gå i stykker uhorvelig mange ganger før år 3535. Jeg har til gode å se et akkumulert vedlikeholdsbudsjett for de neste hundre, enn si tusen år. Dessuten kommer den til å bli nedslitt og må byttes en uhorvelig mange ganger også. Hvis vi sier hver pumpe holder i 25 år, må den byttes ut hele 60 ganger fram mot år 3535. Jeg vet ikke hva 60 sånne pumper koster, men det er sikkert en hel del. Det kommer til å bli noen artige budsjettforhandlinger i århundrene som kommer. Jeg er heller ingen miljø-ekspert, men jeg er overbevist om at strømforbruket til pumpeløsningen kommer til å overgå fraktingen av jordlassene uhorvelig mange ganger før år 3535. Og hvem vet hva som skjer med strømprisene om noen hundre år? At byrådet mener frakting av masse er miljømessig uheldig, beviser bare hvor kortsiktig de tenker. Knapt nok så langt nesa rekker. Jeg er heller ingen ekspert i subtraksjon, men når en flytting av Alna er stipulert til 100 millioner kroner og en pumpeløsning til 215 millioner kroner, ser det ut for meg til at det er 115 millioner kroner å spare. I hvert fall slik jeg lærte å regne på folkeskolen. Men det er jo så mange år siden jeg gikk på folkeskolen, så de har kanskje begynt å regne subtraksjon på en annen måte i dag.
Og hvis vi tenker litt framover, ikke nødvendigvis til år 3535, men til et tidspunkt der ingen av oss som lever i dag lever lenger. La oss si år 2525. Om 511 år. Da kommer den pumpa til å gå i stykker for gudene måtte vite hvilken gang, og folk i Oslo kommer til å spørre seg selv; hvem var de idiotene som vedtok at elva skulle pumpes oppover? Forsto de ikke at vann renner nedover helt av seg selv? Hadde de ikke hørt om tyngdekraften? Kunne de ikke lært av benediktinermunkene på Voer i Danmark?
Og heldigvis vil ingen av oss være der til å måtte svare for oss.
Bildet: Dette er Gudenå i Kloster Kanal.Legg merke til vannet. Det renner helt av seg selv, uten hjelp fra pumpe.
Jeg kan huske da de første pakistanerne kom til Norge på slutten av 60-tallet. Etter at vi var ferdige med å undres på hva de skulle her å gjøre, begynte vi å bekymre oss for gettofisering. Vi fryktet at vi skulle få slike gettoer som den danske fotografen Jakob Holdt dokumenterte fra USA i boka «Amerikanske bilder.»
Men hva hvis du heller fikk lyst til å drive transportfirma og bestemmer deg for å bruke Oslo kommunes eiendom, det vil si gatene, til parkeringsplasser for trailerne dine? La oss for eksempel si at du leaser fem trailere og parkerer disse, driver omlasting og oppbevaring og sånt i området der du bor. Hva da? Kommer Oslo kommune løpende med regningsblokka og fakturerer deg det samme som en liten fortauskafé må betale? Nei, det gjør ikke Oslo kommune. Oslo kommune letter ikke på rompa. Oslo kommune synes det er helt fint at du driver transportvirksomhet i et boligområde og har ikke det minste i mot at du parkerer trailere i skoleveien til seksåringer. Eller at trailerne har omgjort Sigrid Undsets vei til mur så heslig at Sigrid Undset roterer fortere i grava enn en gjennomsnittlig kjøkkenvifte. Kommunen bryr seg ikke om voldtekt av boligområdene, og Byrådet ser ikke lenger enn nesa rekker, det vil si til Ring 1. Du kan parkere så mange trailere du bare orker, gjerne tusen, i et hvilket som helst boligområde utenfor Ring 1 uten at kommunen bryr seg. Kemneren gidder ikke løpe etter deg med regningsblokka, men blir heller sittende inne på kontoret og spille kabal.
