oslo – Onsdagspihlsen

9. august 2023: Helgener og stokkebåter

En dag i sommer begynte jeg å interessere meg for kommunevåpen. Jeg vet ikke hvorfor, det kan være fordi det regnet, eller det ha vært for noe ganske annet. Det som er sikkert, er at jeg lurte på hvordan det kan ha seg at kommunevåpen i Norge har blitt som de har. Jeg tror svaret er at de er vedtatt av kompromissøkende politikere, og ikke av mennesker med kompetanse på grafisk design. Et godt kompromiss gjør som kjent alle parter like sure, men heller det.

Vi på østkanten som holder en knapp på Vålerenga i fotball, må naturligvis ha en mening om kommunevåpenet til Lillestrøm kommune, for de har den fotballklubben vi elsker å hate. Det viser tre stokkebåter, og én av dem er den såkalte Sørumbåten. Glåma har vært brukt som transportåre så lenge det har bodd folk der, og i påsken 1993 ble det gjort et sensasjonelt funn ved utløpet til sideelva Rømua, noen kilometer nord for Fetsund. En uthult tømmerstokk stakk opp av mudderet, og ikke noe tydet på at det var noe spesielt med funnet. Fagfolk dro likevel på befaring til funnstedet og rutinemessig ble det tatt en karbondatering av båten for å bestemme alderen. Forbauselsen var mildt sagt stor da det viste seg at treet båten var laget av, ble felt om lag år 170 fvt. Båten var nesten tusen år eldre enn Osebergskipet og norgeshistorien måtte skrives om! Originalbåten finnes på Norsk Maritimt Museum på Bygdøy, men en kopi ligger ved Fetsund lenser og den kan du beskue hele sommerhalvåret. Om vinteren senkes den ned i Glåma av bevaringsmessige hensyn. Les hele innlegget...

28. oktober: Konge av Groruddalen

Twitter er et sosialt nettverk og et såkalt mikrobloggverktøy. Det gir brukerne muligheten til å sende og lese korte meldinger, kjent som tweets. Tweets var opprinnelig kjennetegnet av at meldingene bare kunne inneholde 140 tegn, hvilket gjorde at du måtte skjerpe deg skikkelig for å få sagt noe genialt. Senere ble tegntaket øket til 280 i 2017, men de beste tweetene er vanligvis mye kortere enn det.

28. februar 2018: Bygg nedover i stedet!

Oslo vokser. Og vokser og vokser. Som en stadig større storby blir det bestandig behov for nye boliger, for det er en menneskerett å bo i Oslo. Nå er løsningen at det skal bygges høyt og tett. Og tettere enn tett. Dessuten er omtrent alle eksisterende villaområder gjort fredløse og til fritt vilt og trues med riving når som helst. Grefsen. Høybråten. Oppsal. Risløkka. Skøyenåsen. Smestad.

Hvis du går i Kværnerbyen, vil du oppdage at blokkene står så tett og trangt at du knapt nok får skjøvet en trikkebillett mellom dem. Mangler du sukker eller kaffe, er det bare å banke på vinduet hos dem i naboblokka eller skritte over fra den ene balkongen til den andre. Så tett er det bygget at hele Kværnerdalen kunne vært én eneste diger blokk. Det var her det datt en idé ned i hodet på meg som ikke bare kan løse Oslos boligbehov i all overskuelig framtid, men som dessuten er både miljøvennlig og gir mer uterom enn andre løsninger som noen har tenkt ut i dag. Ja, jeg innrømmer at det nesten kan høres for godt ut til å være sant. Jeg sier med Arkimedes: «Eureka!»

Selv om det bygges høyt og tett i dag bygges det likevel ikke så høyt og tett som utbyggerne og mange politikere gjerne vil. Sola står så lavt her oppe mot nord og kaster lange skygger. Vi later jo som om at skyggene ikke skal bli altfor lange og at solskinn ikke skal fremstå som en altfor stor mangelvare, men det er pengene som rår. Ikke solskinnet. Problemet med å bygge høyt er at alle vil bo øverst. Ingen vil bo under den øverste etasjen, men noen er bare nødt fordi de er fattiglapper og ikke har nok gryn. Noen må bo på skyggesidene, som det er overraskende mange av i nye boligområder. Rent bygningsteknisk er det ikke noe i veien for å slenge opp ett hundre etasjer høye skyskrapere på Grorud. Eller på Ammerud, slik at de fire blokkene som står der i dag blir seende ut som små, idylliske bungalower i en karibisk lagune. For saken er, at når vi bygger så høyt tett som vi gjør og det knapt nok finnes et lysglimt mellom husene, kan vi like gjerne bygge nedover. Ned i bakken, der det er like mørkt, eller like lyst, alt etter som. Det er faktisk enda smartere enn det umiddelbart høres ut til.

Da kan vi bygge så mange etasjer vi bare vil. Hundre. To hundre. Tre hundre! Når vi bygger så trangt som vi gjør i dag, spiller det jo ingen rolle om leilighetene ikke har vinduer. De er bare til sjenanse uansett, for du får med deg alle detaljene fra naboenes soverom og vice versa. Da kan det like gjerne være en digital skjerm på plassen vinduene og så kan du selv bestemme hvilken utsikt du vil ha. Gamlebyen i Edinburgh? Kikuttoppen i Nordmarka? Oslo S? En palmeøy i Maldivene? Central Park i New York? Kobbergruvene på Røros? Naturiststranda på Huk? Det er bare å velge, og samme hva du velger blir det uansett bedre enn å glane inn i hvitøyet til dem i naboblokka.

Samme hvor høye husene blir nedover, vil de ikke kaste skygge i retning av en eneste nabo og dermed er det problemet løst. Ikke vil husene synes på overflaten, heller. De vil gli perfekt inn i et hvilket som helst landskap og gi helt nye muligheter der oppe. På taket. Her kan vi anlegge nydelige parker med herlige uteområder, kafeer, konsertscener, klatrestativer, sklier, boccabaner, møteplasser, skatebaner og hva vet jeg. Om vinteren kan det være akebakker, snøborger, kafeer, skøytebaner og langrennsløyper. I dag finnes det ikke plass til noe av dette. Det lille som er igjen av overflateareal etter at husene er reist brukes til bussruter og elbiloppstillingsplasser og åletrange fortau, men det trenger ikke være sånn.

Miljømessig er det en genistrek å bygge nedover, for dette åpner for muligheten av å utvikle og bruke lokal grunnvarme i stedet for fjernvarme. Grunnvarme handler rett og slett om å utnytte det varme laget som allerede finnes i bakken. Ved hjelp av en varmepumpe kan energien brukes til oppvarming av leiligheter og varmtvann. Et typisk borehull i dag er fra 80 til 200 meter nedover og det er betydelig grunnere enn en hundreetasjes blokk. Ikke trenger vi å grave gatelangs i det uendelige for å anlegge fjernvarme heller, slik vi for eksempel gjør i Hellerudveien, der gravingen har skapt milelangekøer i to retninger i snart et helt år. Bare tenkt hvilken enorm forurensing den ene hindringen alene har resultert i! Og to forsinkede busser i kvarteret, i hver retning!

Sånn som vi bygger i dag, blir det egentlig ikke plass til noe som helst. Men det gjør det når vi bygger nedover. En idrettshall? Ikke noe problem! Kino? Klart det! Samfunnshus? Bibliotek? Skatehall? Absolutt! Samme hva vi får lyst til å anlegge på denne tomta, blir det plass! Det er bare å grave dypere! Og tenk hvor praktisk det blir med T-banestasjon, der folk kan gå tørrskodd helt fram. Bygger vi flere blokker nedover ved siden av hverandre, kan de forbindes med tunneler slik at alle kan bruke den samme T-banestasjonen.

Parkeringsplasser vil ikke lenger være en mangelvare, for de første tre, fire, fem eller seks eller syv etasjene kan brukes til parkeringshus. Deler av den øverste etasjen kan være ulåst besøksparkering og beboerparkeringen låses opp med brikken du allerede har i bilen eller ved skiltgjenkjenning. Da vil bilene vil være ute av øye og ute av sinn, men de vil stå varmt og godt, og den forurensende kaldstarten være en saga blott. Parkering gatelangs forsvinner og vi kan plante trær i stedet. Eller etablere fortauskafeer. Eller rett og slett anlegge fortau til fotgjengere.

Ingen andre land i verden har tenkt på å bygge nedover, og Norge kan bli det første landet som gjør det. Dermed vil vi skaffe oss et teknologisk forsprang og vi kan utvikle kompetanse som i neste omgang kan eksporteres. Akkurat slik offshorekompetansen vår har blitt én spydspiss i næringslivet, kan nedoverbygging bli den neste. Ikke vil disse husene bli et mål for terrorister som kommer med fly eller lastebiler, fullastet med sprengstoff heller, hvilket vil gjøre ideen ekstremt populær i store deler av verden.

Dessuten trenger ingen beboere å frykte for høydeskrekk.

Er ikke dette genialt, så vet ikke jeg. Det er bare én ting jeg lurer på: Hvorfor har ingen tenkt på dette før?

24. august 2016:

Bystyret døpte om nedre Grefsen til Storo og skjulte at de vil rasere villastrøket til fordel for et «bymessig område.» Ingen kan føle seg trygg i Oslo. Hvilket område blir det neste? Høybråten? Ammerud? Gamle Stovner?

2. mars 2016: Da svarte penger styrte boligmarkedet i Oslo

Kvadratmeterprisen på en liten leilighet kan i dag fort bevege seg opp mot ett hundre tusen kroner, og du skal ikke trenge mange kvadratmeterne før millionene begynner å rulle. Galskap, vil mange si. Ja, men boligmarkedet har alltid vært preget av galskap i denne byen, på den ene eller andre måten. En gang måtte du ty til svarte penger hvis du ville ha en anstendig OBOS-leilighet før du gikk av med pensjon.

Da jeg skulle ut i boligmarkedet på slutten av 70-tallet, måtte du ha generasjoner med ansiennitet for å slå kloa i en OBOS-leilighet. Ansiennitet var arvelig, og oldebarn på atten år kunne skilte med femti års ansiennitet. Hadde du bare vært medlem et tiår eller så, var du sjanseløs. Den gangen forsynte dessuten OBOS-adelen seg grovt av kaka, de som hadde så lang ansiennitet at de hele tiden kunne velge de beste leilighetene, bo der en stund før de flyttet til neste fete condo. Og i det private markedet var prisene skyhøye, gjerne femgangeren av OBOS-prisene. Å komme seg inn i boligmarkedet var alt annet enn enkelt. Slik skapte grobunn for skitne triks, kreativitet og penger under bordet.

Billett merket «Svarte penger»
Private boliger ble utleid gjennom billett merket-annonser i Aftenposten. Du måtte skrive et brev og presentere deg, og med litt hell fikk du kanskje svar på ett av femti brev. Vi som våget å levere en søknad litt utenom det vanlige A4-formatet, klarte kanskje to av femti. Og når du møtte opp til visning, var du aldri alene, men sammen med en stor flokk andre, like sultne boligsøkere. Hvis du synes dagens budrunder kan være hektiske, skulle du opplevd hvordan det var på 70-tallet. Da varte budrundene sjelden mer enn fem minutter før bindende kontrakt ble signert.

Den første visningen jeg deltok på, var i en ettroms til leie i Grefsenveien på Sandaker. Husleien var på 3000 kroner i måneden, det tilsvarer drøyt 12 000 i dag. 3000 i måneden var mye for en som tjente 45 000 brutto i året, for etter at Statens hadde forsynt seg med sitt, ville jeg bare hatt 30 000 til å betale de 36 000 som hushaien forlangte. Jeg slo med andre ord umiddelbart fra meg leiligheten. Men så viste det seg at galoppen ikke stoppet der: Leiligheten skulle gå til den av de fremmøtte som var villig til å betale flest svarte penger i tillegg til de 3000, og eieren startet en auksjon blant oss frammøtte. Han oppførte seg en slesk og samvittighetsløs auksjonarius som uten blygsel forklarte at leiligheten gikk til den eller de som betalte flest penger under bordet. Seierherren bød 2000. Totalt 5000 i måneden, eller 20 000 i dag, i følge Statistisk Sentralbyrå. 5000 i måneden utgjorde 60 000 i året, 33 % mer enn jeg hadde i brutto årslønn.

Napp på Grünerløkka
Jeg var på en drøss visninger, og til slutt lykkes det meg å få napp på Grünerløkka, en iskald ettroms med så lite strøm at det enten holdt til komfyren eller panelovnen, og med fellesdo i oppgangen, på Ratkes plass. Naboen hadde kronisk diaré og var ikke veldig nøye med renhold, så ofte måtte jeg dra på jobben for å gå på do. Eller til Østbanen, hvis det hastet. Jeg betalte 900 kroner i fast leie, og 500 svart. Huseieren eide tolv leiligheter, og med 500 svarte per leilighet i måneden, dro han inn 72 000 svarte i året. Det tilsvarte halvannen årslønn for meg – og slik var det over hele Oslo. Hvis du ville ha bolig, måtte du betale svart, og de svarte pengene havnet hos dem som allerede hadde mest. Oslo var full av omvendte Robin Hood’er, som stjal fra de fattige og ga til seg selv, og som helt sikkert nyter godt av det ennå, på den ene eller annen måte.

Med nordvendt hage på Grefsen
Etter et par år på Løkka, leide jeg en torommer på Grefsen, hos en dame som var sosialist og ikke ville ha med svarte penger å gjøre. Men hun var ikke mer sosialist enn at hun ville ha det samme totalbeløpet penger over bordet, men jeg fikk altså kvittering på hele beløpet. Til gjengjeld fikk jeg bruke den nordvendte delen av hagen, der det aldri var sol og selv ikke løvetann grodde.

Og så – OBOS
Tidlig på åttitallet dukket det opp en mulighet til å skaffe meg en OBOS-leilighet. Jeg hadde forsøkt tidligere, men alt jeg kunne få var en hybel på Manglerud – under forutsetning av at jeg ikke flyttet sammen med noen, for slik umoral kunne boligselskapet ikke være bekjent av. Det var slik også på NSB den gangen, at da vi skulle reise med nattog, måtte vi sove i separate dame- og herrekupeer. Moral var viktig – noen ganger.

Å bo i OBOS var dårlig butikk
Det var ikke bare-bare å få tak i denne OBOS-leiligheten, fordi prisforskjellen mellom private boliger og OBOS var stor selv om boligene i seg selv var identiske. Et rekkehus i OBOS kostet en femtedel av et helt likt, privat eiet rekkehus. I OBOS var prisene bestemt på forhånd, og den gikk til den av interessentene med lengst ansiennitet. Det var dette som gjorde livet så herlig for OBOS-adelen. Alle som solgte seg ut av OBOS for å flytte til selveier, følte seg snytt på grunn av den store og kanskje urettferdige prisforskjellen, også de jeg skulle kjøpe leiligheten av. Å flytte fra OBOS til en privatbolig betød et stort økonomisk løft, og det var om å gjøre å gjøre dette løftet så lett som mulig. Slik ble jeg invitert til å være med på et trekantbytte.

Hokus, pokus – et trekantbytte!
Et trekantbytte ville si at de som bodde i OBOS-leiligheten tok ut separasjon, og så skulle han flytte inn i den boligen jeg leide, og hun skulle ta med barna til boligen de hadde arvet. Og jeg flytte inn i OBOS. Det vil si: Det var slik skulle det se ut overfor OBOS og myndighetene, men i virkeligheten var dette tåkelegging for å kreve penger under bordet. Seperasjonen var i høyeste grad fiktiv og etter tre måneder skulle mannen liksom finne tilbake til kona og ungene og flytte inn sammen med dem igjen. I praksis ble bare posten hans omdirigert til min leilighet.

«Jamenn, går det an, da?» spurte jeg, og fikk til svar at dette var den eneste måten jeg kunne komme meg inn i OBOS på og at mer eller mindre alle i borettslaget, med unntak av de som bodde der fra begynnelsen, hadde kommet inn på den måten. Det var sånn det ble gjort hvis du ikke hadde tiår med ansiennitet eller kjente noen på det riktige kontoret. Og ganske riktig, det oppdaget jeg da jeg hadde bodd der en stund og kommet på fortrolig godfot med naboene. Det var slik de hadde kommet seg inn de også, og det var sånn denne absurde galoppen ville fortsette hvis det ikke hadde vært for at Willoch-regjeringen noen år senere sørget for at pengene kom opp på bordet og OBOS tok steget ut i lyset.

Ulempen var at jeg måtte betale en betydelig sum svarte penger til eierne av OBOS-leiligheten, i tillegg til å betale leie og strøm i tre måneder for den leiligheten jeg flyttet fra. Totalt betalte jeg en netto årslønn under bordet – og som du sikkert skjønner, det lot seg ikke gjøre å få banklån til å betale svarte penger. Det ble havregrøt til middag i lang tid, og hver eneste oppsparte krone gikk til å betale penger under bordet. En netto årslønn her og en netto årslønn der ble fort mange penger, både for den som betalte og den som tok imot.

Så når jeg i dag leser om hundre tusen kroner for en liten kvadratmeter, vet jeg nesten ikke om jeg skal le eller gråte. Sikkert er det at boligmarkedet hjemsøkes av haier som vil tjene flest mulig penger med minst mulig innsats. Og at noen må betale.

PS: Dette er ingen tilståelse.

17. februar 2016

Ikke før har vi hoderystende ledd oss ferdige over det pretensiøse navnet «byregjering,» så leser vi at Oslo skal få femten nye ordførere, såkalte bydelsordførere. På denne måten skaper politikerne avstand til folket, men det er kanskje meningen? Så kan vi kanskje forvente at byrådslederen blir titulert «president?» Reklamebransjen har et munnhell for slikt: «Same shit, new wrapping.»

23. september: Benkene i Edinburgh

Det har vært snakket så mye om benker i valgkampen. Om benker som er nedslitt. Om benker som ikke kan ligges på. Og ikke minst om fraværet av benker.

En av Oslos store svakheter er mangelen på et sted å gjøre av deg når du er sliten. Noen steder å sette deg ned. Langs Henrik Ibsens gate, eller i Karl Johans gate fra Østbanen og opp til Stortinget. Jo da, det er klart at kafeer og restauranter byr på bord og stoler, men da må du liksom kjøpe noe. Og det er det jo ikke alltid at du har lyst til. Dessuten blir du gjerne mett på et eller annet tidspunkt, hvis du hele tiden må spise for å få en pause.

I Oslo må vi derfor finne oss i å stå, eller ligge på plenen i en eller annen park for å hvile.

Denne Onsdagspihlsen er et forsøk på å rette opp fadesen. Eller å sette søkelyset på den i håp om at rette kommunalråd tar skjeen i en annen hånd. Jeg vil holde frem et eksempel til etterfølgelse. En by som har forstått og tatt inn over seg det faktum at det kan være godt å sitte ned. Om nødvendig kun for å stirre tomt ut i luften foran seg. Kikke på forbipasserende. Lese en avis. Uten å måtte bestille en øl til priser som får bryggeriaksjene til å fyke i været. En by der du kan sitte og nyte utsikten, enten det er til det gamle slottet, eller du vil studere jentene eller guttene mer inngående.

Edinburgh. Benkenes by. Å tenke seg Edinburgh uten benker, er som Venezia uten gondoler. Som New York uten Yellow Cabs. Som København uten pølsevogner. Som Porvoo uten piroger. Som London uten Routemastere. Det går bare ikke. Litt av hensikten med Edinburgh er nettopp benkene. Åtte fot lange, og bygget for å tåle en støyt. Der kan du trygt bli utmattet, uten frykt for restaurantregninger.

Strengt tatt heter de «Presentation Seats» og har sine røtter fra tiden like etter den annen verdenskrig og sprang ut fra et behov hos innbyggerne. Skotter ble også slitne, selv om det ikke alltid virker slik når de spiller nasjonalsporten shinty. Skotter liker å sitte ned fra tid til annen, sånn sett skiller de seg ikke nevneverdig ut fra andre mennesker. At de liker sekkepipemusikk og haggis er en helt annen sak.

Sir William Y Darling satte den første benken på motsatt side av butikken sin i Princes Street 124, til minne om sin onkel Dr Alexander Darling, Han mente eksemplet ville motivere andre butikkeiere til å donere benker på samme måte. Slik startet kampanjen «Seats for Citizens» hvis formål var å forbedre sittemulighetene langs Princes Street. Men agendaen handlet like mye om å få kundene til å holde ut i handlegaten, som å gi dem en anledning til å strekke ut leggene og nyte utsikten over Princes Street Garden. Et kjapt regnestykke viser at Oslo ligger omkring 70 år etter skottene i antall benker og at ingenting tyder på at vi vil forsøke å kneppe inn på forspranget.

Rent fonetisk kan det høres ut som at Princes Street heter «Princesse Street,» men det er ikke tilfellet. Princes Street er en av de mest schizofrene gater i vår del av verden. Nordsiden er rent kommersiell med merkevarebutikker, magasiner og turistfeller tett i tett. Sydsiden av gaten, som med andre ord går fra øst til vest, vender mot Princes Street Garden og er en oppvisning av kultur og natur få andre gater kan vise til.

Princes Street er både hovedgaten og handlegaten i Edinburgh, der du kan oppleve det ultimate shoppinghelvete eller den fullendte naturopplevelse bare ved å krysse gaten. Det er her alt skjer, uansett hva det måtte være. Du kan støte på protesttog, maratonløp, konserter, skotsk fotball eller shinty. På hjørnet ved Waverly Bridge står det alltid en kiltkledt skotte og spiller sekkepipeslagere.

Gaten stenges klokken 13:00 hver 17. mai for å gi plass til den norske kontingentens markering av nasjonaldagen. Med hornmusikk og norske flagg går 17. mai-toget bort Princes Street, ned Lothian Road og inn King’s Stable før seremonien avsluttes med nasjonalsang, kransnedleggelse og høytidelige taler i West Princes Street Garden. Ikke en skotte vil finne på å beklage seg over å bli forsinket av paraden. Parader er en del av livet i byen, det er like skotsk som shortbread. Edinburgh er en kulturby. Alt du ser rundt deg i Princes Street står på FNs liste over verdens kulturarv. Det smitter over på de som bor der.

Princes Street Garden deles altså i to; West og East. East er den minste av dem, men det er i West «Floral Clock» ligger, blomsterklokken. Tingliggjøringen av tid blir sjelden vakrere, for hvert år anlegges en flunkende ny klokke, bestemt av sponsorens ønsker og preferanser. I den østlige enden av Princes Street ligger Hotel Balmoral, der klokken i tårnet bestandig går tre minutter for fort, slik at pendlerne som er for sent ute skal rekke toget.

Fordi det har samlet seg en del benker opp gjennom årene, og fordi populariteten er upåklagelig, vrimler det av benker i Edinburgh. Ikke bare i Princes Street Garden, men også i andre parker og åpne plasser i byen. Benketettheten er høy og ingen trenger å slåss om sitteplassene. Langs Princes Street og i Princes Street Garden er det så mange benker at det rett og slett ikke er plass til fler.

På 1950-tallet ble benkene hovedsakelig donert av organisasjoner eller bedrifter, men etter hvert kom også privatpersoner til, også fra land som Australia, Canada, Frankrike, New Zealand, Norge og USA. Det kan med andre ord virke som om fenomenet er smittsomt. Hvis det er det, bør slike benker tære minimalt på budsjettet til Oslo kommune, og byen kan åpne for donasjon.

Jeg må skynde meg å påpeke at det som gjør disse benkene til noe mer enn bare benker, er nettopp minneplaten på ryggstøet. Skal vi kopiere idéen i Oslo, er disse minneplatene nøkkelen til suksess. Her får du vite hvem som har gitt benken til byen og i hvilken anledning. Mange gir en slik benk til minne om kjære som har gått bort, hvilket er grunnen til at de på folkemunne også kalles «Memorial Seats.» Giverne kan selvfølgelig være anonyme, selv om de sjelden er det, men det er et poeng å fortelle hvorfor benken står der. Og selv om benkene kan se identiske ut på avstand, blir hver av dem unik når du kommer nær nok.

Sannheten er at hver benk forteller sin egen historie. Hvis du bare er tilstrekkelig nysgjerrig og lytter til hva den har å si, kan du få rede på mye du ikke visste. Og som du kanskje kan få bruk for en vakker dag.

Den magiske benken er min favoritt. Jeg vil ikke røpe alt jeg har ønsket meg, men kan si så mye som at noen av ønskene involverte sammensetningen av kommunestyret, og et annet gjaldt Oslopakke 3 og prioriteringer av de økonomiske resursene i denne forbindelse. Dessuten virket det på fotball-VM. Jeg tar den hele og fulle æren for at Brasil røk ut. Noen av ønskene har ennå ikke blitt oppfylt; et av dem er at drosjene i Oslo skal få taxiskiltet foran på taket. Slik at jeg kan se at det er en drosje som kommer, og ikke at det var en drosje som kjørte forbi. Videre har jeg ønsket meg at alle bakere som tilsetter sukat, apsikat eller dritt i rosinbollene, må gripe til vettet. Det gjelder spesielt Nordbys bakeri. Julekaken til Baker Samson er under enhver kritikk.

Men fortsatt er det mye upløyd mark. Jeg må en tur til Edinburgh igjen for å repetere noen ønsker, for jeg tror nemlig ikke benken hørte alt jeg ba om første gang. Muligens fordi han skotten med sekkepipe på hjørnet ved Waverly Bridge gikk så intenst opp i «The Flower o’Scotland.» Dessuten trenger jeg å oppdatere et par ønsker. Si ifra hvis det er noe jeg kan hjelpe deg med.

30. april 2014: «Her skal byen ligge,» sa morderen

Det er valborgaften i dag, den kvelden de underjordiske samler seg på toppene, brenner bål og oppfører uanstendig, hvis vi skal tro sagnet. Sagnet forteller også at heksene fløy fra Danmark og opp til Tromsø, der sivilisasjonen tok slutt. I denne sammenhengen har jeg lyst til å gjøre oppmerksom på Maren Splids, en flittig kvinne som kaldblodig ble drept av Norges daværende konge, Christian. 4. fordi hun angivelig var heks.

På Stortorget står det en bronsestatue som Oslo kommune reiste til ære for kongen i 1880, og i leksikon og skolebøker er han omtalt i positive vendinger. Jeg mener, han grunnla byer i fleng, drev litt krig og satte unger til verden i hytt og pine, var språkmektig, skolert og atletisk. Kanskje ikke så rart han er beundret, men han var altså også en morder. Det har seg slik:

Maren Thomasdatter Splids var en anstendig og vel ansett borger i den danske byen Ribe i 1637, men ble likevel brent levende på bål bare fire år senere. På et gammelt hus i Sønderportsgade finner du en minnetavle med følgende innskrift: «Her boede Skrædder Laurids Splid, hvis stakkels Hustru Maren 9. November 1641 blev brændt for Trolddom imellem Galgebakkerne uden for Ribe.»

Maren var dyktig og arbeidsom, men også temmelig rappkjeftet. Ribe var en driftig by med så mange håndverkere at ikke alle kunne leve like godt av faget sitt. I 1636 fikk en annen og langt mindre suksessrik skredder i byen, Didrich Harman, en merkelig sykdom med mareritt og voldsomme krampeanfall. Etter konen og nabokoners vitnesbyrd hadde han kastet opp en mørk materie som skulle ha oppført seg som om den var levende, hvilket vakte stor oppmerksomhet. Kvinnene mente det måtte skyldes trolldom og tilkalte lensmannen som mente det snarere var et teologisk problem. Teologene anbefalte offentlig bønn i byens kirker: «Desligeste at Gud denne Sag ville aabenbare, og dersom Satans Lemmer dermed kunde have at bestille, at de da maatte blive aabenbaret.»

Den godeste Didrich fant etter hvert ut at han hadde kranglet med Maren tretten år tidligere og dermed begynte ryktene å gå i byen: Maren hadde helt sikkert forgjort Didrich. Denne påstanden lot ikke Maren gå upåaktet hen, hun klaget til biskopen over bakvaskelsen og innhentet vitnesbyrd på sin gode vandel i Ribe og fra sitt fødesogn Grimstrup. Samtidig bevitnet sognepresten at hun flittig hadde besøkt kirken, skriftet regelmessig og mottatt nattverden, et viktig vitnesbyrd ettersom hekser ikke var i stand til å innta «Jesu Kristi blod og legeme.»

Maren anklaget Didrich for løgn og bakvaskelser, og saken verserte frem og tilbake i rettssystemet en tid, men til tross for at Didrich hadde sverget med opprakte fingre (tenk det!), fikk han likevel ikke medhold. Didrich ga seg ikke. Et par år senere, mot slutten av 1639, fikk han foretrede for kongen, klaget sin nød og hevdet at Maren ble beskyttet av borgerskapet i Ribe. Christian 4., som flyttet Norges hovedstad etter bybrannen i 1624 og døpte byen Christiania etter seg selv, utviste stor medfølelse for den trolldomsrammede skredderen, og beordret saken gjenopptatt. 10. mars 1640 begynte prosessen igjen, rådhuset i Ribe var tettpakket med mennesker og alle vitnesbyrd Maren og Laurids hadde samlet ble kjent ugyldige av byfogden.

Didrich skaffet troverdige vitner etter den tids standard: En mann hadde drukket en kanne øl i Marens hus og kjente et stikk i siden, og en kone hadde sett Maren i et mareritt. Mer skulle det ikke til, men saken var i realiteten avgjort med kongens inngripen. Kanskje mente kongen at byen Ribe hadde blitt litt i driftigste laget, og at han her hadde en anledning til å vise hvem som bestemte? «Management by fear,» som det kalles blant bedriftsrådgivere i våre dager, er med andre ord ikke nytt.

Maren måtte skaffe 15 menn, fordi bevisbyrden var forskjellig for menn og kvinner, som ville sverge henne fri for trolldom. Det var en viss risiko forbundet med å vitne til hennes fordel, så enhver som kunne tenke seg å støtte henne ble effektivt skremt vekk. Byfogden nedsatte en jury på femten medlemmer som brukte én dag på å finne henne skyldig. En avgjørelse som ble anket til borgermesteren og rådmennene, som underkjente juryens avgjørelse og frifant Maren Splids.

Frifinnelsen var i strid med kongens ønske. Derfor ble Maren fengslet av lensmannen i Ribe og fraktet til København Slot. Maren måtte selv betale for mat og lønn til fangevokterne, og ble grusomt behandlet slik at hun «ved Pinsel var nødet til at tilstaae, at have befattet sig med Trolddom.» Pinsel kalles i dag «hardt forhør» og er kjent blant annet fra de amerikanske fangeleirene i Guantánamo. Den fremtvungne tilståelse medførte ytterligere tortur. Den 10. oktober anga hun forskjellige kvinner i Ribe som medskyldige og sa at de blant annet hadde møttes valborgsaften. Christian 4. krevde Maren Splids henrettet umiddelbart og instruerte lensmannen om å ta livet av henne.

Den 9. november 1641 lød dommen: «Efterdi Maren Splids personlig her for Retten saavelsom tilforn bekiender, at bruge og kunde Troldoms Konster, til med vitterligt misbrugt det hellige høiværdige Alterens Sacramente, tilfinde vi hende som en Troldqvinde på hendes Liv at liide Baal og Brand.»

Dagen etter var alt som kunne krype og gå i Ribe på beina. Ingen ønsket å gå glipp av en nøye planlagt henrettelse. Bøddelen tyllet en kanne mjød i Maren for å gjøre henne medgjørlig og transporterte henne til retterstedet. Muligens også for i noen grad å bedøve henne. Bålet ble tent, bøddelen bandt Maren til en stige, en såkalt «brudeseng.» Stigen ble langsomt reist og veltet inn i bålet. Maren Splids omkom i flammene den 10. november 1641.

At kongen fikk bøddelen til å gjøre grovarbeidet, fritar ham ikke for skyld. Han var en morder, like fullt. Hver gang jeg passerer Stortorget og ser statuen av Christian 4., tenker jeg at «der står morderen.» Og så tenker jeg at hvis det er noen som fortjener en statue, så er det kanskje Maren Splids. Ikke kongen.

27. november: Jobbsøknad

Langsomt har det gått opp for meg at det finnes et antall jobber der ute som jeg faktisk kan tenke meg. Å være forfatter handler for det meste å sitte i ensomhet, snakke med meg selv og skrive det jeg har blitt enig med meg om. Det kan være tungt fra tid til annen, for eksempel skrev jeg biografien til Per Sandberg hele syv ganger før jeg var fornøyd. Riktignok har det vært litt leven i forbindelse med lanseringen, men det endrer ikke på det faktum at å skrive er en ensom jobb. Og når skrivingen er på det tyngste, får jeg lyst til å søke på en jobb der jeg får betalt for ikke å gjøre noe. Der jeg ikke bare får lønn, men hvor det også er kantineordning, bedriftshelsetjeneste og betalt sommerferie.

Det høres kanskje for godt ut til å være sant, men slike jobber finnes faktisk. På kundesenteret i Vann- og avløpsetaten, for eksempel. Her hvor jeg bor er vi flere som plages med dårlig vanntrykk. Vi kan for eksempel ikke dusje hvis vaskemaskinen går, for da bare sildrer det litt fuktighet ut av dusjhodet. Derfor skrev jeg til etaten i april i fjor og fikk til svar at henvendelsen ble sendt videre til driftsavdelingen som skulle komme tilbake til oss. Fordi jeg ikke har hørt noe regner jeg med at henvendelsen har druknet i driftsavdelingen, for et eller annet sted må jo vannet gjøre av seg?

I juni i fjor klaget jeg til Kemneren, for selv om vanntrykket er dårlig må jeg betale full pris for tjenesten. Det mener jeg er feil, fordi vann levert gjennom krana er like mye en vare som vann kjøpt på Kiwi. Og så sa jeg at jeg ikke ville betale terminavgiften så lenge kommunen ikke leverer det de tar betalt for, men da fikk jeg en irettesettelse om at «kommunale avgifter i henhold til lovverket skal betales til forfall og med det utskrevne beløp uansett om man skulle ha sendt inn klage på grunnlaget. Dette gjelder til og med hvis saken er klaget inn ovenfor en klagenemd eller er under behandling i domstolsapparatet. Blir beløpet derfor ikke betalt inn til forfallsdato vil det kunne påløpe forsinkelsesrenter til innbetaling finner sted.» Bla, bla, bla. Kom ikke her og tro at du er kunde, kunne de like gjerne ha sagt. I juli i fjor ba Kemneren Vann- og avløpsetaten ta stilling til saken, og etterpå har det ikke skjedd noe som helst, så da kan jeg vel anta at den henvendelsen druknet, den også. Men regningene tikker inn fra kemneren, like fullt.

Det er en sånn jobb jeg gjerne skulle ha. Ta i mot dagens henvendelser, drukne dem og deretter slenge rundt ved kaffeautomaten resten av dagen. Legge litt kabal, kanskje. Surfe på Facebook, Twitter og Instagram. Ikke nok med at jeg vil få lønn, men jeg får sikkert kantineordning, bedriftshelsetjeneste og betalt sommerferie også. Kanskje til og med parkeringsplass hvis jeg klarer å drukne mange nok henvendelser.

Bymiljøetaten har også slike jobber, og jeg kan gjerne tenke meg en av de som er innen divisjon samferdsel. Det er den gjengen som de siste vintrene har sørget for å frese all snøen fra veikrysset inn på plenen min, slik at jeg får en tre meter høy, ti meter lang isbre på tomta. Og som sørger for at absolutt all dritten fra gata, sneiper, grus og bikkjemøkk havner hos meg, for sånn er det når jeg bor på et hjørne der fem gater møtes. I tillegg dreper veisaltet trær og busker, for veisalt er noe de bruker i stedet for å brøyte. Derfor skrev jeg til Bymiljøetaten og forklarte at jeg ikke ville ha det på den måten, og da fikk jeg et standardsvar tilbake som inneholdt en masse bla bla bla om å måtte finne seg i ulempene ved å bo langs en vei. Etaten ba meg ikke flytte snøen ut på gaten igjen, men heller til andre steder på min egen eiendom. Månen er en ost. Fordi etaten tydeligvis ikke forsto hva jeg snakket om, forsøkte jeg å bruke teskje. Jeg forlangte at etaten skulle plante nye busker for dem de hadde ødelagt. Jeg forklarte at Hadeland Maskindrift tydeligvis bare er interessert i å bli fort ferdig, for slik går det nemlig når kommunen skal sette tingene ut på anbud til bønder som gir blaffen i hvordan vi har det her inne i byen. Brevet druknet vel det også, for jeg har aldri fått svar.

Så hvis Bymiljøetaten trenger en til å sende ut standardiserte bla-bla-brev, så er jeg klar. Jeg skal jeg slenge rundt ved kaffeautomaten hele dagen etter å ha sendt ut dagens svada. Ikke nok med at jeg vil få lønn, men jeg får sikkert kantineordning, bedriftshelsetjeneste og betalt ferie også. Kanskje til og med parkeringsplass hvis jeg klarer å strø om meg med nok bla-bla og tåkeprat.

Her jeg bor har velforeningen også erfaring med at henvendelser forblir ubesvart. I forbindelse med et lokalt trafikkproblem venter vi fortsatt på svar fra Samferdselsetaten og Politiet på et brev sendt 6. mars 1999. Det er fjorten år siden, men hva er vel fjorten år målt opp mot evigheten? Det kan være vanskelig å prioritere slike oppgaver som henvendelser fra tullete og kverulantiske typer eller foreninger. Tenk hvor fint det kunne vært å drive en by, om det ikke hadde vært for de forbannede innbyggerne! Så det er slike jobber i politiet også, og der kunne jeg godt tenke meg å være ansatt for å feie tingene under teppet. «Nei, den henvendelsen kan jeg ikke se at vi har fått,» kan jeg si. «Er du sikker på at du har oppdatert systemprogramvaren din med nyeste utgave av Java,» kan jeg si. «Du får sende den én gang til, men da er jeg redd den kommer nederst i bunken,» kan jeg si, «for vi må ta henvendelsene etter hvert som de blir postjournalført,» kan jeg si. Da får jeg helt sikkert uniform i tillegg til lønn, kantineordning og bedriftshelsetjeneste, og så får det heller være det samme med den parkeringsplassen. Jeg kan ikke forvente å få alle veggene mot syd, heller.

Ruter er også et sted jeg kan tenke meg å jobbe, for de lever i sin egen virkelighet. Hvis du tar bussen til Fjellhus, kommer du ikke til Fjellhus. Da jeg påpekte denne geografiske tabben for Ruter, svarte de at navnet var så innarbeidet at de ikke så noen grunn til å endre det. Spiller ingen rolle om det er feil, bare det er innarbeidet. De lovte riktignok å komme tilbake på saken, men det var tre år siden, så saken ble vel oversendt Vann- og avløpsetaten der den har druknet. Får jeg en sånn jobb i Ruter, må jeg kanskje si fra meg parkeringsplassen, men til gjengjeld får jeg vel frikort på bussen?

Men den viktigste grunnen til at jeg gjerne vil ha betalt for å ikke gjøre noe, er for å få noe igjen av skattepengene mine. Alle disse kommunikasjonsrådgiverne som støver ned omkring på ulike kontorer gjør det for mine penger. Så hvis jeg kan sitte der i stedet, inne i en eller annen papirmølle og drikke kaffe, kanskje legge litt kabal og surfe rundt på sosiale medier, og attpåtil få betalt for det – ja så blir det en slags rettferdighet.

Hvis noen vet om en sånn jobb som er ledig, så har redaksjonen telefonnummeret mitt.

28. august 2013: Det er klart vi skal ha OL!

Jeg elsker tog. Til min kones fortvilelse kan jeg tilbringe timer på en jernbanestasjon, og en av mine favoritter er den vesle stasjonen Grosmont i Eskdale, North Yorkshire. Stasjonen her ble åpnet i 1845, mens Whitby & Pickering Railway ble anlagt allerede i 1836.
Her traff jeg en sommer damplokomotivet «Sir Nigel Gresley» som er et blått, velholdt eksemplar av det aerodynamiske LNER A4 Pacific. Det veier 102,95 tonn alene, eller 165 tonn med en fullastet tender. Akkurat dette eksemplaret er oppkalt etter konstruktøren selv, skotten Nigel Gresley som også konstruerte et annet av verdens mest berømte damplokomotiver, «The Flying Scotsman.»
Lokomotivføreren og fyrbøteren ombord hadde aldri truffet en nordmann med kjennskap til denne lokomotivtypen, så jeg ble invitert inn i førerhuset og vist rundt. Skal jeg være ærlig, så var det mer en ordre enn en invitasjon. Og da jeg kunne avsløre at jeg også var kjent med lokomotivets tvilling «The Mallard,» var det like før jeg ble forgylt der jeg sto. Jeg fikk til og med lov til å slenge noen spadelass kull inn i fyrkjelen. Lokomotivføreren kunne fortelle at hans bestefar hadde vært fyrbøter på «The Mallard» 3. juli 1938, og jeg visste naturligvis umiddelbart hvilken begivenhet han snakket om.
Den dagen satte «The Mallard» verdensrekord for damplokomotiver, med hele 126 miles, eller 202 kilometer i timen, mens det trakk sju vogner.

Men hvordan hadde det gått dersom de hadde gjort rekordforsøket med bare vognene? Uten lokomotiv? Kanskje de hadde klart å dytte eller trekke dem et lite stykke, men jeg tror at de etter den innledende entusiasmen hadde gått lei av hele prosjektet og heller brukt kreftene på noe annet. I hvert fall hvis det kom til en motbakke. Det kjenner jeg meg helt sikker på.

Jeg er ikke interessert i sport generelt eller vinteridrett spesielt, men akkurat skistafettene pleier jeg å få med meg. Jeg satt på loftet i Oscars gate 44 da Oddvar Brå brakk staven, og husker jeg minst like godt da Jörgen Brink sprakk på siste etappe og ble parkert av Thomas Alsgaard. Jeg var på Lillehammer da Bjørn Dæhlie tapte stafetten med noen fattige centimetere. Slike øyeblikk, enten de går Norges vei eller ikke, får vi garantert oppleve under et vinter-OL i Oslo.

Men det er ikke derfor jeg mener vi skal arrangere OL. Absolutt ikke. Nei, vi skal arrangere OL fordi et OL i Oslo vil bli et formidabelt lokomotiv for utviklingen i Groruddalen. Hvis det er én ting Groruddalen trenger, så er det et lokomotiv som får fart på vognene. Alt som skjer i dalen skjer alt for sakte, det er for mye byråkrati, for dårlige resultater og for få beslutninger. Vi skyver papirer i øst og vest, men det blir ikke noe fart over det, fordi vi har ikke noe mål å strekke oss etter, verken tidsmessig eller resultatmessig. Det spiller ingen rolle om eller når ting blir ferdige. Dessuten har vi fått altfor mye som vi strengt tatt ikke har bruk for, fordi det har vært så lett å legge alt mulig rart til Groruddalen. Vi har tre parallelle motorveier og ville valgt en helt annen løsning hvis det var opp til oss. Vi kunne også klart oss uten de mange tomtene som blir brukt til å oppbevare søppel og skrot av forskjellig slag. Ta bare en tur på Stubberud, Breivollen, Smalvollen eller Kjeldsrud, så kan du se med egne øyne.

Vi har ikke vært flinke nok til å tale vår egen sak i Groruddalen. Vi har ikke vært trassige nok. Vi har funnet oss i alt for mye. Groruddalen er større enn Stavanger, og hadde Stavanger blitt behandlet som Groruddalen, hadde byen blitt erklært nasjonalt katastrofeområde for lenge siden. Vi må få rompa i gir hvis vi i det hele tatt skal komme noen vei i vår egen levetid. Et lokomotiv som OL vil trekke med seg sterke krefter fra stat, kommune, private og frivillig sektor og skape store verdier som vi ellers ikke ville fått. Vi vil få sterkt forbedret offentlig kommunikasjon, og da mener jeg ikke damptog. Vi vil få flere t-banestasjoner, bussruter, stoppesteder og overgangsmuligheter. Vi vil få flotte idrettsanlegg og alt som følger med det: Økt fysisk aktivitet og aktivitetsskapende arealer. Jeg kan fortsette oppramsingen, men du skjønner hva jeg mener.

Joda, jeg har hørt folk si at vi kan få til dette uten å arrangere OL også, men det tror jeg ikke noe som helst på. For det første finnes ikke disse pengene uten OL, så alt det andre vi liksom kan få for pengene er bare en luftspeiling. For det andre kommer det til å bli akkurat som å sette fartsrekord med sju passasjervogner; vi går snart lei av å hale og dra vognene etter oss, og da er det noen som kommer på at det finnes et par andre hull å puttene pengene i, og så er vi i gang. Det ene gode formålet vil overta for det andre. Så mange politikere har jeg sett komme og gå, at jeg føler meg ett hundre prosent sikker på akkurat det. Det blir som å bære vann i øse, og før vi vet ordet av det, har vi ikke fått til noe som helst.

Dessuten, og her snakker jeg av egoistiske årsaker ettersom vi i Groruddalen bare utgjør to femtedeler av byens befolkning: Slike sjanser vokser ikke på trær og det er om å gjøre å gripe muligheten når den byr seg. OL er ikke dyrt. Vi skal bruke to milliarder og få tilbake tretti. Derfor mener jeg det er viktig at vi som bor i Groruddalen sier ja til OL. Det handler ikke om at Therese Johaug skal få gå på ski. Det handler om byutvikling. Når noen tilbyr seg å betale et lokomotiv for oss må vi være kloke nok til å takke ja. Ellers blir vi stående der, i beste fall med en pedaldrevet dresin.