Forhåpentlig er det noen som setter kaffen i halsen ved synet av denne overskriften. Å ta en bit av Bygdøy til trailerparkering er en genial idé, for området blir jo ikke så mye brukt, det ligger rett ved E18 som forbinder øst med vest, og Dronning Blancas vei er allerede så trafikkbelastet at noen hundre trailere fra eller til ikke spiller noen rolle.
Men samme hvor god idé det måtte være, kommer det naturligvis aldri til å skje. Hvorfor? Fordi Oslo vest har en hærskare av ombudsmenn som tar vare på Oslo vests interesser. Hvis noen foreslår å legge trailerparkering på Bygdøy, kommer det til å dukke opp like mange advokater som det er unger i 17.mai-toget. Det finnes ikke den politiker eller det parti som er villig til å ta kampen fordi risikoen for å tape er altfor stor.
Jeg har lurt på hvorfor Groruddalen alltid skal belastes med all mulig dritt? Er det bare fordi vi har så mye fra før at det ikke spiller noen rolle om vi får mer? Hvorfor får vi bussoppstillingsplassene? Transportterminalene? Brakkeriggene? Tre parallelle motorveier? Hvorfor får vi ikke tverrgående forbindelser i stedet? Hvorfor går opprustingen av Alnaelven så sykt sakte?
Svaret er ganske enkelt at Groruddalen ikke har ombudsmenn. Det er ikke mange nok mennesker og viktige nok mennesker som bryr seg om hva som skjer med dalen. Det er så mye lettere å legge ubehagelighetene til Groruddalen, for vi tar ikke til motmæle. Vi bråker ikke. Vi finner oss i hva som helst. Vi står med lua i hånda. Det er klart vi må ha bussoppstillingsplassene, for et sted må de jo være? Og så får vi bussoppstillingsplassene, da. Transportterminalene må jo være et sted de, så da får vi dem også. Fordi ingen, eller i hvert fall altfor få, står opp for Groruddalen og sier at nå får det være nok!
Da folket på vestkanten måtte ta ansvar for eget søppel og Smestad gjenbruksstasjon ble åpnet, manglet det ikke på reaksjoner og advarsler. Aksjonsgruppen klaget over at de kunne få 40 konteinerbiler i døgnet og kanskje flere hundre privatbiler! Unnskyld at jeg ler, men det er jo knapt flere kjøretøy enn at du kan telle dem på én hånd. Nei, bli med til Gullhaug borettslag der det passerer 225 000 biler i døgnet, så skal vi snakke sammen. Hvis vi kan høre hverandre, da. Det er tre biler i sekundet! Døgnet rundt hele året! Og når det snakkes om fortetting ved Smestadkrysset advarer de samme stemmene igjen; BU-leder i Ullern, Carl Oscar Pedersen fra Høyre sier at «Vi kan ikke ha et Manhatten midt på Smestad.» Vi må jo ha flere boliger i Oslo, bare de ikke ligger på Smestad. Unnskyld at jeg ler igjen, men slik krisemaksimering er det vanskelig å få gehør for.
En ombudsmann skal ivareta de menneskene som har gitt ham eller hun tilliten. Problemet er at Groruddalen skulle hatt tre ganger så mange representanter i bystyret, hvis vi legger folketallet til grunn. Det ville rokket maktbalansen så grundig at søvnløsheten ville spredd seg over hele Smestad.
I forrige ukes refleksjoner kunne BU-leder i bydel Alna Knut Røli fortelle at det er ingen fra Groruddalen som sitter i byrådet. Det finnes ingen politiske byrådssekretærer som kommer fra Groruddalen. Av 59 representanter i bystyret, kommer bare fem fra Groruddalen. Det finnes ingen statsråder fra Groruddalen. Det finnes heller ingen statssekretærer eller personlige rådgivere fra Groruddalen. I Stortinget finnes det én eneste representant fra Groruddalen. For å sette det på spissen: Det er som om Aust-Agder, Finnmark, Nord-Trøndelag eller Sogn og Fjordane ikke skulle ha representanter på Stortinget. Alle disse fylkene har færre innbyggere enn Groruddalen. Det står med andre ord dårlig til, og det er opplagt at Oslos politikere ikke ivaretar Groruddalens interesser på en tilfredsstillende måte fordi de politiske partiene i hovedsak er vestkantpartier, selv om de vil benekte det på det sterkeste. Disse partiene har hatt sjanser i mange årtier til å gjøre noe fornuftig med Groruddalen, men de har sviktet. Handling taler mer enn ord, og avslører et demokratisk problem.
På folkemøtet som Groruddalen miljøforum arrangerte ble tanken om en bygdeliste lansert. Det kan være en god idé, vi er så mange mennesker i Groruddalen at en bygdeliste fort kan bli en betydelig maktfaktor, slik den ble det på Hamar, der By- og bygdelista fikk 42 % av stemmene i 2007. Groruddalen utgjør en fjerdedel av Oslos befolkning, men er altså sterkt underrepresentert i styre og stell. Er det noe vi ikke trenger, så er det ombudsmenn som ikke bryr seg. Et politisk jordskjelv kan Oslo ha godt av – men det må komme fra østkanten, fordi vestkanten er godt fornøyde med tingenes tilstand.
Groruddalen har 200 språk og 170 nasjonaliteter. Det er her det nye Norge blir skapt, ikke på vestkanten der de kjemper med nebb og klør mot alt nytt og fremmed.
