I disse dager har et reguleringsplanforslag for Klosterheimveien 1 vært på høring. Den skarpe leser vil huske Onsdagspihlsen 28. april 2021 som omhandlet eiendomsstrukturen på Klosterheimveien 1, en samling gamle og skramlete garasjer i bølgeblikk. Tomta eies av Klosterheimveien 1 AS som eies av Klosterheimveien 1 Invest AS som eies av Pilares eiendom AS som eies av Pilares Holding AS som eies av ti forskjellige eiere som i sin tur eies av atten forskjellige eiere. Dette er tredje gangen denne harangen av eiere forsøker seg med en reguleringsplan, så det er åpenbart at siden de er på sitt tredje reguleringsforslag, må de ha dårlige utviklede evner til å lytte til regulerende myndigheter som ikke godkjente de første to. Det er også åpenbart at de ikke er fornøyde med den gevinsten de kunne fått, men vil øke den i håp om å få det som de vil bare de maser lenge nok.Les hele innlegget...
I Onsdagspihlsen 7. januar 2015 skrev jeg om svarteperspillet i reguleringssaker, der de mest resurssterke, det vil si utbyggerne, som oftest får det som de vil. Utfordringen er at de utbyggingen går ut over gjerne er opptatt med jobb og familie, og verken har tid eller ressurser til å presentere innsigelsene på samme detaljerte og spissfindige nivå. Derfor foreslo jeg at utbyggerne selv bør betale for motkompetansen, slik at enhver reguleringsplan av en viss størrelse får en balansert framstilling. Slik har det naturligvis ikke gått.Les hele innlegget...
I 1972 debuterte forfatteren Åsmund Forfang med science fiction-novellesamlingen «Bilen med det store hjertet,» der tittelnovellen handler om Hubert, en ensom mann som gifter seg med en bil og gjør alt den ber om. Science fiction er et dramaturgisk grep som tar utgangspunkt i en observasjon, forflytter utviklingen fram i tid og får polarisert problemstillingen. Jeg vet ikke om Åsmund Forfang klarte å se fram til 2018, men hvis han gjorde det, må han ha sett tilstandene i Caspar Storms vei.
For slik er fortauet i Caspar Storms vei, at hver den som forsøker å komme fram, skal gå seg vill.
I Caspar Storms vei er det nemlig Bilen som befaler, ikke bare litt, men i ett og alt. Bilen er den store og allmektige Gud som krever og får det han peker på og Oslo kommune ved Plan- og bygningsetaten er Bilens sanne profet. Bilen, profeten og industrien i Caspar Storms vei er den hellige treenighet som ofrer barn, unge og gamle beboere til lyden av amerikansk countrymusikk, på et alter laget av et tysk bilpanser som hviler på fire søyler av resirkulerte bildekk på aluminiumsfelger. Ære være Bilen i det høyeste, sier profeten, og ber Bilen se i nåde til ham, den syndige profet, som har krenket Bilen med tanker og ord og kjent den onde lysten til å hjelpe beboerne i Caspar Storms vei i sitt hjerte. Tilgi meg, sier profeten, og gi meg å frykte og elske Bilen, og Bilen alene.
Det begynte med en hvit varebil, en hvit varebil der forgasseren hadde trukket sitt siste sukk, en hvit varebil som ikke skulle begraves men som skulle stå i Caspar Storms vei, dit de hvite varebilene kjører når de skal dø. Etter den første hvite varebilen, kom det en til. Og en til og en til og en til og en til, men ingen kan flytte på dem, for de står lovlig parkert. Dag og natt står de der, måned etter måned, årstid etter årstid og fyller opp gaten og fortauet og oppkjørslene og venter på at Henry Ford skal kalle dem til seg.
Noen ganger kommer Bymiljøetaten med sine rosa blokker, skriver varsler om fjerning av hvite varebiler og så går tiden. Dager blir til uker, ukene blir til måneder, månedene blir til vår, sommer og vinter. De rosa lappene blekes av solen og snart er det ingen som kan lese om den hvite varebilen var et registreringspliktig kjøretøy uten lovlig kjennemerke som har stått parkert utover fjorten dager, jamfør vegtrafikklovens paragraf sytten. Bymiljøetaten er Bilens demente tjener som ikke husker hvilket kjøretøy som skal fjernes i henhold til frister som fremgår av den samme trafikklovens paragraf og hvilket kjøretøy som ikke skal fjernes. Derfor lar Bymiljøetaten de hvite varebilene stå. Ja, ikke bare de hvite, men også de røde, de oransje, de gule, de grønne, de blå, de indigo og de fiolette – for i Bymiljøetatens mørke er alle varebiler grå. Ja, ikke bare varebilene, men også personbilene, stasjonsvognene, lastebilene, kassevognene, bussene, tilhengerne og campingvognene, alle ønskes velkommen til et liv i Caspar Storms vei.
En gang hvert år setter Bymiljøetaten opp et skilt der de forkynner budskapet om at gatene skal feies og rengjøres og at Biler som ikke er flyttet når gatene skal feies og rengjøres vil bli tauet bort. Så ikke i Caspar Storms vei, for her vasker Bymiljøetaten, Bilens demente tjener, rundt de parkerte Bilene, fordi det er ikke så farlig med Caspar Storms vei og menneskene som bor der. Har menneskene valgt å bo i Caspar Storms vei, kan de bare ha det så godt.
Mellom trestammene i parkbeltet gjemmer de små bilene seg, hvis de er smarte.
Når Caspar Storms vei er full av Biler, gjerne to i bredden, krever Bilen mer plass. «Lebensraum,» sier Bilen og retter frontlysene mot parkbeltet som skiller boligområdet i Caspar Storms vei fra industriområdet i Caspar Storms vei. «Det er ingen som bruker parkbeltet likevel,» sier Bilen og plasserer seg mellom trestammene, hvor det er svalt når det er varmt og der trekronene beskytter Bilen fra regnet. Og der én Bil først er kommet, vil det alltid komme en annen Bil etter den, og der en annen Bil er kommet, vil det det komme en tredje Bil og en fjerde Bil og en femte Bil. Helt til parkbeltet er fullt av Biler. For hva skal vi med et parkbelte, når det viktigste er at Bilen har et sted å være?
Bilen har sådd gress og plantet trær i parkbeltet og alt er såre vel.
Når parkbeltet blir for trangt, er det bare å hugge ned trærne og legge betongdekke på gresset. Bilen sier at målet helliget midlet, og ikke noe mål er så hellig at ikke Bilen skal få den plassen den krever. Bilens demente tjener Bymiljøetaten har ikke ansvar for parkbeletet mellom boligene og industriområdet i Caspar Storms vei. Det er det Bilens profet Plan- og bygningsetaten som har, og i all vennskapelighet spør profeten sin allmektige Hersker og Gud og hva den har gjort med parkbeltet i Caspar Storms vei, jamfør reguleringsplan S-2274. Da svarer Bilen at den dessverre hadde liten mulighet til å søke om etablering av parkeringsplasser, og at den antok at det heller ikke var nødvendig. At de ubetydelige beboerne i Caspar Storms vei undrer seg over at Bilen får lov til å forsyne seg av parkbeltet skyldes kun at de ikke er rett-troende bilister. Når Bilen sier at det er greit som det er og at Bilen anser saken for avsluttet, så er det naturligvis greit som det er. Da hever ikke Plan- og bygningsetaten stemmen, da løfter Plan- og bygningsetaten en eneste liten pekefinger, for Plan- og bygningsetaten er Bilens profet og Bilen er profetens eneste og sanne Gud. Halleluja!
For i Caspar Storms vei bor mennesker som er underlagt Bilen, og de må forstå at arealet som er avsatt til fortau må vike når Bilen trenger plassen. Så får det være det samme med skoleunger og folk som skal lufte hunder, de må lære å passe seg. For passe seg må de, når Lastebilene skal fram, det er noe alle biler skjønner. Så kostbare som Lastebilene er i drift, må de bruke tiden effektivt og da kan de ikke ta hensyn til smålige fartsgrenser som tretti kilometer når det er mulig å kjøre både i seksti, sytti og åtti. Da kan de ikke ta hensyn til hvor de kjører, men må ta den raskeste veien, den mest effektive veien. Nåde den fotgjenger som beveger seg inn på Bilens enemerker og nåde den skoleelev som trår på Bilens eiendom, det være seg i gaten, på fortauet eller i parkbeltet.
«Jeg, meg og Bilen min,» synger menigheten mens den kneler foran alteret og ber om at parkeringsplassene ikke skal tas fra dem. Og profeten sier til dem: «Hvis dere frykter Bilen, tjener den og lytter til dens signalhorn, og hvis dere ikke setter dere opp mot Bilens ønsker, men følger Bilen deres Gud, skal det gå dere godt og dere skal få parkere lenge i Caspar Storms vei. Amen.»
Jeg kan huske da de første pakistanerne kom til Norge på slutten av 60-tallet. Etter at vi var ferdige med å undres på hva de skulle her å gjøre, begynte vi å bekymre oss for gettofisering. Vi fryktet at vi skulle få slike gettoer som den danske fotografen Jakob Holdt dokumenterte fra USA i boka «Amerikanske bilder.»
Jeg ser nå at bekymringene om gettofisering er i ferd med å bli virkelighet, men ikke på den måten vi trodde. Det er i stedet hvite gettoer som etableres, og når åtte av ni kirkenedleggelser (i praksis) er foreslått på østkanten og fire av dem i Groruddalen, er det et tegn på at kirken ikke bare blir hvitere, men at den også flytter seg vestover.
Nedleggelsen vil forsterke den nedadgående spiralen med dårlige besøkstall, som er noe av begrunnelsen for Kirkevergens forslag. Et stadig mer sekularisert samfunn er opplagt en av de viktigste årsakene. Østre Aker kirke er en av dem som foreslås nedlagt. Denne kirken som alle menighetene i dalen har sprunget ut fra, skal altså ikke drives i like stor grad som før. Det er en uklok og lite visjonær avgjørelse fordi kirken bør stå opp for og være en markør for vestlige verdier i et samfunn under endring. Allerede i 2009 foreslo jeg for Bispedømmerådet at Østre Aker kirke kunne spesialiseres, det vil si å åpne den for flere trossamfunn. Forslaget ble møtt med øredøvende taushet.
I dag har Østre Aker kirke et langt større potensial enn den hadde for ni år siden. Den gang snakket vi om at Ulvenbyen, Hovinbyen og Økernbyen var prosjekter som ville komme, nå er de her. De første boligene er alt solgt, den første kafeen er åpnet og den første dagligvarebutikken er godt i gang. Derfor nytter det ikke å stirre blindt inn i bakspeilet når veien framover skal stakes ut.
Østre Aker kirke er så mye mer enn kirkebygningen. Det er et helt og unikt historisk miljø, med pilegrimsled, staller, geitefjøs, klokkerbolig, stabbur, låve, drengestue og prestebolig. I motsetning til hva som settes opp av glass og betong, er dette historiefortellende bygninger, bygninger med beretninger fra 1860 og helt fram til våre dager. Det er en familiekirke gjennom mange generasjoner. Her har mennesker blitt døpt, konfirmert, giftet seg og begravet. Og i motsetning til bygninger i glass og betong trekker historiske miljøer mennesker til seg når forholdene blir lagt til rette for det. Se på Bærums verk. Spør hvorfor Tiedemannsbyen bevarer den gamle fabrikkpipa, selv om isnedfall truer fotgjengerne på gangveien. Østre Aker kirke har alt en byutvikler kan drømme om. Østre Aker kan bli navigasjonspunktet i den nye bydelen, og ikke bare visuelt.
La meg snu på det. Hvis OBOS, Skanska eller hvem det nå enn er som bygger ut de enkelte tomtene, ville ha et hundre mål stort område og benytte det til kulturelle formål i prosjektene sine, hva vil det koste å skaffe det? Hva vil det koste å sette opp et konserthus til fem hundre mennesker? Hva vil det koste å bygge en rekke gallerier, kafeer og anlegge en hage der bydelen kan ha en hagefest som gjør Aschehougs hagefest til en folketom og nitrist affære? Jeg har ikke svaret, men vil gjette på at bare tomtekostnaden alene vil beløpe seg til minst én milliard kroner uten at spaden er stukket i bakken. Så hvorfor foreslår Kirkevergen å legge ned kirken i stedet for å sette seg noen skikkelig store og hårete mål? Og hvorfor skriver arkitekt Peter Butenschøn i OBOS-bladet at Hovinbyen mangler et samlende fokus når nettopp det sentrumet han etterlyser ligger rett under nesen hans? Og hvorfor sier konsernsjef i OBOS Daniel Siraj at han heller vil lage én skikkelig park som er felles for området enn flere halvstore, halvgode og mer private uterom når nettopp den parken han ønsker seg ligger rett under nesen hans? Nemlig ved Østre Aker kirke? Er de fordi de tror at de må oppvise medlemskort for å gå på konsert i kirka?
I stedet for å kaste ungen ut med badevannet må muligheten brukes til å tenke nytt og skape noe som kan komme til nytte og glede for tusenvis av mennesker. Kirkeverge Robert Wright sitter på gull, men selger det som skitt. Du må være mye mer ambisiøs, sette langt større mål og spille på de mange mulighetene som ligger der i stedet for passivt å legge ned kirken, som du likevel ikke kan gjøre fordi folk vil fortsatt gifte seg i en romantisk kirke og folk skal fortsatt gravlegges på Østre Aker kirkegård. Robert, du må uansett varme opp bygningen og holde den ved like.
Konsernsjef i OBOS Daniel Siraj kan fort spare en milliard kroner eller mer og selv om OBOS har mye penger har de sikkert nok annet å bruke dem på. Daniel, du trenger bare bruke noen titalls millioner for å løfte dette historiske miljøet til det oppfyller alt det du drømmer om! Og den vil bli nabo til det nye hovedkontoret ditt i Construction City!
Byplansjef Ellen de Vibe har tre hovedmål for Hovinbyen, hvorav det ene er at den skal ha et mangfold av attraktive byområder som er tett sammenvevd med hverandre og resten av byen. Vel, Ellen, her har du sjansen. Grip den, vis deg som en visjonær byplansjef og sett et spor etter deg som kan bli like tydelig som Frognerparken.
Byantikvar Janne Wilberg arbeider for at byens verneverdige kulturminner tas vare på som en naturlig del av all arealplanlegging, byggevirksomhet og forvaltning av det fysiske miljøet. Her Janne, har du tidenes mulighet til å sørge for at verneverdige kulturminner blir en naturlig del av arealplanleggingen i Hovinbyen.
Fellesrådet skal ha som oppgave å legge forholdene til rette og hjelpe til med å organisere arbeidet i kirken lokalt på en best mulig måte, og vi kan fort bli enige om at en nedleggelse vanskelig kan beskrives som tilretteleggelse, eller hva sier du Jørn Lemvik, som er leder i fellesrådet? Tar du ballen hvis noen sentrer den til deg, Jørn?
Bispedømmerådet skal ha sin oppmerksomhet henvendt på alt som kan gjøres for å vekke og nære det kristelige liv i menighetene og fremme samarbeidet mellom de enkelte menighetsråd og arbeidsgrupper innen bispedømmet, står det på Den norske kirkes nettsted. Så hva er vel mer naturlig enn at Bispedømmerådets leder Gard Sandaker Nilsen spytter i nevene, bretter opp ermene og kaster seg over en ny, spennende og utfordrende oppgave? Hva sier du, Gard?
Og Hanne Marcussen, du er jo Byråd for byutvikling, så hvorfor ikke være det for området Østre Aker kirke også? Det må jo være en artig forandring fra all kontroversen, eller hva?
Skal menneskene komme til miljøet rundt Østre Aker kirke, må de få noen grunner til å gå dit. Kirken i seg selv byr på de aller beste rammene som tenkes kan, og ideene florerer. Men de må struktureres og gis retning av personer som sitter i besluttende posisjoner i byen og som har budsjetter å bruke. Hva om alle dere jeg har nevnt ved navn og noen til samles til en dags konferanse for å utforske de mulighetene Østre Aker kirke gir Hovinbyen? Vil ikke det vært være god idé? En vinn-vinn situasjon for alle?
Da jeg gikk på barneskolen, lærte jeg mye rart. En av tingene var at ærlighet skulle vare lengst. Som voksen har jeg erfart at påstanden langt på vei bare er tøv, særlig når det gjelder byggesaker. Det eneste som lønner seg er å jukse og bedra, for Plan- og bygningsloven er en av våre mest sovende lover og tydeligvis er det ingen som har lyst til å vekke den.
Loven sier at kommunen er pålagt å forfølge brudd med tilhørende forskrifter, tillatelser og andre vedtak, men det er bare på papiret. I praksis trenger ikke Plan- og bygningsetaten føre stort mer tilsyn enn det den selv gidder, og i praksis betyr det at den ikke trenger å gjøre noe som helst. Dermed åpner etaten for et byggeanarki der det er fritt fram for hvem som helst å bygge hva som helst hvor som helst og gjøre akkurat som de selv vil.
Naturligvis finnes det noen blåøyde mennesker, sånne som meg, som søker om byggetillatelse slik bygningsloven krever. Da lærer vi fort at det er innmari dumt, for det skaffer oss bare en hel masse bryderi og koster oss en hel haug med penger. Da vi rehabiliterte det gamle huset viste det seg at det nederste trappetrinnet fra glassverandaen stakk omlag femten centimeter for nær senterlinjen i veien. Dermed måtte vi søke om dispensasjon fra veglovens krav til byggeavstand fra vei etter § 29, sende nytt, rekommandert nabovarsel til alle naboene som dermed ble pisket til postkontoret for å hente brevene. Dessuten måtte vi betale et gebyr på tusen kroner for tilleggsapprobasjonen. Heldigvis fant etaten ut at det nederste trappetrinnet ikke ødela sikten langs veien. Og godt var det, for huset stakk mye lenger ut og var godkjent av Aker kommune allerede i 1947.
Når det gjelder flisespikking er det neppe noen som kan måle seg med Plan- og bygningsetaten. Derfor er det enkleste ofte det beste, nemlig å gi blaffen i hele etaten og bygge etter eget forgodtbefinnende. Da slipper du de nitidige petimetere og du får bygget akkurat det du vil, der du vil, når du vil.
La oss si at du har kjøpt en hel tomannsbolig og bestemmer deg for å gjøre den om til et hybelhus eller annet som medfører konsesjonsendring, sender inn byggesøknad og arkitekttegninger og får alt i retur med en smørbrødliste av ting som må gjøres. Det er skikkelig surt, omtrent som å få en mangellapp av Biltilsynet. Hva gjør du da? Da sender du bare en melding om at byggesaken trekkes slik at den forsvinner ut av systemet til etaten, og så bygger du det du hadde planlagt likevel. Stort enklere kan det neppe bli!
Hvis du for eksempel har lyst til å anlegge noen hybler og vil ha ryggen fri, kan du bare søke om å bygge en sportsbod som er femten kvadratmeter eller mindre. Deretter bygger du akkurat de hyblene du har lyst til å bygge, for det er nemlig god butikk. Du kan fort tjene ti tusen kroner i måneden på hver hybel og pengene kan du ta imot under bordet. Forutsatt at du har et bord, naturligvis. Skatteetaten finner aldri ut at du har bygget hybler for i papirene hos Plan- og bygningsetaten finnes det bare en sportsbod. Og hvis du skulle ha vært så dum å oppgi at arealet er over femten kvadratmeter, kan du få krav om å sende inn byggesøknad. Det trenger du ikke gjøre, det holder at du bare forteller at du har regnet feil og at det faktiske arealet er under maksgrensen og dermed er det greit. Stort enklere kan det neppe bli!
Eller, du kan bygge hybler inne i en eksisterende garasje, det går helt fint. Da trenger du ikke søke om noe som helst, for garasjen står der jo allerede og ingen bryr seg om at garasjedøren blir byttet ut med et vindu og en vanlig inngangsdør. Ingen bryr seg om du setter blomsterkasser utenfor heller. Eller en flaggstang, for den saks skyld.
Det verste som kan skje er at en nabo sender en klage til Plan- og bygningsetaten, men naboer flest er mer opptatt av nabofred, så det er stor sjanse for at de ikke bryr seg. Men hvis de gjør det, kan du heldigvis være trygg på at det er stor sannsynlighet for at klagen blir arkivert og drukner i det store papirhavet som skvulper rundt inne hos etaten. Men så kan det likevel hende at den flyter opp til overflaten og at etaten føler den må gjøre noe. Da kan du risikere å få et brev som ber deg gi dem et tidspunkt for et møte. Den invitasjonen kan du bare gi blaffen i og møtet kan du trygt glemme, for gjør ikke du noe med det, gjør ikke etaten det heller. Stort enklere kan det neppe bli!
Dessuten stoler ikke etaten på naboene. Etaten stoler på deg, samme hva hvor mange naboer sier og påstår. Hvis du sier du har opparbeidet parkeringsplasser, så har du opparbeidet parkeringsplasser slik etaten ser det. Og hvis du sier at du ikke leier ut til tjueni østeuropeere, så leier du ikke ut til tjueni østeuropeere, selv om du leier ut til tjueni østeuropeere. Det er ingen som kommer og sjekker naboenes påstander eller om den dokumentasjonen de sender inn til etaten, faktisk stemmer. Da må saksbehandlerne ut av de varme kontorene sine, og det sitter langt inne. Stort enklere kan det neppe bli!
Hvis du gjør et lite hus om til hybelbygg med folk sovende i kjeller og på loft uten rømningsveier og naboene klager sin bekymring til Brann- og redningsetaten, kan du ta det helt med ro. Brann- og redningsetaten toer sine hender og skyver ansvaret over på Plan- og bygningsetaten ettersom Brann- og redningsetaten mener at folk som sover i rom uten rømningsmuligheter omfattes av plan- og bygningslovgivningen. Vips er ansvaret pulverisert og ingen husker de sju polakkene som brant inne på Gulskogen i november 2008, for det var i Gulskogen og kan naturligvis ikke skje her i Oslo. Stort enklere kan det neppe bli!
Lurer du på om byggeplanene dine overstiger utnyttelsesgraden, er ikke det noe å bekymre seg om. Du kan ha så stor u-grad du bare vil, for det er ingen som kommer etter for å sjekke. Trenger du parkeringsplass til femten biler, noe som øker u-graden betydelig, er det bare å anlegge parkeringsplass til femten biler. Eller omvendt, hvis du ikke har lyst til å anlegge de lovpålagte biloppstillingsplassene, er det bare å si at du har anlagt de lovpålagte biloppstillingsplassene. Lyv så det renner av deg, for det er det eneste som lønner seg. Etaten tar nemlig alt for god fisk, uansett hvor råttent det måtte lukte. Selv om etaten har sanksjonsmuligheter som å kreve at du river det du har bygget ulovlig eller tilbakefører bygget til sin opprinnelige stand, nøyer de seg bare med å si at du skal gjøre det. Og skulle du få spørsmål om du har utført endringene trenger du bare å svare at du ikke har fått gjort det ennå. Da er det greit. Det kommer ikke en eneste sjel og sjekker om du faktisk har gjort det, derfor kan du trygt la ulovlige bygg stå tiår etter tiår. Stort enklere kan det neppe bli!
Mye av dette kan høres ut som om det er oppspinn og fri fantasi. Det er det ikke. Det er sånn Plan- og bygningsloven fungerer i Oslo kommune. Ærlighet varer ikke lengst. Det er det lovløshet som gjør.
«Med lov skal landet bygges, og ikke med ulov ødes,» het det i Frostatingsloven. Men det var før.
Jeg innrømmer at jeg er tilhenger av søndagsåpent. Jeg tror søndagsåpning kan gjøre livet enklere for svært mange av oss, og jeg er overbevist om det kan være et skritt i riktig retning.
Nei, jeg tenker ikke på Kiwi.
Absolutt ikke. Kiwi har jo stort sett åpent fra før jeg står opp og til etter at jeg har lagt meg, så jeg skal være bra talentløs for ikke å få handlet det jeg trenger innenfor Kiwis eksisterende åpningstider. Jeg er veldig fornøyd med åpningstidene slik de er på Kiwi, og Ingrid og de andre i min Kiwi-butikk skal få fri på søndagene.
Nei, jeg tenker på helt andre bedrifter. Jeg tenker på apotekene, bibliotekene, bydelene, gjenbruksstasjonene, Kemneren, NAV, Passkontoret, Plan- og bygningsetaten, Skatteetaten. Og sånne. Du kjenner helt sikkert til minst ett av dem, steder du gjerne skulle ha vært en tur innom, men som bare er åpent mens du er på jobben.
Jeg har lyst til å begynne med apotekene. Alle som har eller har hatt barn, vet at barn blir sjuke i det samme øyeblikket som nøkkelen blir vridd om i døra på apoteket og lyset skrudd av. Vi er rundt 600 000 mennesker i Oslo, men likevel er det bare ett eneste apotek som holder åpent når du trenger det; nemlig om natta eller på søndag. Apotekene kan gå foran med et godt eksempel, og sørge for at det i hvert fall finnes ett apotek i hver bydel som holder åpent. Det er det minste vi kan forlange, prisene tatt i betraktning.
Så kan vi jo ta passkontoret
som holder til nede på Politihuset i Oslo. De av oss som har forsøkt å skaffe oss pass, har tidvis måtte stå timevis i kø for å få et dokument med bilde av oss der vi ser sjøsyke ut. Verden har riktignok gått litt forover, så nå kan du bestille tid på forhånd, men de byr bare på avtaler mellom klokken 11.00 og 13.30. Men ikke hvis nettleseren din heter Google Chrome. Til gjengjeld har de drop-in-timer hver morgen fra 8.00 til 10.00 bortsett fra tirsdager, men heller ikke dette er av spesiell hjelp for oss som har fast arbeid. Passkontoret kan godt ha søndagsåpent, for Politihuset er jo betjent likevel, eller hva?
Skatteetaten har vær så god å holde søndagsåpent,
slik at vi kan få bedre anledning til å passe på pengene våre. For et par år siden fikk jeg en saksbehandler i Tromsø, fordi etaten liksom skal utnytte ledig kapasitet. Da jeg ba om et møte svarte hun at jeg var mer enn velkommen – til Tromsø. De holder åpent fra 8.00 til 15.30, så jeg fant ut at hvis jeg tok morgenflyet klokken 07.55 ville jeg være i Tromsø et par timer senere og kunne trolig innfinne meg på saksbehandlerens kontor ved 10.30-tiden. Hjem igjen ville jeg ikke rekke noe fly før 14.00 med ankomst Gardermoen 15.50, for møtet tok nok bortimot et par timer når jeg først hadde tatt turen, dessuten skulle jeg rekke å spise lunsj. Hele reisen ville komme på 4723 kroner, noe jeg foreslo at Skatteetaten skulle dekke. Det var jo tross alt de som hadde flyttet min saksbehandler til Tromsø, og ikke jeg. Så her er det bare å slå til med søndagsåpent over hele fjøla, for det er faktisk Skatteetaten som er til for deg og meg.
Langdag på Plan- og bygg, du liksom.
Hver torsdag er det langdag i Plan og bygningsetaten. Da holder de åpent til 18.00, men til gjengjeld åpner de ikke før 12.00. Vinningen har med andre ord for lengst gått opp i spinningen. Med tanke på alle gebyrene som kreves og størrelsen på dem, bør det være en smal sak for etaten å holde åpent hver søndag og servere kaffe og noe å bite i til alle som kommer.
Og så NAV, da
Mange har på en eller annen måte vært nødt til å forholde seg til NAV. De tar imot brukere mellom klokken 8.00 og 15.00, men kølappsystemet stenger kl 14.30. Ingen tvil om at du må ta fri fra jobben for å besøke NAV, men NAV regner kanskje ikke med at du har noen jobb å måtte ta fri fra, så da spiller det ingen rolle. Imidlertid skal de ha kudos for å ha startet en chat-tjeneste, men den er dessverre bare åpen mellom 9.30 og 15.00. Midt i arbeidstiden altså, men hvorfor ikke holde den åpent på søndager? Til gjengjeld har de lagt enorme resurser ned i webløsningen, her kan du justere skriftstørrelse, se teksten i høykontrast, lytte til teksten, få opp hjelpetekster, nyte forbedret lesbarhet og navigere i nedfallsmenyer. Snart kommer mobiltilpasset løsning og nettbaserte skjemaer. Men du kan altså ikke dra til NAV når du selv har tid til det.
Gjenbruksstasjonene er åpne til 19.30,
men da rekker du stort sett ikke til å levere mer enn ett lass. Dermed må du tilbake en ettermiddag eller to eller tre eller fire til, før du er ferdig. Følgelig går lørdagskøene langt opp i Bjerke bydel, og fordi du kan risikere å bruke timevis på én leveranse, blir det gjerne til at du gidder bare den ene. Her er det mye å hente på å også ha åpent søndager. Det heter jo «miljøstasjoner,» ikke sant? Og hvis vi vil at disse skal bidra til et bedre miljø, er det viktig å la folk redde miljøet når de har tid til å redde miljøet eller hva?
Biltilsynet har knapt nok åpningstider,
spør du meg. Drop-in-timer for teoriprøve serveres fram til 13.00, mens åpningstidene ellers er fram til 15.15. Det er vel de færreste av oss som har begynt å tenke på å gå fra jobben på det tidspunktet, så her har Statens vegvesen et typisk forbedringspotensial. Med mindre de begrensende åpningstidene har til formål å få folk over på kollektivtransport? Klart de kan ta førerprøver på søndag, det er jo mange søndagsbilister i denne byen.
Vi kan naturligvis sende e-post eller bruke skjemaer på nett, men saken er at asynkron kommunikasjon har mange mangler, medfører ofte til mail-ping-pong og påfølgende misforståelser. Et møte, fjes til fjes, kan være langt mer effektivt. Dessuten er jeg sikker på at det vil bli hyggeligere på jobben for mange offentlig ansatte når de får snakke med andre mennesker og ikke bare må sitte å stirre blindt på en dataskjerm.
Hvordan skal det da gå hvis alle disse etatene og kontorene begynner å holde åpent når folk har bruk for dem, kan du spørre? Vel, svaret bør være ganske enkelt: De kan rett og slett risikere å få fornøyde brukere.
Men det var kanskje ikke dette regjeringen tenkte på da de snakket om søndagsåpent?
I de snart tretti årene jeg har hatt et bevisst forhold til bomiljøet rundt meg, har jeg vært vitne til et svarteperspill rundt reguleringsplaner. Og akkurat som i vanlig svarteper, det er om å gjøre å kjenne triksene. Dette er et demokratisk problem.
For å forstå hvorfor dette er demokratisk problem, må vi gå grundigere til verks og kikke på de enorme ressursene som utbyggere har til sin disposisjon: Konsulenter, reklamebyrå og arkitekter, ansatte på dagtid, lønninger, overtidsbetaling, feriepenger, datamaskiner, programvare, kopimaskiner, printere, møterom, kontorer, stiftemaskiner, kulepenner, binderser og gudene måtte vite hva mer.
Motstanderen, beboerne, har ingen av disse ressursene, men må ta av sine private lommer. De får reguleringsplanen slengt i fjeset og må bruke fritiden sin, kanskje etter at lekser er unnagjort og unger langt. I tillegg mangler beboere ofte nødvendig kompetanse til å gjennomskue utbyggerens sukkerglaserte prospekter og avsløre den egentlige hensikten.
Når utbyggere samtidig benytter alle kjente triks i boka, blir reguleringsplaner udemokratiske, der beboere blir sittende med svarteper mens politikerne får skylda. Jeg vil tro politikere og beboere har mye å vinne på å gjøre felles sak.
Triks 1: Send ut reguleringsplanen rett før ferien
Det slår praktisk talt aldri feil, at hver gang vi nærmer oss en høytid der folk flest ser fram til fridager å lade batterier og å være sammen med familie, så sender utbyggere eller arkitekter ut reguleringsplaner. Særlig hvis planene er kontroversielle. Vi trenger ikke gå lenger enn til 17. desember 2014 der arkitektkontoret Acasa på vegne av Ruter i Oslo sendte ut forslag om å ta størsteparten av arealet som er avsatt til kirkegård på Østre Aker, til bussverksted og parkeringsplass – for minst femti år fram i tid. Til tross for at Oslo har en snart skrikende mangel på gravplasser. Eller hvis du åpnet Aftenposten 22. desember kunne du se hele 7 reguleringsplaner servert på ett og samme fat. Selv om ikke alle reguleringsplaner er like kontroversielle, er de viktige for dem som blir berørt.
Triks 2: Følg reglene i det uendelige Nettopp ved å kunne reglene, tilpasse og tvære ut prosessen, kan utbyggere toe sine hender og si at de bare følger lovverket. Hvis ikke de berørte parter svarer innen de oppgitte fristene, så er det naturligvis deres egen feil. Likevel, denne praksisen forsterker svarteperspillet fordi de berørte får i realiteten dårligere tid å reagere.
Alt dette koker i realiteten ned til én eneste ting; det er pengene som bestemmer. Jo mer penger en utbygger har, jo mer bestemmer han i den forstand at han kan drive utmattelsestaktikk. Det ene forslaget kan overta for det andre og nye forslag sendes ut i sommerferier, påske- og juleuker. For det er også tillatt, og en utbygger kan naturligvis ikke noe for at de berørte av planen blir utmattet og gir opp. Eller at politikerne glipper.
Triks 3: Ikke fortell hva planen egentlig er. Bare utbyggerne selv vet hva de egentlig har tenkt. Utbyggere er ikke nødvendigvis ærlige. De vil pakke prosjektet sitt inn på en måte som øker mulighetene for at forslaget skal gå gjennom. Det er det som står mellom linjene som forteller sannheten, og jo glattere tittel prosjektet har, jo større grunn kan det være til mistenksomhet. En reguleringsplan kan utformes som en reklamebrosjyre og bør behandles som nettopp det.
Et eksempel er alle byggene som har blitt oppført i Innspurten på Helsfyr. Utallige ganger har utbyggere påstått at «deres reguleringsplan i seg selv vil ikke medføre øket trafikk,» men likevel tar det i dag en halvtime over lyskrysset med bil. Samtidig blir ropene om at kommunen må gjøre noe, stadig høyere. Men hvorfor skal den det? Utbyggerne har selv sagt at trafikken ikke er et problem, så da får de heller bekoste et nytt helsfyrkryss for egne penger og ikke skyve svarteperkortet over på fellesskapet.
Triks 4: Mal fanden på veggen. En utbygger vil ofte tjene på å gå så høyt opp på banen som mulig. Ved å foreslå bygg med alt for mange etasjer vil krisen fremstå som maksimal for de berørte, og derfor blir tiden fram til svarfrist kanskje bli brukt til å begrense skadene i stedet for å fokusere på det egentlige problemet – nemlig planen i seg selv. Utbyggerne får kanskje planen gjennom, men må finne seg i å skrelle av noen etasjer – akkurat det prutningsmonnet de hadde lagt opp til.
Dette ser vi også i Ruters plan om å lage bussparkering på det gjenværende gravplassarealet ved Østre Aker kirke. Den nye planen er omtrent dobbelt så omfattende som den første, og dermed håper Ruter kanskje at de får gjennomslag for sitt første forslag. Imidlertid blir denne bussparkeringen og verksted liggende midt i Hovinbyen, en by som vil få samme størrelse som Drammen. Jeg tror ikke en eneste politiker i Drammen vil være dum nok til å foreslå verksted og bussparkering på Bragernes torg, mens spørsmålet om Oslopolitikeres intelligens er tilsvarende god vil stå ubesvart inntil reguleringsplanen er avgjort.
Triks 5: Sørg for at pillen får nok sukker Å sukre pillen er et gammelt triks som er lett å gjennomskue, men som fortsatt kan ha en effekt. Fancy og kreative navn som «Waldemars hage» og «Trasoptunet,» flotte arkitekttegninger med perspektivforvregning endrer størrelsesforhold og virkelighetsoppfattelse. Selv tidligere byutviklingsbyråd Grethe Horntvedt lot seg lure da Thon Hotel Opera viste seg å bli betydelig større enn tegningene hadde fremstilt. For å forstå tegninga må du nemlig vite en del om slike tegninger, og det første er å aldri stole på illustratøren.
Et slikt system krever våkne politikere Å møte profesjonelle utbyggere krever motkompetanse og lokalkunnskap. Det er det slett ikke alltid politikere eller planmyndigheter har, og den ressurssterke part vil ha tilsvarende lettere spill. Derfor er det viktig at demokratiet kan møte utbyggerne med motkompetanse og stille de spørsmålene som utbyggerne ikke ønsker skal stilles. For eksempel bør noen spørre Ruter om hvor langt Oslos befolkning skal bli nødt til å kjøre for å komme til gravplasser, nå som Ruter vil bruke siste rest av kirkegården til bussparkering? Må vi kjøre til Jessheim? Noen som har tenkt på det?
Utbyggere bør betale for motkompetansen selv En rettsak har mange likhetstrekk med en reguleringsprosess, men med den forskjellen at i en reguleringsprosess får den tiltalte, de berørte, bare begrenset anledning til å forsvare seg selv om det er nettopp de som blir straffet. Ingen vil ved sine fulle fem hevde at bare aktor skal få fremføre argumenter? Men det er i prinsippet akkurat det vi gjør, langt på vei, i reguleringssaker. Løsningen er å la utbyggerne betale også for motkompetansen, slik at de berørte kan få «fri rettshjelp» for dermed å gjennomgå planforslagene på en forsvarlig måte.
I hvert fall hvis vi faktisk ønsker at ingen skal berike seg på å la andre sitte igjen med svarteper.
Jeg kan huske da de første pakistanerne kom til Norge på slutten av 60-tallet. Etter at vi var ferdige med å undres på hva de skulle her å gjøre, begynte vi å bekymre oss for gettofisering. Vi fryktet at vi skulle få slike gettoer som den danske fotografen Jakob Holdt dokumenterte fra USA i boka «Amerikanske bilder.»
