22. september 2021: Pølser og politikk og sånn

Stortingsvalget er overstått. Alle har fått noe å ergre seg over og noe å glede seg over. Noen jubler mer enn andre, noen slikker sårene sine og atter andre lykkes mer eller mindre i å skjule skadefryden. Det er som det skal være. Den portugisiske forfatteren José Maria de Eça de Quieroz skal ha sagt at «politikere og bleier har én ting til felles, begge bør skiftes regelmessig og av samme grunn.» Åtte år er lang tid, ideene blir brukt opp, velgerne går lei og skal jeg være ærlig, det er fint at våre ombudsmenn og -kvinner vet at de kan få oppsigelse, akkurat som oss andre. Les hele innlegget...

16. januar 2019: Ironisk Folkeparti stiller til kommunevalg i 2019!

Det er ikke til å stikke under stol: Norsk politikk preges av knusktørre gubber som knirker fram sine enda tørrere budskap, testosteronfylte broilere som aldri har gjort et annet enn å skryte av egen fortreffelighet eller kaklende intrigemakere som sykemelder seg ved første tegn til motstand. Norsk politikk trenger fornyelse, og det er nettopp den fornyelsen Ironisk Folkeparti (IFP) skal stå for.

Ironisk Folkeparti har hentet inspirasjon fra filosofene Platon og Sokrates som begge er opphavet til ironien, hvilket beviser at partiet ledes av kulturelle og intellektuelle personer og at det følgelig må være noe i det vi sier. I daglig språkbruk er ironi å tilkjennegi vår mening ved å uttale det stikk motsatte av hva vi mener, men på en slik måte at vår sanne mening skinner igjennom. Takhøyden er ikke tilstrekkelig i den eksisterende partifloraen, derfor vil Ironisk Folkeparti fylle en viktig rolle. Nemlig som den politiske narr. På bakgrunn av dette har vi i partiet utviklet et slagord: «Ironisk Folkeparti lover ingenting, men vi holder det til punkt og prikke.» Et slagord som, i motsetning til de øvrige partiers floskler, i det minste er mulig å holde.

Ironisk Folkeparti er tilhengere av kommunesammenslåing og vil arbeide for at Oslo blir slått sammen med kommuner som kan tilføre byen andre verdier. Vi går inn for at Oslo blir slått sammen med Meland kommune i Hordaland, Verdal kommune i Trøndelag og Ballangen kommune i Nordland; slik at vi får tak i kraftpengene til Meland, lottoflaksen til Verdal og kan legge alle upopulære etater og foretak til Ballangen, for eksempel Posten, Skatteetaten og NAV ettersom dette ligger innenfor arbeidsgivers styringsrett. Vi tror også at beboerne i Meland, Verdal og Ballangen vil være positive til sammenslåingen, ettersom de omsider vil få minst én kaffebar.
Navnet på den nye kommunen skal være «Osloball» og Osloball kommune skal ha en hvit «o» på hvit bakgrunn som kommunevåpen, hvilket gjør det helt unødvendig å forhåndstrykke visittkort eller andre kommunale papirer. Hvite ark gjør nytten.

Selv om vi i Ironisk Folkeparti ikke vil love noe som helst, er vi naturligvis opptatt av en rekke saker som vi vil fremme når vi blir valgt inn i bystyret. For syklistene vil vi kjempe for utforbakker i alle retninger, alltid medvind på sykkelveiene og lovfestet forkjørsrett på rødt lys. Vi vil også påby at fotgjengere må bruke hjelm og ringeklokke, slik at de kan varsle syklistene når de kommer gående.

Til gjengjeld vil vi øke prisene på kollektivtransport, ettersom de andre politiske partiene mener vi ikke kan ha gratis kollektivtransport fordi vi har råd til å betale for å reise med kollektivstransport. Vel, hvis du har råd til å betale, har du også råd til å betale mer. Derfor går vi for å fordoble prisen hvert år i løpet av neste byrådsperiode og dermed gjøre kollektivtransporten selvfinansierende.

Ironisk Folkeparti vil ha badetemperaturer på alle innsjøer og sjøbad året rundt. Det er meningsløst at hovedstaden i verdens rikeste land ikke skal ha råd til jevne og gode badetemperaturer og dermed kan vi legge til rette for en bedre folkehelse. Det vil også medføre det ikke lenger er fare for å gå gjennom isen og drukne.

Vi i Ironisk Folkeparti er ivrige tilhengere av bompenger. Vi mener at hver eneste gate i Oslo skal få egne bomstasjoner og at det er beboerne i gaten som skal bestemme hvor mye det skal koste å kjøre gjennom akkurat den gaten. Inntektene skal øremerkes tiltak i den gaten bommen står i, og slik kan vi få penger til å gjennomføre alle veiprosjektene i byen i løpet av neste periode. Hvilket beviser at det nytter å tenke utenfor boksen! På denne måten vil vi for eksempel ha finansiert Nedre Kalbakkvei på rekordtid og vi kan bygge den seksfelts motorveien beboerne ønsker og som er nødvendig for å få flyt i trafikken. Jo høyere bomsatser de setter, jo fortere kan de få motorvei. Inntektene kan også brukes til å betale bompenger andre steder.

Alnabruterminalen må bygges ytterligere ut, og plassbehovet er så enormt at det ikke nytter å bygge ut klattvis. Ironisk Folkeparti mener at arealet må mangedobles så snart som mulig, og foreslår at vi bygger i høyden. Det er ingen grunn til at en godsterminal ikke skal være like høy som andre høyhus i Oslo, derfor foreslår vi at den må bli byens høyeste hus med så mange etasjer som det måtte bli plass til innenfor. På denne måten kan godsterminalen bli et signalbygg for hele Groruddalen hvor det på toppen skal det være plass til et skikkelig stort juletre.

Kongsgården på Bygdøy vil vi gjøre om til trailerparkering og drive-in motell. Den ligger strategisk plassert i forhold til Europaveiene, og ettersom flesteparten av alle varer likevel skal til Oslo vest og Bærum, er det bare rett og rimelig at vestkanten tar sin del av trafikken. Derfor vil vi også legge den fjerde rullebanen på Gardermoen til Fornebu.

Ironisk Folkeparti vil døpe om gater og plasser i Oslo, ettersom det finnes personer som har hatt langt mer å si for byen enn de dagens gater og plasser er oppkalt etter. Eksempelvis vil vi døpe om Sigrid Undsets vei til Henry Fords gate, Parkveien til Pamela Anderssons Alle, Hallingsgate til Halloweengata og Tryms vei til Trumps vei. Dette er i tråd med den norske fasinasjonen for alt som er amerikansk, og Ironisk Folkeparti finner det helt naturlig å ta skrittet helt ut. Rikspolitisk bør Norge søke om å få bli den 51. amerikanske delstat. Ironisk Folkeparti foreslår også å nedlegge 17. mai som nasjonaldag fordi det nesten alltid er kaldt, regn, sludd og dårlig vær den dagen, og heller feire grunnloven den 4. juli, som er en langt mer populær dato å feire nasjonaldag på. Varmere vær er det også.

Videre vil vi gjøre Llanfairpwllgwyngyllgogerychwyrndrobwllllantysiliogogogoch kommune i Wales til vennskapskommune og døpe om Rådhusplassen til Llanfairpwllgwyngyllgogerychwyrndrobwllllantysiliogogogochsplassen for å vise vårt oppriktige ønske om å forstå andre kulturer. Wales er rart nok.

Ironisk Folkeparti er også opptatt av å privatisere og vi finner det naturlig å begynne på toppen. Byrådet skal settes ut på anbud, og den aktør som tilbyr lavest pris, vil få oppdraget. Noen vil være engstelige for sosial dumping, med ikke vi i Ironisk Folkeparti. Lønningene i byråd og bystyre er allerede alt for høye, så her er det store penger å hente inn. Overskuddet skal øremerkes rødvin, øl og snaps i eldreboliger.

Vårt parti er ditt parti!
Vi lover ingenting, men holder det til punkt og prikke.
Ironisk Folkeparti

 

 

 

23. august 2017: Lov om kontroll med politisk markedsføring

La meg bare ha sagt det med én gang: Det finnes ikke noe som heter «Lov om kontroll med politisk markedsføring.» Det kommer heller ikke til å bli vedtatt en sånn lov. Det finnes ikke en eneste politiker i Norge som er dum nok til å vedta en lov som stiller de samme millimeterkravene til dem selv, som de har pålagt andre. Hvis de gjør det, ville vi neppe ha én politiker på frifot etter den første valgkampen.

Jeg vet det vi ikke bare kan vedta og implementere en lov om politisk markedsføring, for trolig vil den bryte med viktige prinsipper. For eksempel vil den sikkert komme i konflikt med Grunnlovens § 100, den om trykkefrihet. Skal demokratiet kunne fungere, så må alle stå fritt til å fremsette kritikk, politiske meninger og forslag.

Politikerne er flinke til å debattere og diskutere og å komme med fagre løfter, store ord og fett flesk. Dessverre viser de ikke den samme iver når det gjelder å fortelle den hele og fulle realismen bak forslagene sine. Da er det mye morsommere å gi sine politiske motstandere det glatte lag og fortelle hvor feilslått deres politikk kommer til å bli samtidig som de roser seg selv opp i skyene.

Men hvis vi gjør et tankeeksperiment, og tenker oss at politikk er et produkt på linje med et hvilket som helst annet produkt. At Arbeiderpartiet ikke er vesensforskjellig fra en DAB-radio. At Høyre ikke er veldig ulikt en flybillett. At Venstre er det samme som en brødrister. Og så videre. Hva da? Hvordan ville det vært for partiene å markedsføre seg overfor kundene? Hvordan vil det være for partiene å måtte forholde seg til de samme paragrafene i markedsføringsloven som alle andre som selger noe? Forskjellen er jo bare at vi betaler partiene med stemmeseddelen i stedet for med pengeseddelen? Så hvorfor skal ikke partiene forholde seg til de samme lover, regler og prinsipper som selgerne av DAB-radio, flybilletter og brødristere?

Urimelig handel er forbudt i følge lov om kontroll med markedsføring. En handel er urimelig dersom den er egnet til vesentlig å endre forbrukernes økonomiske atferd slik at de treffer beslutninger de ellers ikke ville ha truffet. For våre partier ville det derfor vært forbudt å foreslå noe som gjør at velgerne besluttet noe de ellers ikke ville gjort. Jeg trenger ikke si stort mer enn «dieselbil» som titusener av velgere har kjøpt på innstendig oppfordring fra politikere og som nå er i ferd med å våkne i tidenes største bakrus der politikerne straffer kundene (velgerne) sine med kjøreforbud og økonomiske sanksjoner (bompenger) for å ha gjort som de sa. Det tør være ganske opplagt at hvis dette hadde vært kjent samtidig med oppfordringene, ville det kanpt blitt solgt én eneste dieselbil.

Det vil være forbudt å rette handelen mot bestemte velgere som er sårbare på grunn av psykisk eller fysisk svakhet, alder eller godtroenhet. Her kan vi jo bare ta for oss alle løftene som har blitt servert på sølvfat til pensjonistene, gang på gang i valg etter valg. Men hva skjer? Jo, pensjonistene får mindre enn alle andre grupper, hvert år. Det har da også politikerne skjønt siden de gir seg selv fullt opptjent pensjon etter bare to perioder på Stortinget. Her grafser de til seg mens øvrige pensjonister hvert år underreguleres med minus 0,75 % og således sakker mer og mer akterut økonomisk for hvert år, og særlig hvis de er minstepensjonister. Og hva med løftene til barn? Kronisk syke? Bevegelseshemmede? Andre svake grupper?

Politisk markedsføring er villedende dersom den utelater eller skjuler vesentlige opplysninger som forbrukerne ut fra sammenhengen trenger for å kunne ta en informert økonomisk beslutning eller presenterer opplysningene på en uklar, uforståelig, tvetydig eller uhensiktsmessig måte. Jeg trenger vel bare si «valgflesk» så skjønner alle hva jeg mener. Før ethvert valg serveres velgerne fagre løfter om hvor fantastisk alt skal bli, bare akkurat det partiet blir valgt, og etterpå løper de samme politikerne om kapp fra løftene sine. «Hestehandel,» kaller noen det, «å svelge noen kameler,» kaller andre det. Men det er ikke politikerne som får kamelkjøttet servert til morgen, middag og kvelds, det er velgerne. En undersøkelse viser over halvparten av velgerne mener at de folkevalgte ikke engang forsøker å holde det de lover.

Annonserer du på postordre blir kravet til fullstendighet og sannferdighet skjerpet av den enkle grunn at velgerne ikke kunne ta varen i øyensyn før kjøpet. Forbrukerne må stole på politikerens opplysninger. Politikk har en del til felles med postordre; varen får vi ikke levert før etter valget, kanskje ikke før lenge etter. Det skulle tilsi større og ikke mindre varsomhet fra politisk hold. Hvis jeg nevner ordene «brutte valgløfter» er det neppe noen som gidder å heve ett øyenbryn. Brutte valgløfter en selvfølge. Vi nordmenn er ikke gode til å klage på produkter, vi velger heller den løsningen som i markedsøkonomi kalles «avgang.» Det vil si, vi slutter å handle på steder vi er misfornøyde med. Sånn er det også i politikk, velgerne slutter å handle, det vil si, slutter å stemme. Sofapartiet er det største partiet i Norge, og fikk ved forrige kommunevalg over 40 % av stemmene. Slike tall har ikke engang Arbeiderpartiet vært i nærheten av på flere tiår. Beklageligvis har velgernes reaksjoner ingen effekt på politikerne, men det ville de hatt i næringslivet. Det blir valgt inn akkurat like mange politikere på Stortinget og i Bystyret, uansett. Hvis kundene forsvinner, går bedriftene konkurs. Kanskje hadde det vært riktigere å avspeile antallet delegater på Stortinget etter hvor mange velgere som faktisk har stemt? Med en valgdeltakelse på 60 % burde bare 60 % av setene i Stortinget bli besatt, det vil 101 i stedet for 169. Slik ville 68 av kandidatene miste jobben, og hvis ikke det kan bidra til bedre og ærligere innsats, vet ikke jeg.

Negativt salg er forbudt, det vil si at en kunde får tilsendt en vare uten å ha bedt om den eller kjøpt den, og får regningen etterpå. Tilsvarende vil det da ikke være mulig for politikere å påføre velgerne utgifter med mindre det har gått tydelig fram før valget fant sted og velgerne har akseptert det. I sin ytterste konsekvens burde for eksempel en ekstra bomring bare betales av de som stemte for å få den. Men som sagt, ingen politikere med vettet i behold vil innføre en lov som gjør dem til lovbrytere.

Jeg er imidlertid åpen for å kjøpe soningsplasser i Nederland til alle de politikerne som vil måtte bli buret inne på grunn av villedende og aggressiv markedsføring av sitt parti og sin politikk, siden vi garantert ikke vil ha nok plasser her hjemme. Kanskje ville jeg også kastet nøkkelen.

11. september 2013: Dagen derpå

Jeg merket det allerede da jeg skrudde av vekkerklokka i går. Utenfor vinduet kunne jeg høre fuglekvitter fra gjøk og sisik, trost og stær, og lyset som trengte seg inn gjennom vinduet var så intenst, at jeg forsto det måtte være solskinn utenfor. Jeg kikket gjennom persiennene, og ganske riktig, sola skinte fra en praktisk talt skyfri himmel. En og annen hvit dott hang riktignok der oppe, men det var sannsynligvis bare for å vise størrelsesforholdet. Dessuten oppdaget jeg at vinduene på en mirakuløs måte hadde blitt nyvasket.

I dusjen ble vannet akkurat passe temperert uten at jeg trengte å skru på krana en eneste gang, til tross for at Vann- og avløpsetaten en gang i løpet av natten hadde fått orden på vanntrykket. Jeg ble heller ikke overrasket da jeg kom ned til frokost og oppdaget at kjøleskapet bare inneholdt økologiske matvarer. Jeg kunne spise frokost med verdens beste samvittighet.

Jeg hentet inn avisene, og ingen av dem kunne fortelle om dårlige nyheter. Tvert i mot. De var fulle av solskinnshistorier fra alle kanter i verden. Det samme var nyhetssendingen på radioen. I løpet av natten hadde befolkningen i Nord-Korea tatt over makten på en fredelig måte, og Kim Jong-un innrømmet at han hadde oppført seg som en bølle og beklaget på det sterkeste. I Syria hadde partene samlet seg over et glass rødvin og blitt enige om at det der med geværer, kanoner og kjemiske våpen var en elendig idé, og bestemte seg for å bli venner i stedet. På forsiden av Aftenposten var det et bilde av Bashar al-Assad som plantet gulrøtter sammen med representanter for det hemmelige politiet. I Israel og Palestina hadde de plutselig forstått at Norge har hatt rett hele tiden, og militante palestinere og ortodokse jøder omfavnet hverandre og inviterte hverandre hjem.

Her hjemme var nyhetene preget av åpningen av høyhastighetstog mellom alle de store byene, og at forbudet mot lakrispiper omsider var opphevet. Alle riksveier var utbedret, Oslogatene hadde fått helt ny asfalt og ledninger i luftstrekk var lagt om til jordkabler. Dessuten hadde bergenserne sluttet å skarre. Slik fortsatte det, verden rundt. Det var ikke en dårlig nyhet å skue i noen retninger.

Det første jeg la merke til da jeg gikk ut, var at gresset på plenen hadde blitt så mye grønnere. Dessuten var plenen både klippet og luket, og jeg kunne verken se mose eller ugress. Tulipanene blomstret fortsatt og blomsterbedet var et fargerikt fellesskap. Bymiljøetaten hadde til og med rukket å plante nye busker som erstatning for dem som hadde blitt ødelagt av snøbrøytingen vinteren for snart tre år siden. Utenfor huset merket jeg med én gang at luften var blitt mye renere, den kjente eimen av morgenrushet inn mot byen var forsvunnet og erstattet med duften fra tulipanene. Det vanlige drønnet fra biltrafikken var også borte, og det var grunnen til at jeg kunne høre så mange småfugler. Brunskogsneglene var forsvunnet, men til gjengjeld hadde en mengde utrydningstruede arter på en mirakuløs måte dukket opp på de utroligste steder. Hundelufterne plukket opp etterlatenskapene i små, svarte poser og kastet det i nærmeste søppelbøtte. Det var til og med mobildekning hos Telenor, en tjeneste som lenge hadde stått på rødlista. Jeg benyttet anledningen til å ringe litt rundt, bare for å ha gjort det. Bompengeringen var forresten blitt fjernet, og jaggu hadde ikke Manglerudtunnelen og lokket over E6 i Groruddalen blitt ferdig. Det var sikkert derfor det ikke var noen bilkøer inn til byen denne morgenen, selv om alle som eide kabriolet var ute og kjørte med taket nede i det varme været.

Utenfor det nymalte skolebygget sto rektor for å ta i mot flokken av nye lærerne, og alle foreldrene kom gående sammen med ungene sine, og fulgte dem helt inn. Ikke en eneste foresatt parkerte på skrå i fotgjengerfeltet. Lekeapparatene i skolegården, som så sørgelig hadde trengt oppussing de siste femten årene, var blitt byttet ut med nye. Fra svømmehallen kunne jeg høre glade elever rope og plaske, så noen måtte ha fylt vann i bassenget i løpet av natten. I parken vokste trærne til himmels og en flokk fedre på pappaperm trillet sine håpefulle døtre og sønner omkring. Et par barnehagebarn klødde en urban ulv bak øret, og den så virkelig ut til å nyte oppmerksomheten.

Bussen kom nøyaktig på sekundet, sjåføren smilte til alle passasjerene, og kjørte pent og forsiktig men likevel kom vi fram tidsnok. Naturligvis var det sitteplass til alle passasjerene, som smilte like blidt som bussjåføren. De pratet med hverandre, og ingen satt med nesen i en avis, bok eller mobiltelefon. Langs begge sider av veien var det bygget brede sykkelfelt, og alle bilistene holdt seg til fartsgrensen, ingen kjørte på rødt lys over fotgjengerfeltene. Selvmordsyklistene hadde tatt av seg klovnedraktene og oppførte seg som helt normale mennesker. En av dem stoppet til og med for å slippe fram en bilist, selv om bilisten hadde forkjørsrett. Selv Audi-bilistene brukte blinklys når de skulle ut av rundkjøringene. Og da jeg kikket opp, kunne jeg se at Dreamlineren til Norwegian var i rute.

Det tok meg bare ett kvarter å skrive denne onsdagspihlsen. Det var i det hele tatt en fantastisk dag. Vi bør ha valg litt oftere.