science fiction – Onsdagspihlsen

20. august 2025: …men noen stor forfatter blir han aldri

Tor Åge Bringsværd gikk ut av tiden 4. august. Han var vår største eventyrforteller siden Asbjørnsen og Moe, og vi har alle blitt fattigere, nå som han er borte. Jeg tror hver og én av oss kan fortelle når vi møtte Tor Åges forfatterskap første gang, om det var romskipet Marco Polo, Jørgen Moes vei 13, sjøormen Ruffen, Helmer & Sigurdson, Karsten og Petra, kaptein Puma, trollet Tambar eller en av de mange vandrerne han skrev om.

Jeg for min del har fulgt Tor Åges forfatterskap siden han debuterte sammen med Jon Bing i novellesamlingen «Rundt solen i ring» i 1968 og har noen hyllemetere av bøkene hans. Da jeg skulle skrive litterær særoppgave på Teisen gymnas i 1972, orket jeg ikke tanken på å skrive om de samme, gamle traverne vi alltid ble tvunget til å tolke og skrive om. Andre kunne like dem så mye de bare ville, men jeg savnet å se framover, tenke utenfor boksen og ikke leve under det tungsinnet vi hadde arvet gjennom generasjoner. Jeg hadde lest George Orwells «1984», Aldous Huxleys «Vidunderlige nye verden» og Karin Boyes «Kallocain», men ingenting kunne måle seg med Bing og Bringsværd. Les hele innlegget...

9. august 2017: Romskipet Orions fantastiske eventyr

Nå som amerikansk science-fictionfilm overskygger alt annet innen sjangeren, er det på sin plass å minne om at tyskerne var vel så tidlig ute, i det minste her hjemme. Allerede i 1966 suste romskipet Orion gjennom galaksen mens Star Trek-mannskapet på USS Enterprice fortsatt surret rundt i vår kosmiske bakgård. NRK sendte naturligvis ikke noen av seriene, for trolig satt det mørkemenn eller –kvinner i Kringkastingsrådet med religiøse kvaler over møter med utenomjordiske skapninger som ikke var engler. Men på den tiden hadde vi to fjernsynskanaler, og den andre, Sveriges Television, sendte heldigvis alle sju episodene med romskipet Orion.

Serien het Raumpatrouille – Die phantastischen Abenteuer des Raumschiffes Orion på tysk, og ble produsert av fjernsynsstasjonen ARD – eller Arbeitsgemeinschaft der öffentlich-rechtlichen Rundfunkanstalten der Bundesrepublik Deutschland som forkortelsen står for. Et par ordentlige tungebrekkere, altså. Både Romskipet Orion og Star Trek fikk premiere i september 1966, men det var to store forskjeller mellom dem. Romskipet Orion var suverent best både på form og innhold, men Star Trek hadde størst lommebok og flere fans. Så kan vi lure på hva som kunne ha skjedd dersom det hadde vært omvendt og Romskipet Orion vant? Serien var den første tyske science-fictionproduksjonen, og i hjemlandet skal den ha oppnådd en seerandel på 56 %. Det er tall som ingen fjernsynsprodusent tør innrømme at de drømmer om i vår tid.

Jeg synes følgelig litt synd på dagens ungdom, som aldri har fått oppleve dette gløttet inn i fremtiden, gjengitt med analoge effekter i sort/hvitt på en tv-skjerm med elendig oppløsning, i det minste etter dagens målestokk. I dag har ungdommene blitt så visuelt bortskjemte og blaserte at de knapt nok gidder å gjespe over de mest fantastiske bilder.

Og lurer du på hvor Star Wars har hentet ideen til innledningen sin fra, er også det fra romskipet Orion. Hver episode begynte med den samme innledende voice-over: «Det som kan virke som et eventyr i dag kan være morgendagens realitet. Dette er en saga fra overimorgen. Det finnes ingen nasjoner lenger, bare menneskeheten og dens kolonier i rommet. Mennesker har bosatt set på fjerne planeter. Havbunnen er gjort beboelig. Romskip suser gjennom Melkeveien i hastigheter som i dag er utenkelige. Et av disse romskipene er Orion, en liten del av et sikkerhetssystem som beskytter jordkloden fra det ytre rommet. La oss følge Orion og dets besetning der de patruljerer ved grensen til evigheten.» Det er så bra som det kan bli, selv om galaksen ikke lå like langt, langt unna. Som om det skulle finnes galakser i nærheten.

Kommandant på romskipet Orion var major Cliff Allister McLane, en rebell som sjelden eller aldri hadde sansen for å følge ordrene fra hovedkvarteret. Denne uvanen ga ham et «frimerke» fra den galaktiske sikkerhetstjenesten GSD, løytnant Tamara Jagellovsk. Hun skulle sørge for at McLane holdt seg på matta og var blottet for humor, begge deler gjorde sitt til at det ble konflikter mellom henne og mannskapet. I løpet av episodene får hun og mannskapet gjensidig respekt for hverandre, og til slutt blomstrer også forelskelsen mellom majoren og løytnanten. Og naturligvis er det hans oppurtunisme som redder jordkloden fra den ene katastrofen etter den andre.

Noe av det mest spennende med serien var å se romskipet stigge opp fra sin undersjøiske base gjennom en voldsom malstrøm. Det var et klipp vi fikk se i hver eneste episode og som vi kunne se minst dobbelt så mange ganger uten å gå lei.

Rent teknisk var romskipet Orion en lavbudsjettproduksjon, selv om kostnadene likevel ble det som veltet en videre satsing. Alt fra strykejern til blyantspissere ble brukt til å skape fremtidens kontrollpaneler og det var ingen av oss som syntes det var det minste rart. Tvert i mot, vi fant det helt naturlig at korridorene var trukket med aluminiumsfolie og at taklampene var plastbøtter. Det var en tid for improvisasjon og det meste gikk glatt gjennom. Og, bare for å ha sagt det, Star Trek lå lysår bak Romskipet Orion hva effekter angikk. Det var egentlig ikke før Alien dukket opp i 1979 at Orion virket en smule gammeldags. Orion hadde laserpistoler før Star Trek! Og ikke bare laserpistoler, de hadde magnetskjold, warp drive eller Überlichtsantrieb, roboter og håndleddstelefoner og alt dette ønsket vi at vi kunne ha selv. Apples iWatch er således i rett nedadstigende arverekke fra Orion. Vi brydde oss naturligvis ikke om at Romskipet Orion kunne snakke med hovedkvarteret uten et øyeblikks tidsforsinkelse, for i fremtiden vil alt bli mulig. Også å drikke av firkantete glass!

Romskipet Orion 7 var det ypperste menneskene hadde bygget og lignet en flygende tallerken. I episoden «Planet på villspor» der en planet hadde slitt seg fra sitt solsystem og var på full fart mot jordkloden, måtte McLane ofre Orion etter at antimateriebombene ikke hadde hatt den ønskede effekt. Orion 7 gjorde nytten, da eksploderte alle våpnene om bord samtidig og hele planeten ble destruert i et kosmisk fyrverkeri vi måtte vente til ødeleggelsen av Death Star i Star Wars Return of the Jedi for å se maken til. Naturligvis måtte Orion 7 erstattes, hvilket resulterte i at McLane fikk det enda mer fantastiske Orion 8 å farte omkring med.

Men det aller mest spennende og skumleste, var møtet med den fremmede sivilisasjonen Frogs som var på vei til jordkloden for å overta planeten og utrydde menneskene i samme slengen. De hadde ekstremt raske, jetdrevne romskip og kraftige energivåpen. Om bord i Orion fantes Lichtwerferbatterie, «lyskastekanoner» på godt norsk, som ble brukt for å skyte ned romskipene til Frogs. De av oss om har forsøkt å lese bøkene på tysk, oppdaget at Frogs kalte seg selv Uraceel. Spørsmålet blir unektelig om uraceelfrosker kan være i slekt med duracellkaniner?

I dag, når den digitale teknologien har gjort absolutt alt mulig, er ikke lenger det visuelle noen mangelvare. Romskipene og effektene overgår Orion en høy gang, men det er også problemet. Filmer drukner i effektmakeri fordi det er mulig å drukne dem i effektmakeri, mens den gode fortellingen virker overflødig. Og det er her jeg tror filmprodusentene snart må velge retning. Det finnes mange gode historier der ute som venter på å bli filmet. Jeg har en lang liste, hvis noen er interessert.

Bokklubben gamle bøker: Mørkt senker natten seg …

Et forsøk å omtale Nightfall av Isaac Asimov og Robert Silverberg.

Jeg kan ikke for det, men begynnelsen på Lucia-sangen setter en god ramme på Nightfall av den avdøde Isaac Asimov. Og la det være sagt med én gang: Dette er en bok for hard-core science-fiction fans. Hvis du ikke liker science-fiction, kan du like gjerne stoppe å lese her. Du vil helt sikkert finne noe som er mer interessant et annet sted på Onsdagspihlsen. Bare så det er sagt. Jeg tror det var Arbeiderbladet (de som nå kaller seg Dagsavisen, men som fortsatt er Arbeiderbladet. Ikke at det er noe galt i det.) som i sin omtale av den første Star Wars-filmen (det vil si den fjerde, for den første kom jo som den fjerde) skrev, helt innledningsvis: «Vi kan ikke fordra science-fiction …» Neivel. Hva gjør du i storsalen på Colloseum da, hvis det ikke er for å se romskip brøle i overlysfart i hyperrommet? Hæ?

Nightfall er ikke en slik science-fiction bok som de fleste forbinder med science-fiction. Her finner du ikke spor av flyvende tallerkner, nakne, grønne damer med store bryster eller ildsprutende draker. Dette er ikke fantasy eller space opera. Tvert imot. Det er bitende samfunnskritikk der science fiction som sjanger er brukt som dramaturgisk virkemiddel. I beste tradisjon med bøker som Kollocain av Karin Boye, K-Pax av Gene Brewer, The City and the Stars av Arthur Charles Clarke, Vidunderlige nye verden av Aldous Huxley, Menneskenes barn av Phyllis Dorothy James, The Futurological Congress av Stanislaw Lem, 1984 av George Orwell eller The Bromiliad av Terry Pratchett. En tradisjon som beklageligvis er på vikende front ettersom fantiasimonstre og superhelter inntar bøker, filmer og tegneseriehefter. La gå at space opera er morsomt på sin måte, men det føles ofte så bortkastet å lese alle disse som prøver å kopiere Tolkiens verden og som ikke klarer det.

Isaac Asimov tør være kjent for mange. Han var en av de fire store (i godt selskap med Arthur C. Clarke, Robert Heinlein og Clifford D. Simak), ble født i 1920 og døde i 1992. Mest kjent er han for Foundation-bøkene som omhandler det galaktiske imperiet, Hari Seldon og psykohistorie, men jeg antar de fleste ble kjent med forfatterskapet hans gjennom filmen I, Robot med Will Smith i hovedrollen og med regi av Alex Proyas. Isaac Asimov har skrevet 468 bøker (jepp, du leste riktig), men det er likevel lett å plukke ut én av dem. Nightfall er nemlig den beste. Jeg innrømmer likevel at jeg slett ikke har lest alle, kanskje bare ett hundre).

Nightfall var opprinnelig en novelle ved samme navn, en novelle som i 1964 ble utvalgt av Science Fiction Writers of America som den beste science-fictionnovellen noensinne. Best ever. Den ble utgitt første gang i magasinet Astounding i 1941 og dermed ble litteraturhistorien forandret. Asimov hadde fått utgitt fjorten noveller tidligere, men anså seg egentlig ikke for å være noe mer enn en middelhavsfarer. Redaktør John W. Campell Jr var heller ikke fornøyd med utkastet: «I am planning to take the story, but there are some parts of it which need changing. The ending is very good, but the beginning is slow.» Selv om tiden har gått siden novellen ble utgitt, har tiden ikke gått fra den. Jeg våger påstanden at den like gjerne kunne ha vunnet tittelen i dag også.

Novellen er altså blitt en bok, og selv om den er ført i pennen av Robert Silverberg, er det tvers igjennom Isaac Asimovs idé. Nightfall ble utgitt i 1990 og var den første av tre felles prosjekter de rakk å utføre sammen. De andre bøkene var The Ugly Little Boy (1992) og The Positronic Man (1992). (Det er i og for seg ikke noe uvanlig at én forfatter bygger videre på en annens utgangspunkt, Paul Preuss har gjort det samme i de seks Venus Prime-bøkene, der kjernen er noveller av Arthur C. Clarke. Og jeg har har en plan om å gjøre noe lignende med en norsk forfatter, jeg har bare ikke turt å foreslå det ennå). Robert Silverberg er en amerikansk forfatter, født 1936, som har vunnet både Hugo og Nebula Awards en rekke ganger. Definitivt idérik og skrivefør. Men oversatt til norsk? Neida.

Silverberg har altså tatt utgangspunkt i verdens beste science -fictionnovelle og forsøkt å utvide den til å bli en hel bok. Hvem skulle tro det var mulig? Hvem skulle tro han ville klare å beholde spenning og dramaturgi og å utvikle persongalleriet videre? Det var unektelig et dristig forsøk, men det er heller ingen tvil om at han har lykkes. Min personlige mening er at skoleverket burde kaste ut en Ibsen- eller Hamsunbok til fordel for Nightfall. Hvorfor? Fordi Nightfall handler om Jugoslavia, om Midt-Østen, om Sudan – om alle steder der solen går ned, i overført betydning. Vi har en norsk analogi: Huset i mørkret av Tarjei Vesaas. Selv om den egentlig handler om Norge under krigen, kan den like gjerne handle om et hvilket som helst land i krig.

Handlingen skjer på planeten Kalgash, og selv om forfatterne har valgt å bruke det engelske språket, er dette bare ekvivalenter for kalgashiske uttrykk. Når kalgasherne sier «mil» eller «hender» eller «biler» eller «datamaskiner» mener de deres egne enheter for avstand, deres egne griperedskaper, deres egne forflytningsmekanismer og deres egne informasjonsprosesseringsmaskiner. Hvis du vil, kan du tenke deg at teksten sier «vork» der det står «mil,» «gliizbiiz» der det står «time» og «sleshtrap» der det står «øye.» Eller finn på dine egne ord, det spiller ingen rolle. At handlingen er plassert på Kalgash er selvfølgelig ikke annet enn en ekvivalent for «Jorden.»

Det er nettopp det som gjør science-fiction så, skal vi si, deilig? At forfatteren kan ta ett enkelt fenomen og forstørre det i tid og rom, og således sette søkelyset på noe som opptar han i dagens samfunn. 1984 er et godt eksempel. Altfor mange tror George Orwell skrev en fremtidsroman. De av oss som var bevisste ved årsskiftet 1983/84, husker artiklene som omhandlet at vi omsider var kommet til det året Orwell beskrev. Hørt på maken til tøys? George Orwell skrev om forfølgelsen av kommunistene i England i 1948, og boken het opprinnelig 1948. Men med den tittelen ville det ikke være mulig å utgi boken, ergo snudde forlaget de to siste tallene, og vips – var det en fremtidsroman og ikke lenger farlig for paranoide makthaverne.

Kalgash er en planet som kretser i et solsystem med hele seks forskjellige soler. Ingen vet hva mørke er, men døgnene beskrives etter hvor mange soler som til ethvert tidspunkt er oppe. Tre-sols kvelder, fem-sols morgener og fire-sols dager. Kan du tenke deg noe så vakkert? Et folk som lever på en evig solside? Men én gang hvert to tusende år stilles konfigurasjonen slik at de seks solenes går ned samtidig og det blir natt. En gang hvert to tusende år blir det mørkt. Det er denne natten boken handler om. Når mørket senker seg over kalgasherne og stjernene viser seg, for første gang på to tusen år. Når alle for lengst har glemt hva som skjedde ved forrige nattegry. Når en sivilisasjon som trodde den var alene, oppdager at den faktisk ikke er det.

En av hovedpersonene, Sheerin 501, er noe så prosaisk som arkeolog. Ligger ute i ørkenen og graver frem gamle byer med en liten pensel. Etterhvert som hun arbeider seg nedover i utgravingen, oppdager hun et askelag for hvert to tusende år. Hva betyr det? Og hvordan henger det sammen med andre funn? Naturligvis kommer både hun og flere av hovedpersonene på sporet av hva som vil skje, men har de forstått det fullt og helt? Skjønner de rekkevidden av det? Og fatter de det i tilfelle tidsnok? Det er en slags dystopi vi har med å gjøre.

Jeg sier ikke mer. Boka må bare leses.

Det er min oppriktige mening at den bør være pensum på videregående, og så får det heller gå på bekostning av litt av den uendelighet av politisk korrekte forfattere elever tvinges til å slite seg gjennom. Jeg husker for eksempel av vi måtte lide oss ekstemporalt gjennom Shakespeares The Mechant of Venice på gammelengelsk, og de to månedene ville jeg vært mer enn villig til å bytte mot nesten hva som helst. Og i hvert fall Nightfall av Isaac Asimov og Robert Silverberg. Mange vil kanskje være uenig med meg, men det bryr jeg meg ikke om. Helt siden jeg fattet interesse for science fiction for førti år siden, har jeg nærmest daglig måttet utkjempe slag for sjangerens eksistensberettigelse. Det skulle ikke forundre meg om Shakespeare ville skrevet science-fiction hvis han hadde levd i dag, slik Bach ville spilt syntheziser hvis han hadde levd.

Mitt eksemplar av boken er slitt. Bladene faller fra hverandre, ryggen brukket opp på flere steder – ikke bare fordi jeg har lest boken mange ganger, men fordi den er en av de hyppigst utlånte av alle mine bøker. Hver gang noen spør om jeg kan anbefale en sciene-fictionbok, svarer jeg. Ennå har ingen klaget.

5. juni 2013: Nakne, grønne damer fra Venus

Muligens er det meg det er noe galt med, for jeg likte å skrive særoppgaver. Å gyve løs på et tema, grave meg dypt ned i materien, lete etter rariteter og sammenhenger. Tråkke rundt i støvete avdelinger på biblioteket hvor ikke et menneske hadde satt sin fot på mange tiår år og finne fram til gulnete bøker som luktet av gammel pergament, som knirket når de ble åpnet og som avslørte de forunderligste hemmeligheter.

I første klasse på gymmen fikk vi fri særoppgave i norsk. Vi kunne skrive om hva vi ville, så lenge det handlet om litteratur. Klassen fikk en uke på å bestemme seg, men det tok meg fattige tre sekunder. Jeg grep sjansen begjærlig. Jeg ville skrive om science fiction.

Helt siden jeg kjøpte «Rundt solen i ring» av Jon Bing og Tor Åge Bringsværd har jeg vært fasinert av science fiction. Det var Lanternebok 78 utgitt i 1967 på Gyldendal, kostet 9 kroner og 50 øre og var på 141 sider. Jeg har brukt noen kroner på bøkene til de to opp gjennom årene og har litt av æren for at de har kunnet bli såpass gossine som de har blitt.

Det var Lanternebok 78 som førte meg til Lanternebok 2. «1984» av George Orwell. Den ga jeg 8 kroner og 50 øre for. Omslaget består av fire store tall, blå og oransje og der blåfargen og oransjefargen dekker hverandre er det blitt en merkelig suppe. Mange tror at Orwell skrev om 1984, men det gjorde han ikke. Han skrev om forfølgelsen av kommunister i England i 1948 og boka skulle hete «1948,» men slik samfunnskritikk var det ikke mulig å utgi på et tidspunkt der kommunister var ansett å gå Sovjets ærend. Derfor byttet Orwell om de to siste tallene i tittelen, og vips var boka ufarlig – fordi den var en blitt framtidsroman.

Vi hadde en jente i klassen som trodde fast og fullt på astrologi og at skjebnen sto skrevet i stjernene. Hun hadde hørt av en spådame som holdt til i en campingvogn på Youngstorget at den tredje verdenskrig skulle bryte ut i 1984, og formidlet dette med iver og glød til oss andre. Hun levde seg til de grader inn i det, at det liksom ikke var noen tvil. Det var 14 år til helvete skulle bryte løs. Ikke bare den tredje verdenskrig, men helvete med trykk på alle stavelser. Klart vi trodde på henne. Jeg husker godt da vi omsider kom til 1984. Jeg hadde gruet meg til det helt fra våren 1970. Jeg brukte 14 år på å forberede meg til den tredje verdenskrig – helt forgjeves. Fortsatt lurer jeg på om jeg kanskje burde føle meg snytt?

6 kroner og 50 øre betalte jeg for min første engelske science-fiction bok: «The Interpreter» av Brian Aldiss. Den kjøpte jeg i Narvesen-kiosken i Stortingsgata, på hjørnet ved Losjen. For å komme til science-fiction-bøkene måtte jeg gå forbi svenske pornoblader og rosa dameromaner, så lugubre var de. Innerst i kiosken, helt til venstre. Paperback. Med ryggen ut, som om forsidene kunne skremme barn eller lokke svake sjeler ut i fortapelsen. Jeg tror ikke engang de hadde lys i den delen av butikken. «The Interpreter» har en illustrasjon på forsiden av en astronaut og et treøyet, trekloet og trebent monster. Monsterets øyne beveger seg ytterst på en slags tentakler, har røde pupiller og det hvite i øynene er gult.

Det var hos Narvesen jeg begynte min samling Arthur C Clarke og Isaac Asimov, to av sjangerens fire store i tillegg til Clifford Simak og Robert Heinlein. Jeg pleier å si at hvis det er én bok som bør være pensum på skolen, så er det «Nightfall» av Isaac Asimov. Og, for all del på bekostning av Hamsun eller Ibsen.

Gyldendal utga sine fremtidsromaner på begynnelsen av femtitallet. De kalte dem «rakettbøkene» enda det var tre år til Sovjetunionen skulle skyte opp Sputnik. Øverst i bokas høyre hjørne var logoen plassert, en rakett med styrefinner foran en gul planet. Eller kanskje var det fullmånen. Jeg har fått tak i noen av rakettbøkene på antikvariat. Blant annet John Wyndhams «Trifidenes opprør» som kostet 3 kroner og 50 øre da den ble utgitt i 1955. Forsiden viser en scene med toetasjes buss i Londons gater og en flokk trifider som stavrer omkring på tre røtter mens de slår etter menneskene med lange, giftige pisker som sitter der griffelen skal være. Størst plass er likevel viet en vakker kvinne i hvit bluse. Hun har blondt, bølgete hår. Mesteparten av blusen er flerret opp av trifidene slik at brystene er i ferd med å bli skremmende synlige. Heldigvis hadde trifidene tilstrekkelig moral til å la tøyfillene dekke brystvortene. Hvis ikke ville nok Stortinget fått noe å diskutere, for synlige brystvorter var ikke å spøke med i 1955. Skjørtet til damen var like helt, hvilket beviser at trifidene neppe var seksuelt tiltrukket av menneskene.

Nederst på forsiden står det: «De terroriserte jorden.» Trifidene spredte seg raskere enn løvetann. Spør en haveentusiast om løvetann, så vil du straks forstå hvor alvorlig situasjonen var for jordkloden.

Norsklæreren var ingen tiltrekkende dame, hun var nok heller den rake motsetning til kvinnen på bokomslaget. Norsklæreren likte å gå kledd i svart. Svarte bluser med blonder fordi hun trodde at svart ville gjøre henne slankere. Vi kalte henne Black Magic Woman.

I klasserommet ble vi ropt opp rekkevis, og måtte svare på hvilket tema vi ønsket å skrive om i særoppgave. Noen ville skrive om Hamsun. Andre om Ibsen. Eller tolke «Til min Gyldenlak» av Wergeland. Det var de som hadde skjønt hvordan man fikk en femmer i norsk. Ikke sånne som meg. Som styres av en indre trang til å gjøre det jeg føler for. Som er fullstendig ribbet for evner i taktisk retning.

Jeg vil skrive om science fiction, erklærte jeg, da det ble min tur. «Science fiction?» hikstet damen bak kateteret. Det disset i smulthakene, øynene så ut til å ville forsvinne inn i ansiktet. Det var rent grotesk for dem som satt på første rad. Noen påsto i friminuttet etterpå at de hadde sett drøvelen hennes, men det tror jeg var en overdrivelse.

«Skal du skrive om nakne grønne damer fra Venus? Hva i all verdens land og rike er det du innbiller deg? Skal du komme i mine timer med slimete monstre med tentakler og nakne grønne damer fra Venus? Det kommer aldri på tale!»

Jeg fikk beskjed om å tenke meg om én gang til, men valgte science fiction likevel. Jeg skrev mer enn 30 sider der jeg redegjorde for en litteraturform som var fullstendig ukjent for den svarte, magiske. Jeg fortalte om en sjanger som framførte samfunnskritikk ved å flytte fenomener fram i tid, for dermed å påvise hvordan det kan gå dersom utviklingen får fortsette uhindret. Jeg forklarte at science fiction var et dramaturgisk grep. Jeg overgikk meg selv, det var den beste og mest gjennomarbeidede norskoppgaven jeg noensinne hadde levert. Jeg vet det, for jeg har den ennå. Jeg brukte hvert ledige minutt. Jeg forsakte alle vennene mine i tre uker. Det hjalp ikke. Jeg fikk blank stryk på oppgaven selv om det ikke sto et eneste ord om nakne grønne damer fra Venus. Hun skulle ikke ha noe av science fiction i sine timer. Hun anså meg for å være svak i norsk og mente at det ville være smartere av meg å ta annen utdanning.

Først i voksen alder grep jeg meg i å lure på hvor hun hadde fått det med slimete monstre med tentakler fra. For ikke å si de nakne, grønne damene fra Venus.