Jeg skal ikke stikke under stol at jeg stundom synes synd på mange av ungene som vokser opp i dag. Tilbudet av fritidsaktiviteter flommer over, de kan delta i alt fra speideren, sjakk og skolemusikk til taekwondo, snowboard og strikkekurs – med den ulempen at aktivitetene nå er så organiserte og regulerte at det ikke blir tid til et eneste lite hyss mellom slagene.
Sånn ser gata mi ut i dag. En eneste lang parkeringsplass.
Nei, det er den uregulerte og uorganiserte fritiden som er viktig og som jeg synes er synd har blitt mangelvare. Foreldre klager over at de sitter i tidsklemma, og må frakte unger fra den ene aktiviteten til den andre mens livet renner ut som sand mellom fingrene på dem. Jeg mener ikke at vi skal oppfordre til lediggang og hærverk, men jeg tror uorganisert fritid i større grad kan gi ungene anledning til å utvikle sine kreative evner og initiativer. Det er jo opplagt at vi på et tidspunkt er nødt til å leve av noe annet enn oljepenger og av å klippe håret på hverandre, og da trenger vi folk som er i stand til å finne på noe. Eller rettere sagt, finne opp noe.Les hele innlegget...
Like sikkert som at snøen kommer om vinterener det at bønder fra Indre Østfold og Nord-Odal invaderer byen i sine firehjulsdrevne monstertraktorer. I samme øyeblikk det første, lille snøfnugget treffer asfalten i hovedstaden, ruller villbønder og rednecks traktorene sine ut av låvebygningene og setter kurs mot hovedstaden for å hevne seg på folk som mener vi må ta vare på ulven og som foretrekker cortado framfor svartkopp.
Bymiljøetaten krever at denne vesle skigarden skal kunne motstå angrepet fra en firehjulsdrevet monstertraktor på 5,4 tonn, med 4,5 liters motor og et dreiemoment på 585 newtonmeter.
Og det haster. Ikke bare litt, men noe inne i hampen, for gutta jobber på akkord og da kan de ikke ta smålige hensyn til fartsgrenser, eiendommer og andre trafikanter. Nå skal brøytinga foregå så fort at verken Fantomet eller Lucky Luke har sjanse til å holde følge. Billigste tilbyder har fått oppdraget, hvilket betyr at jobben er så dårlig betalt at den må gjøres unna så raskt hestene i johndeeren klarer. Når bøndene brøyter på akkord handler det bare om å brøyte sånn at det ser ut som om de har brøytet, for pengene skal inn.
Jeg har muligens blitt både nostalgisk og romantisk, men jeg mener altså at brøytingen var bedre før. Før 2010 omtrent. Før blårussen trakk fram kalkulatorene og fant ut at en krone spart var en krone tjent og at vi kan klare oss uten kommunalt ansatte brøytemannskaper som sikkert bare satt inne i kantina straks kvikksølvet viste seg på den blå halvparten av termometeret.
Vinteren 2010/11 kom jeg hjem en dag og oppdaget at all snø, is, asfaltklumper, grus, bikkjemøkk, sigarettsneiper, papirsøppel, tomflasker, ølbokser og annen dritt var frest inn på plenen. En femti kvadratmeter stor isbre hadde entreprenøren på vegne av Oslo kommune flyttet inn på tomta, og selv om jeg brukte resten av dagen til å spa isbreen ut i gata igjen kunne det ikke hindre en massedød i hagen. Trær, busker, planter, blomster og gressplen gikk heden på grunn av massiv saltforgiftning, for den gangen var salt løsningen på det meste. Selvfølgelig tok jeg det opp med Bymiljøetaten divisjon samferdsel, som svarte at det er nødvendig å frese snøen inn på tomta, selv om det ikke hadde vært nødvendig de foregående tjuefem årene jeg har bodd her og selv om det ikke hadde vært nødvendig da vi hadde kommunalt ansatte brøytemannskaper. Da freste de snøen opp i lastebiler og kjørte den bort, men så fant høyrebyrådet ut at det var billigere å sette jobben ut på anbud og flytte kostnadene over på innbyggerne ved å fylle tusenvis av grøntarealer i byen med all snø, is, asfaltklumper, grus, bikkjemøkk, sigarettsneiper, papirsøppel, tomflasker, ølbokser og annen dritt. Sånn går det når pris blir det eneste sammenligningsgrunnlaget.
Verre ble det i 2014, for da freste bøndene snøen og isen gjennomgjerdene i stedet for over, med det resultat at gjerdeplanker over halve byen lå strødd som pinneved, også hos meg. Det var reinspikka hærverk i regi av Oslo kommune, og da jeg klaget til Bymiljøetaten divisjon samferdsel fikk jeg beskjed om at de ikke hadde noe med saken å gjøre men at jeg måtte henvende meg til utførende entreprenør. Maken til tåkeprat. Selvfølgelig har Bymiljøetaten noe med saken å gjøre, fordi det var nettopp den som hadde satt oppdraget ut til leverandøren sin. Kommunen gjemte seg etter beste evne og sendte fra seg standardsvar som ikke var verdt papiret e-posten ble skrevet ut på, men etaten er naturligvis ansvarlig for det sine valgte leverandører utfører av rasering på innbyggernes eiendommer. Jeg var ikke fornøyd med svaret og klaget på nytt, og fikk et enda mer fjollete svar: Bymiljøetaten påsto at det er ulemper ved å bo ved en vei og at vi derfor må finne oss i å få all snø, is, asfaltklumper, grus, bikkjemøkk, sigarettsneiper, papirsøppel, tomflasker, ølbokser og annen dritt fra gatene inn på tomtene våre. Men det mest fjollete var uttalelsen om at skigarden skal tåle trøkket fra en snøfreser drevet av 150 turbomatede hester på avgiftsfri diesel. Av og til lurer jeg på om folka i Bymiljøetaten noensinne har vært utenfor cellekontorene sine og om de i det hele tatt vet hvor stort et gjerde er i forhold til et traktorhjul, men siden mye tyder på at de ikke har vært utenfor cellekontorene sine og sett hvor stort et traktorhjul er i forhold til en skigard, kan jo bildet illustrere størrelsesforholdet. Et gjerde markerer et skille og er ingen rassikring for den saksbehandler som måtte tro det. Enhver kan jo gjøre sine egne tanker, men hvis skal vi ha gjerder som tåler slike snøfresere, må alle boliger i Oslo omgis av murer på størrelse med de rundt Akershus festning. Stein er det som kjent nok av i Norge. Uansett, Bymiljøetaten gadd ikke ta ansvar for det leverandøren hadde gjort på vegne av etaten, men overlot til meg å krangle med bondestanden. Seks måneder med mas og gnåling tok det, før jeg fikk pengene en ny skigard hadde kostet.
Klok av skade fra 2014, bokstavelig talt, stilte jeg meg i veien for traktoren i 2018 da gatene skulle ryddes og forlangte at bondetampen skulle frese snøen annensteds enn gjennom gjerdet mitt. Det nektet han, så jeg tok fram mobilen, fotograferte ham og forklarte at jeg hadde gitt ham beskjed om ikke å ødelegge gjerdet og at hvis han gjorde det likevel, ville jeg filme ham og anmelde ham for hærverk. «Ja, hvis det gjerdet betyr så mye for deg, så kan jeg jeg naturligvis la det være,» sa bonden. Tenk det! Hvis gjerdet betød så mye for meg, skulle han la være å ødelegge det. At det går an å være så snill? Han forventet å bli møtt med takknemlighet, men hadde forregnet seg.
Konklusjonen er klar; konkurranseutsettingen til Oslo kommune har påført innbyggerne enorme beløp i skader på eiendom og grøntarealer uten at Bymiljøetaten vil ta ansvar for egne handlinger.
Moralen er enda klarere; alle som får ødelagt gjerder, trær eller busker noe denne vinteren må sende klage til etaten med krav om erstatning. La de skyldige betale og la kommunen få vite hva det koster å spare penger. Kanskje ansettes de gode, gamle brøytegutta igjen. De som kunne jobben.
Vi nærmer oss jul og nyttår for full maskin og like sikkert som at julegrøten er fri for mandler, er det at nyttårsforsettene proklameres i alle himmelretninger. Vi bommet i 2018, men i 2019 skal alt bli så mye bedre. Ja, det tror vi i hvert fall, men i 2020 vil vi vite at det stemte ikke denne gangen, heller.
Bildet med snø på pyramidene i Egypt gikk sin seiersgang kloden rundt for noen år siden, men har i etterkant vist seg å være bare et effektfilter brukt på Instagram. Faksimilen illustrerer likevel poenget.
Et vanlig og meget fromt ønske er fred på jord, noe det er vanskelig å si seg uenig i. De aller fleste ønsker å leve i fred og fordragelighet, men dessverre er det noen som er av motsatt oppfatning. Vi mangler ikke konflikter rundt omkring i verden, og det skyldes først og fremst at noen vil ha det sånn. De er riktignok i overveldende mindretall, men de besitter makt, vanligvis på grunn av korrupsjon i en eller annen sammenheng. Syria og Irak, for eksempel, der hundretusener har blitt drept og mange millioner forflyttet. Eller Jemen, der hungersnøden herjer det fattigste landet i den arabiske verden og flere millioner har måttet flykte fra sine hjem. Eller Sør-Sudan der millioner er rammet av livstruende sult. Eller de evinnelige sammenstøtene mellom Israel og Palestina. Vi mangler ikke terrororganisasjoner heller, som Al-Quida, Boko Haram, Den islamske staten. Listen kan bli lang som et vondt år, og samme hvor mye fornuftige mennesker mener at fredelige løsninger er den eneste farbare veien ut av uføret, kommer ikke disse konfliktene til å gå over av seg selv. De kommer heller ikke til å gå over fordi FN mener det er en god idé, for denne slåssingen har folk holdt på med i generasjoner. Det er den virkeligheten de kjenner. Konfliktene kommer bare til å gå over fordi det blir den eneste muligheten, og der blir når de treffes av en helt annen virkelighet.
I all beskjedenhet har jeg et forslag til hvordan vi kan få fred på jord. Jeg er ikke helt sikker på hvordan vi skal få det til rent meteorologisk, men tanken er at hvis vi kan sørge for at Afghanistan, Myanmar, Irak, Israel, Palestina, Sudan og alle de andre landene får en real fimbulvinter noen år på rappen, så vil de bli nødt komme på andre tanker, enten de vil eller ei. For det første vil de måtte finne ut av hva dette hvite stoffet faktisk er for noe og hvordan de skal forholde seg til det. Det er ikke nok å slå opp på internett, for mens nettsøk er en teoretisk sak, er en real snøbyge svært konkret. Jeg ser ikke bort fra at de rent innledningsvis vil juble i fryd og hive seg ut i snøen og kanskje lage engler og snømenn og kaste noen snøballer på hverandre, men etter en liten stund, når de har blitt våte og kalde og tennene klaprer som kastanjetter, vil pipen få en annen låt. Muligens tror de at det hvite belegget blir borte i løpet av natten, men når de står opp neste dag og snøen ligge like tjukk eller enda tjukkere, så tjukk at de ikke får opp døra, da er de nødt til å begynne å bruke de små grå som ellers brukes til destruktive formål.
De vil oppdage at det er så innmari kaldt i huset, at de er nødt til å finne på noe for å holde varmen. En ovn vil være smart, og så må de lage murstein for å få støpt en peis, hvilket kan være vanskelig nok om vinteren. Men, vi kan legge godviljen til og si at de klarer det, de graver leire, fyller den i former og setter leireklumpene til tørking. Når leireklumpene har blitt til teglstein må de mure opp peisen og deretter plukke fra hverandre bazookaen for å lage ovnsrør som kan lede røyken ut av huset. De må hogge ved, og da må de smelte om alle kalasjnikovene til øksehoder. Og snart vil de oppdage at veggene i husene ikke er isolert, så da må de finne en måte å gjøre det på. Jeg vet ikke hvor tett det er mellom byggevarehusene der, men jeg er overbevist om at en eller annen iverksetter vil sørge for at de som trenger isolasjon, kan få kjøpt det. Nye vinduer trenger de også, for én ting er å holde malariamygg ute, noe annet er det når femten blå banker på. Så da må de skifte vindusomramming og lære seg å gjære og når de er ferdige med den dagen, er de så slitne at de orker ikke å krangle med noen. Det eneste de vil orke er å krype til sengs, stive og støle.
Den natten sover de så dårlig fordi de mangler ordentlige dyner og pysjamas og nattsokker, så neste dag er det ingen vei utenom. Da må de klippe sauer og kare ulla og spinne og strikke til de får krampe i hendene, for de skal ikke bare strikke nattsokker. Nei, de skal strikke raggsokker, vanter, votter, toppluer, skjerf, gensere, kofter og ullbukser, men først må de jo lære seg å strikke. Og når de er ferdige med det og har strikket de første settene med plagg til alle og enhver, er de så slitne at de orker ikke å krangle med noen. Det eneste de vil orke er å krype til sengs, stive og støle, og om natten drømmer de om å stoppe sokker og sette lapper i buksebakene.
Og så var det det med den døra som svinger utover, den må naturligvis hengsles om for å kunne komme ut og måke snø. Men ettersom de ikke har noe å måke med, er de nødt til å lage spader og måker og ishakker og da må de ta av det metallet de skulle bruke til våpen, og så må de ut og brøyte snø og alle som har skuffet på snø noen timer, vet at det tar skikkelig på kroppen, og særlig ryggen. Og når de er ferdige med å brøyte gårdsplassen er de så slitne at de orker ikke å krangle med noen. Det eneste de vil orke er å krype til sengs, stive og støle. Men det er ikke nok å brøyte gårdsplassen, for gatene er også fulle av snø, så da må de til med å rydde gatene også. Og det er ikke så lett når de har sommerdekk på alle bilene, sånn at de må skaffe skikkelige piggdekk og legge om på alle bilene før de kan begynne å brøyte. Og når de har brøytet er de nødt til å strø, og selv om de har aldri så mye ørken er det ingen enkel sak for sanden har frosset fast, slik at de er nødt til å hakke den løs før de kan strø. Og når de er ferdige med å brøyte og strø gatene er de så slitne at de orker ikke å krangle med noen. Det eneste de vil orke er å krype til sengs, stive og støle.
Selv om de har fått brøytet veiene og strødd sand på glatta, er det ikke over, for ungene må komme fram og da trenger de akebrett og kjelker og sparkstøttinger og ski i alle former og fasonger, og de trenger staver og skismøring og før en eneste har rukket å si jaså, er de så slitne at de ikke orker å krangle med noen. Det eneste de vil orke er å krype til sengs, stive og støle, og om natten ligger de og tenker på at de må få laget noen brodder til alle gamle som skal ut på glattisen.
Og når de står opp neste dag, så det jaggu snødd hele natten og så er det på’n igjen. Isteden for å denge løs på naboen fordi han eller hun har feil tro, begynner de å snakke sammen om været og om de tror snøværet kommer til å fortsette eller om det snart vil gi seg. Og kanskje blir de enige om at de skal ta en kaffe sammen før de gyver løs på snøen igjen.
Til slutt er det ingen som orker å slåss eller krige. Sånn tror jeg det kan bli fred i Midtøsten. Så får vi her oppe i nord ta noen varme somrer så lenge. Det tror jeg vi skal klare. God jul!
Jeg har en viss kompetanse som fotgjenger. I følge skritteller-appen på mobilen min, gikk jeg 3512 kilometer i fjor, eller 4 287 318 skritt. Det tok 477 timer tilsammen. Ikke for å skryte, men jeg tror jeg har bedre bakgrunn enn de fleste for å uttale meg om hvordan det er å være fotgjenger i denne byen. Sannheten er at vi er en pariakaste uten rettigheter, noe som kom tydelig fram under snøfallet i midten av januar.
Klart det er lov å kjøre på gangveien når du skal til Vålerenga stadion!
Mens de få vintersyklistene fikk børstet sykkelveiene snøfrie, ble vi fotgjengere overlatt til oss selv. Noen steder ble det slengt salt i snøen på fortauet og som skapte en sørpe ingen ønsker eller liker, men vel så ofte ble fortauene brukt til snødeponi. Jeg kan nevne mange gater der snøen fra veien ble brøytet opp på fortauet og gjorde det knapt nok framkommelig for oss som er unge og usedvanlig spreke. De med barnevogn eller rullator var det langt verre med. Noen av dem kom ikke fram, men ble sittende fast.
Der den kommunale gangveien møter gangveien til Statens vegvesen ved Solvang helsehus har de ikke klart å bli enige om hvem som har ansvaret for å brøyte krysset. Derfor blir det gjerne en real brøytekant her, og en kveld møtte jeg en mann som satt fast med sin elektriske rullestol. Det var flere kuldegrader, det var mørkt og det blåste, og han skulle hjem fra et besøk. Heldigvis for ham hadde jeg bestemt meg for en joggetur den kvelden, og da jeg møtte ham hadde han sittet fast et kvarter. Men hvis jeg ikke hadde bestemt meg for en joggetur, hva da?
For et par vintre siden var det svært glatt i gatene her jeg bor, og med parkerte biler på begge sider, er det bare ett sted igjen å gå: midt i gaten. Jeg hadde ikke gått langt før det kom en bil bak og føreren la seg umiddelbart på hornet og skremte opp både levende og døde. «Kom deg til hælvete ut av veien!» hylte han til meg, og jeg skal innrømme at jeg ble ganske provosert. Jeg forklarte ham at det var glatt, at jeg ikke gikk i veien men at jeg gikk på fortauet og at hvis han ville raskere fram, kunne han heller snakke til de bilistene som hadde fylt opp gaten på begge sider og sørget for uframkommeligheten. Forøvrig var det bare fem meter til han kunne passere meg, hvilket han gjorde mens han ga bånn gass og tutet samtidig. Han skulle nesten tretti meter lenger bort, nemlig til butikken, så jeg kan jo skjønne at det hastet. Da han gikk ut av bilen skrek han «Kjøp deg brodder, for faen!» Kundene som sto rundt gjorde store øyne.
Berit hilser og sier hun ikke er det spor imponert over snøbrøytinga!
Alle fotgjengere har flere slike historier å berette, og en dag traff jeg Berit som er avbildet i denne Onsdagspihlsen; hun hadde kjempet seg et godt stykke gjennom saltsørpa med rullatoren sin. Jeg slo av en prat og fortalte at jeg skulle skrive denne kronikken og ta opp forholdene for oss fotgjengere, og da sa hun at jeg skulle hilse alle ansvarlige i kommunen og si at hun er så innmari forbannet på dere! Hilsenen er hermed overbrakt!
Men det er mange andre farer for oss fotgjengere, og når snøen forsvinner og det blir vår, dukker terrorsyklistene opp. De skrev jeg om 11. mai 2016 og ble dynget ned av e-poster fra rasende syklister som mente fotgjengere bare er i veien. De vimser, snakker i mobiltelefoner, går to i bredden og det er ikke måte på. Fotgjengere må skjønne at fantomene i kondomdrakter må fram først? De har jo en jobb som er viktigere enn alle andres? Bortsett fra sauebønder og elbilister er syklister de mest hårsåre gruppene i samfunnet kan jeg slå fast etter mer enn ett hundre Onsdagspihlser.
Bilistene er ikke akkurat uskyldige, de heller, og det er forbløffende at så få av dem forstår at én fotgjenger gjerne betyr én bil mindre på veien og bedre framkommelighet. Hvis alle vi som går til daglig, kjørte bil én og samme dag, ville byen vår få en forstoppelse det kommer til å gå gjetord om i hundre år.
Det store bildet viser en bilist som kjører på gangveien ved Vålerenga stadion. Han kom nedenfra Helsfyrkanten og rundet hjørnet da jeg stoppet ham og gjorde ham oppmerksom på at han kjørte på gang- og sykkelveien. Da sa han at han skulle til Vålerenga stadion og jeg forklarte at det faktisk finnes adekvate bilveier og at han ikke hadde noe på gangveien å gjøre. Så la han skylden for kjøringa på meg: «Hva feiler det deg?» spurte han. «Har du stått opp med det gale beinet, eller?» Ja, jøss. Det var jo dumt av meg å stå opp med det gale beinet. Jeg måtte jo forstå at det var nødvendig å kjøre på gangveien. Selv om jeg har sladdet skiltet på bildet, har jeg naturligvis et bilde der registreringsnummeret er tydelig, så hvis noen i Politiet har lyst til å ringe opp denne bilisten og skremme ham litt, så har avisen min kontaktinfo.
Det var ikke den første gangen jeg har møtt bilist på gangvei, heller. Sånt opplever vi fotgjengere overraskende ofte. En gang stoppet jeg en som kjørte på gangveien i Teisenparken. Det er skolevei for ungene på Bryn skole, så jeg tillot meg å si at han ikke hadde lov til å kjøre der. Dessuten går det vei rundt som han fint kunne bruke. Da fortalte han meg at «Det er lov å kjøre på gangveier hvis du kjører i gangfart!» Som jeg har sagt mange ganger: Månen er en gul ost. Men hvor fort er det lov å kjøre på gangveien, jeg mener; hva er gangfart? Vi går jo med forskjellig hastighet? Jeg går med 7-8 kilometer i timen, mens andre kanskje klarer halvparten. En tredje bilist jeg stoppet på gangveien var i det minste ærlig. Han sa: «Jeg bryr meg faen ikke om andre folk, jeg kjører der jeg vil kjøre.» Jeg spurte ham hva navnet hans var, men han tok ikke ironien.
Drosjene på Tveita er en helt egen gjeng som dyrker det trafikale anarkiet. Det er ikke plass til alle drosjene på holdeplassen, derfor parkerer de i Wilhelm Stenersens vei, men fordi det er all stans forbudt i Wilhelm Stenersens vei, parkerer de heller på fortauet. For da er det liksom greit! Og her er ikke det ene drosjeselskapet bedre enn det andre; de gir blaffen, alle sammen. Oslo Taxi, Norgestaxi, Taxi 2, Christiania Taxi. Til gjengjeld blir de forbannet hvis du går i gaten. For der skal drosjene kjøre, når de altså ikke er parkert på fortauet.
Nevnte jeg vanndammene? Fotgjengere må jo forstå at de blir sprutet ned hvis de går for nær vanndammene? Bilister som har det travelt må få lov til å svinge rundt fotgjengere i fotgjengerfeltet i stedet for å stoppe. Tid er tross alt penger! Og slik kan jeg fortsette …
