Det var ingen som merket at det kom, trolig dukket det opp om natten, da alle sov. Lydløst, som nysnø dalte det ned og da vi vaklet ut om morgenen, trøtte i trynet, lite lystne på å jobbe og kaffetørste som rakker’n, sto fjellet der som om det alltid skulle ha stått der. Like selvfølgelig som Dovre.
Der hvor vi før hadde Teisenparken strakte fjellet seg mot himmelen, gjennom skyene. All grus og småstein det var dekket med ga det umiddelbart navnet Teisenskarvet, det strakte seg så langt øyet kunne se, i alle retninger. Et ekte skarv, et nakent fjell der det vokste knapt annet enn lav og små gresstuster, til å begynne med. Det var som om fjellet nylig hadde blitt skapt.