Stikkord: søppel

22. oktober 2022: … det er fra Alnarusken

Det har hendt at jeg har slengt meg med Alnarusken, for å yte min skjerv til å rydde opp langs den flotte elva som renner gjennom dalen vår. Det vil si, egentlig synes jeg Alnarusken burde være helt unødvendig. Folk bør klare å levere egen søppel på avfallsstasjonene, når de først har klart å kjøre til Alna for å dumpe den. Jeg mener, hvor vanskelig kan det være å kjøre en kilometer eller to ekstra, etter at du har fått søppelet inn i bilen?

Vannspeil uten kjøkkeninnredning.

Jeg husker spesielt en gang på begynnelsen av nittitallet at jeg hadde fått æren av å rydde i leirskråningene like nord for gamle Bryn bro, der blåbussen i sin tid kjørte over til eller fra Fyrstikkbakken. Skråningen var temmelig høy, den var klissvåt, leirete og veldig glatt. Helt nederst, nede i vannet, lå en hel kjøkkeninnredning med skap, skuffeseksjoner og dører i en salig haug. Det var tydelig at noen hadde hatt det travelt med å slenge det fra seg. Sikkert sent en kveld, for ikke å bli oppdaget. Jeg skled ned, bokstavelig talt, for å hente den første skuffen. Jeg bakset meg opp en sju-åtte ganger fordi jeg gjerne skled ned igjen før jeg klarte å klatre helt opp, litt som kong Sisyfos som av de gamle greske guder ble dømt til å rulle en stein opp på et fjell, og hver gang han nådde toppen, rullet steinen ned igjen. Jeg fikk omsider brakt den første skuffen opp til kanten og lagt den på trygg grunn. Jeg skjønte det ville bli en lang kveld, særlig når jeg skulle gyve løs på høyskapene. Les hele innlegget...

14. mars 2018: Legg dritten i midten!

Det var knapt noen som kunne unngå å legge merke til røyksøylen som sto til værs fra Haraldrud torsdag i forrige uke. Himmelen ble mørkesvart, røykskyen var synlig i mils omkrets, brannvesenet var lenge uten kontroll, bygningen kollapset, folk i nærheten ble evakuert og det regnet svartbrente papirbiter utover i Oslofjorden. Busslinjer ble rammet. Brannen sies å ha sluppet ut like mye CO2 som alle Oslos biler gjør i løpet av minst to år. Blir ikke bedre luft i Groruddalen av elbiler og tråsykler da, vet du.

Det er ikke akkurat den første gangen vi har hatt en storbrann i den nederste delen av Groruddalen. I 1995 brant Ulven gård ned til grunnen. I 1996 hadde vi en storbrann i en lagerbygning. 23. mai 2001 hadde vi en storbrann i et lager på Økern. 1. januar 2002 hadde vi en storbrann på et industriområde ved Ring 3 på Økern. 28. februar 2002 hadde vi en storbrann i lagerbygget til EAB eiendom i Ulvenveien på Økern. 30. september 2004 hadde vi en brann hos McDonalds på Alnabru. 2. februar 2005 hadde vi en storbrann hos Norsk Gjenvinning på Haraldrud. 18. mai 2008 hadde vi en storbrann i Timms reperbane på Teisen. 5. oktober 2009 hadde vi en storbrann i et lagerbygg på Økern. 13. oktober 2010 hadde vi en storbrann i et industribygg på Økern. 25. juni 2011 hadde vi en storbrann i Mekonomens verksted på Alnabru. 6. januar 2012 hadde vi en storbrann i et lakkeringsverksted på Alnabru. 22. juli 2013 brøt det ut brann på Haraldrud gjenbruksstasjon. 23. september 2013 hadde vi en storbrann hos bilopphuggeriet Brødrene London. 4. januar 2014 hadde vi en storbrann i Oslo kommunes forbrenningsanlegg på Haraldrud. 13. juni 2014 hadde vi en brann i søppelanlegget på Haraldrud. 6. august 2014 hadde vi en storbrann hos Norsk Gjenvinning. 14. september 2014 hadde vi en brann i en brakkerigg på Alnabru. 7. september 2016 brant et treetasjes næringsbygg ved Ring 3 på Økern. Og 8. mars i år fikk vi altså enda en storbrann hos Norsk Gjenvinning. Eksplosjonsfaren har vært stor ved flere av disse brannene, røykutviklingen har vært enorm og store mengder miljøgifter er sluppet på frifot.

Samtidig: Prospektene som presenterer boliger i det nærmeste nabolaget til disse branntomtene er fulle av vakre lovord og fagre løfter. Himmelen er blå og horisonten er skyfri. Sola skinner. Fuglene synger. Barna leker bekymringsfritt. Vollebekk er et høykvalitets boområde med grønne lunger og trygge uteområder. Risløkka er en oase med familievennlige omgivelser beliggende luftig og fritt på et høydedrag med solrike uteplasser og fint utsyn over nærområdet. Lunden skal bli et godt sted å vokse opp med gode, trygge og grønne nærområder som skaper en lavere terskel for en aktiv livsførsel for mennesker i alle aldre. Eiendomsutviklerne overgår hverandre i panegyriske hyllester over hvor uendelig vakkert det er å bo midt i Groruddalen. Som nærmeste nabo til dette området der brannene tydeligvis aldri tar slutt. Er vi helt sikre på at det er smart å bygge nye boliger stadig nærmere dette området? Statistisk sett har vi hatt én storbrann i året så da er det vel bare et tidsspørsmål før det brenner igjen?

Jeg kan ikke fri meg for tanken at Groruddalen er Norges dårligst planlagte område. Dalen hadde i følge Store norske leksikon 140 000 innbyggere i 2016, det er 7000 innbyggere flere enn Stavanger. Eller nesten dobbelt så mange som det bor i Tromsø. Jeg har vært i Stavanger sentrum og jeg har vært i midten av Groruddalen og forskjellen er mildt sagt dramatisk. Mens noen har tenkt i Stavanger, har tankene vært fraværende i Groruddalen. Men hvis de har tenkt, så måtte de ha tenkt noe sånt som: Hvor skal vi gjøre av all denne dritten? Søppelfyllinger, bussparkering, trafostasjoner, godsterminaler, trailerparkering, flere søppelfyllinger, containeroppbevaring, lagerbygninger, skraphandlere, bilopphoggingsfirmaer, enda flere søppelfyllinger, kraftgater, motorvei, flere bussparkeringer, flere skraphandlere, enda flere motorveier? Hvor pokker skal vi gjøre av denne dritten? Og så var det én som sa: La oss legge dette i midten! La oss legge dritten ned mot elva, la oss legge elva i rør, la oss fylle opp sentrum av dalen med søppel og dritt og ondskap og skitt så får beboerne heller klore seg fast oppe i åskantene. La miljøgifter og akrylamid renne ned i elva og drepe alt som måtte finne på å røre seg nede i vannet. Ja! var det noen som svarte. Det er en strålende idé! La oss legge dritten i midten, så vet vi hvor vi har den! La oss legge dritten der alle kan se den! En søppeldynge fra eller til spiller vel ingen rolle? En skraphandler fra eller til spiller ingen rolle? En motorvei fra eller til, liksom. Hva gjør vel det? En kraftgate her og en kraftgate der. Tar du den, så tar du den. Og så gjorde de det! De lo ikke engang og slo seg på knærne over hvor ufattelig latterlig forslaget var og sa det var den beste spøken de hadde hørt på en stund. Nei, de gjorde alvor av det!

Så hva om vi gjør det samme med Stavanger? Hva om vi bygger Mosvannsparken om til en transportterminal? Legger en diger og brannfarlig gjenbruksstasjon til Eiganes gravlund? Fyller opp Breiavatnet med miljøfarlig søppel? Gjør Consul Sigval Bergesens vei om til en tifelts motorvei uten støyskjerming og river alle husene nærmest veien? Og en motorvei til. Og enda en! Hva vil skje da? Ja, da blir det revolusjon. Folk kommer til å slipe knivene og gå ut i gatene. De ansvarlige vil bli halshugget, få hodene satt på stake, kroppene partert og lagt på steile til skrekk og advarsel. Slik at ikke flere skal få de samme, tåpelige tankene og ideene. Så ikke i Groruddalen, for i Groruddalen er slike handlinger greit. Der møtes slike tanker og ideer med et skuldertrekk. Det er til og med akseptabelt å bruke de fineste delene av dalen til å samle denne dritten.

Hadde et hvilket som helst område i Norge blitt behandlet på samme måte som Groruddalen, hadde politikere i kommune og Storting gått på barrikadene for å få gjort noe med forholdene. Ansvarlige politikere ville måtte ta hattene sine å gå av i skam og ansvarlige byråkrater ville få avskjed på grått papir og miste pensjonsrettighetene sine. Men ikke i Groruddalen. Ett sted må jo dritten ligge, og da kan den jo like gjerne ligge i Groruddalen. Midt i.

Firenze er ikke større enn at den får plass i Groruddalen. Firenze er av mange ansett å være verdens vakreste by. Forskjellen mellom nordmenn og italienere er at italienerne kan bygge byer. De har bygget byer i hundrevis av år, mens vi famler i et hjelpeløst forsøk på å få til vår første.

 

21. september 2016: En kvist til besvær

Sorteringssamfunnet har gjort sitt inntog. Søppel skal sorteres i grønne plastposer og blå plastposer og små svarte plastposer og hva vet jeg for slags plastposer fordi det er miljøvennlig selv om vi bruker flere plastposer enn vi noen gang har gjort. Og for å passe på oss, har kommunen ansatt et slags søppelpoliti, som sjekker søppelkassene våre for hva vi har kastet.

Kommunens hemmelige politi
Jeg trodde knapt mine egne øyne da jeg sammen med morgenavisene en dag fikk et notat fra søppelpolitiet som tydeligvis hadde vært innom søppelkassen min en eller annen gang i løpet av natten. Jøss, tenkte jeg, har avdankede stasimedlemmer fått sommerjobb i Norge, eller hva? I notatet redegjorde de for hva de hadde funnet og om de var fornøyd med innsatsen min. Jeg vet ikke hva straffen er for å bruke feil farge på en plastpose, men heldigvis fant de bare bagateller å henge seg opp i.

Ikke alle var like heldige som meg. En gammel venn av meg fikk refs fordi han hadde puttet en kvist i søppelkassen, vi kan for eksempel kalle denne gamle vennen Valdemar. Han er 86 år og ganske sprek for alderen, men på grunn av svimmelhet bruker han et par staver til å støtte seg med. Han ringte meg på grunn av denne refsen, der søppelpolitiet forklarte at kvisten skulle vær så god ha vært levert på hageavfallsavdelingen på en av gjenbruksstasjonene.

Naturen bestemmer
Det er jo slik i dette landet, at når det blåser, så hender det at en kvist detter ned fra trærne. En kongle eller to også, for det er mange furutrær der Valdemar bor. Det er ikke så mye Valdemar kan gjøre når værgudene bestemmer seg for at vi trenger litt vind, annet enn å plukke opp kvisten og konglene.

Men nå tør han ikke legge dette i søppelkassen lenger, slik han har gjort mesteparten av sitt 86-årige liv. Nå har denne kvisten blitt et problem, for det er ikke bare-bare for Valdemar å komme seg til en gjenbruksstasjon uten bil, selv om han bor sånn omtrent midt i mellom to av dem.

For det første bruker han staver, hvilket gjør det umulig for ham å holde kvisten i hånda. For det andre klarer han ikke bruke ryggsekk på grunn av slitte skuldre og vond rygg, så den eneste måten han kan få med seg kvisten på, er å binde den fast med en snor til beltet og slepe den etter seg.

Søppelpolitiets løsning
Først må han gå ti minutter til bussen, men om han får lov til å komme inn på bussen med kvisten er han alt annet enn sikker på. Hvis det er mange passasjerer kan jo noen bli stukket og Valdemar ønsker ikke å være til bry eller skade sine medpassasjerer. Bussen har jo heller ikke noe bagasjerom som han kan få lagt kvisten i.

Men, la oss si at bussjåføren har en god dag og tar Valdemar og kvisten med, så må han reise fire stopp til Tveita t-banestasjon hvor han må bytte til ny buss og ta den åtte stopp til Nordre Hovin holdeplass. Derfra vil det ta omtrent ti nye minutter før Valdemar er inne på hageavfallsavdelingen på Haraldrud. Til sammen har han brukt tre kvarter, og hvis han bruker like lang tid hjem og et kvarters tid for å finne ut av systemet på gjenbruksstasjonen, så har han nesten brukt to timer. For å kaste en kvist.

Han kan naturligvis også dra til Grønmo gjenbruksstasjon, men da er han nødt til å gå fra Nedre Bjørnholt holdeplass og opp alle bakkene. Det kommer til å ta minst en halvtime bare det. Legg til halvannen time reisevei, så blir det to timer hver vei, pluss litt leting inne på Grønmo. Fire og en halv time er lang tid for å bli kvitt en liten kvist.

Jeg kunne naturligvis tilbudt meg å ta dieselbilen min og kjøre til en av gjenbruksstasjonene for ham, det blir ikke mer enn 25 kilometer å kjøre alt i alt. Men ærlig talt, hvis alle som har fått blåst ned en kvist fra et tre på tomta skulle ta fram bilene og kjøre til en gjenbruksstasjon med dem, så vil det jo bli uhorvelig lange køer, eller hva? Titusenvis av mennesker vil sitte i hver sin bil med hver sin kvist, bruke timer og atter timer på å komme inn på gjenbruksstasjonen og hvor mye vil ikke en sånn kø forurense? Hvor mye CO2 og NOX vil ikke bli spydd ut? Og hvor lang vil ikke enn sånn kø bli? Hvis tolv tusen mennesker i hver sin bil drar av sted og hver bil er fem meter og har én liten meter avstand til bilen foran og bak, blir bilkøen åttifire kilometer lang! Det tilsvarer en sammenhengende kø fra Oslo til Fredrikstad. Var det ikke trafikkaos i Oslo før, så vil det i hvert fall bli det når folk skal til gjenbruksstasjonen for å levere hver sin kvist.

Dessuten må vi betale bompenger, og da vil disse kvistene bli landets suverent dyreste kvister.

Løsningsorientering? Nei takk!
Jeg kunne naturligvis foreslå for Renovasjonsetaten at de hver vår og hver høst kan kjøre rundt og samle inn hageavfall, kvister og greiner slik Bærum kommune gjør. Det er langt mer miljøvennlig å ha et par lastebiler tassende rundt enn ti-tolv-femten-tjue tusen personbiler? Eller? Jeg hadde nok også kommet til å foreslå det, hadde det ikke vært for at alle forslag jeg har sendt til Renovasjonsetaten har falt på steingrunn.

Jeg foreslo for eksempel at de kunne trykke opp en gul, selvklebende lapp til alle som tillater at søppelkassen deres blir brukt til hundeeiernes svarte poser. Ikke alle liker det nemlig, men noen av oss synes det er greit. Det vil gjøre gatene reinere og hundeeierne lykkeligere. Etaten gadd ikke en gang si nei takk.

Nei, skal jeg være helt ærlig, så tror jeg at søppelpolitiet ikke helt har skjønt konsekvensen av sine egne rapporter. Lovlydige mennesker blir fortvilet og lurer på hva de skal gjøre fordi de tar kommunale henvendelser på dypeste alvor, mens sånne som jeg er mer pragmatiske. Mitt råd til Valdemar var å gi blaffen i søppelpolitiet og kaste også den neste kvisten i søppelkassen med verdens beste samvittighet. Oslo kommune kjører jo skrytefilmer på kino der de forteller hvor hinsides fantastisk det nye søppelsorteringsanlegget er, og så skal det liksom ikke se forskjell på en furukvist og en blå plastpose? Kall meg en krakk!

18. november 2015: Kino? Eller grisebinge?

Jeg mener at størrelse er viktig. Jo større lerret, jo bedre filmopplevelse. Jeg elsker også lydopplevelsen som følger med. For mange av oss som mener at film er best på kino, er film på kino likevel i ferd med å bli en traurig opplevelse. Det er mange grunner til det, og alle har oslokinoen selv skyld i. Hver eneste gang jeg foretrekker å se en film hjemme kan oslokinoene bare takke seg selv.

Kinoreklame var bedre før vi fikk reklame-TV
Jeg vet det kan høres utrolig ut at vi ikke alltid har hatt reklame på TV, men det er faktisk sant. Det var før 1992. En gang gledet vi oss til å se reklamefilmer, og reklamefilmer var en viktig del av kinoopplevelsen. Når lyset ble dempet og kinosalen halvmørk, ble det stille blant publikum. Vi satt spente og ventet på hva annonsørene skulle servere oss – og vi ble sjelden skuffet. VG, Sporveien, Bosch, Freia og Bokklubben var alle aktører som ga oss reklamefilmer med snert og en ørliten, intellektuell utfordring. Mange av filmene husker jeg den dag i dag, selv om det er tretti år siden jeg så dem. Mange av pay-offene kan jeg fortsatt. Men jeg husker ikke en eneste av dem jeg ble vist på kino sist helg, rett og slett fordi jeg blir dynget ned av de samme filmene, uansett hvor jeg snur meg. Ja, det er blitt så mye av dem, at jeg for lengst har begynt å beskytte oss mot svineriet. Halvparten av oss bruker allerede AdBlock på nettleseren, og tallet stiger for hver eneste dag. Reklamepause på TV kalles ikke uten grunn for tissepause.

Drep meg herre konge, men ikke med graut!
For et par dager siden var jeg på kino og så den tjuefjerde filmen i rekken om agent 007. Først viste lerretet et bilde der Nordisk Film ønsket oss en god filmopplevelse, deretter ble vi pepret med utmattende, dårlige og dumme reklamefilmer i en halv time. Jeg vet ikke hvor mange filmer de prakket på oss, men det må ha vært minst femti. Jeg husker ingen av dem, men jeg skjønner at det er fristende å vise mange reklamefilmer for mange mennesker – det gir penger i kassa så lenge noen tror alt handler om tall i et regneark. Kinoen gjør den tabben at de tror én solgt kinobillett er det samme som én seer. Det er det ikke. Det kan faktisk være omvendt.

Hadde jeg vært annonsør ville jeg tatt meg en tur på kino i ny og ne, for da ville jeg oppdaget at folk flest, akkurat som meg, gir blaffen i reklamefilmene. Vi prater. Vi surfer på nettmedier. Vi spiller videospill. Vi leser aviser, blader og magasiner. Vi gjør alt annet enn å se på reklamefilmene.

Kinoreklame er i dag et spørsmål om kvantitet. Kinofolket lever i den villfarelse at når publikum sitter i kinostolen, så ser de også på reklamefilmene. At vår oppmerksomhet er hundre prosent rettet mot lerretet, at vi sitter der som tente lys og lytter til annonsørenes produktbudskap og etter kinoforestillingen stormer til butikkene. Det er selvfølgelig bare tøys. Skal jeg være ærlig, er jeg mer komfortabel i tannlegestolen, for der har jeg sjelden noe å grue meg til.

I stedet for å tvangsfore oss som om det er produksjon av gåseleverpostei det handler om, burde kinoen kanskje nøye seg med å vise oss fem reklamefilmer. La annonsørene måtte kappes om plassen og la det bli status å lage den beste reklamefilmen. Men slik er det ikke. I dag dynges vi ned av skrot som ustanselig går på alle fjernsynskanaler og nettmedier, og ingen av dem blir bedre om de blir vist tusen ganger. Reklamefilmer har praktisk talt ingen slitestyrke, har du sett de første fem sekundene, er du for lengst forsynt.

Selv om jeg en gang elsket reklamefilmer på kino, er jeg kommet dit at jeg synes at denne mediekanalen er avleggs og død. Bortsett fra kinoeierne, annonsørene og reklamefilmprodusentene, er det ingen som vil ha reklamefilm på kino.

Look to Scotland!
Jeg går på kino i utlandet når jeg får sjansen til det. Jeg har stor sans for de kinoene som opererer med to klokkeslett: Ett for når dørene åpnes og reklamen begynner, og et annet for når filmen begynner. Slik kan vi gjøre her hjemme også. Slik at de som har lyst til å bruke en halvtime på reklamefilmer kan gjøre det, og slik at vi som ikke har lyst til å bruke en halvtime på reklamefilmer, kan slippe å gjøre det. Da kan annonsørene finne ut om de faktisk er ønsket.

Men reklamefilmene er likevel ikke det verste ved kinobesøket.

Jeg vil uten å nøle utpeke popcornet som kinofilmens verste fiende, og det av mange grunner. Først, men ikke fremst, synes jeg det er trist å bli møtt med popcorn sølt ut over gulvet allerede i foajeen, men muligens er jeg i ferd med å bli utdatert som lider av den oppfatning at hvis jeg mister noe på gulvet, så plukker jeg det opp igjen. Det gjør vel de fleste av oss når vi er hjemme, så vi burde vel gjøre det når vi er på kino også? Store bøtter med popcorn bæres inn i salen, halvparten av det havner på gulvet, men vi har heldigvis «slaver» som kan rydde opp etter oss.

Det aller verste er lukta fra popcornet. Eller kanskje stanken, som er et mer dekkende og presist ord. Jeg synes nemlig det lukter bæsj av popcorn, omtrent som når en av kattene mine har gjort fra seg. Sist helg så jeg en film som varte i to timer og tjuetre minutter, og hele tiden luktet det bæsj i kinosalen.

Det er ikke så mange som kjøper popcorn heller, så hvorfor skal en håndfull mennesker få lov til å forpeste filmen for oss andre? Røyking forpester like mye, og det er det ingen som får lov til. Husker du da det var lov til å røyke om bord i fly? Vel, sånn er det på kino i dag. Stanken av bæsj ligger like tjukk i kinosalen i dag som sigarettrøyken en gang gjorde i flykabinen.

Vi går på kino for å se film!
Kinoene har glemt hvorfor folk går på kino. De er mest opptatt av at dette er en mekanisme for å tjene penger på snop, bubleslurp og reklamefilmer, og i så måte kan det godt være at aksjonærene er fornøyde. Det er imidlertid å sage over den greina de sitter på. Vi går på kino for å se film! Tro det eller ei! Jo lenger kinoene fjerner oss fra filmopplevelsen, og lenger vei blir det for dem å få oss tilbake. Fjerner de oss langt nok, er vi snart tilbake i stua der hjemmekinoanlegget venter.

Film er stort sett best på hjemmekino
Det hjelper ikke om Nordisk Film ønsker meg en hyggelig opplevelse. De har med sin handling vist at de slett ikke mener det. En bluerayplate koster omtrent det samme som en kinobillett. Med subwoofer og solide høyttalere har jeg en hyggelig hjemmekino med popcornfri sone der jeg alltid får de beste plassene og der jeg slipper hjernedøde reklamefilmer. Så kan kinoene holde på med sine tilbud om langdryge opphold i bæsjelukt så mye de vil.