For oss med sans for småfugler er våren en herlig tid, når trekkfuglene kommer tilbake og hagen fylles av sang og solsikkefrøene får bein å gå på. Jeg har mange slags fugler i tuntreet, og alle har navn. Jeg har en stillits som heter Polli fordi hun ligner en papegøye, og en spettmeis som er sjefete og derfor har fått navnet Volli. Disse er her hele året, så for min del er det størst spenning knyttet til om linerlen Sondre kommer tilbake, for linerlene er symbolet på at våren er kommet. Sondre har leilighet under en av taksteinene på garasjen min, i et hjørne som ikke er altfor utsatt for sol. Det kan jo fort bli varmt oppunder der. Og så er vi plutselig nødt til å gjøre et hopp tilbake til den historiske månelandingen 20. juli 1969 for å få en forståelse av reisen hans.Les hele innlegget...
Krigshandlingene har gitt seg, selv om kruttrøyken fortsatt river litt i nesa. De siste rakettene ble skutt opp natten 3. januar og de lokale Dynamitt-Harry’ene fikk omsider pakket vekk fyrtøyet etter en ukes villmannsskyting. Nyttårsraketter anses for å være morsomt blant mange og en menneskerett, selv om det vil være mer miljøvennlig og like rimelig å sette fyr på pengesedlene uten å gå omveien om raketter.
Med det nebbet er flaggspettenn sjef.
Vi som har et forhold til dyr og fugler har lite til overs for en tradisjon som har vært på overtid i snart et halvt århundre og som mer siviliserte byer, eksempelvis Edinburgh og Sydney, har terminert til fordel for offentlige løsninger. Vi er mange som håper at Oslo snart blir en urban by.
Skjærene, for eksempel. På nyttårsaften brøt det ut full panikk blant dem, de fløy som besatte mellom husveggene og ante ikke hvor de skulle gjøre av seg. De fløy opp og ned, fram og tilbake, time etter time. Det fantes ikke et eneste trygt sted, og selv om noen mener at vi har nok av skjærer, betyr ikke det at fuglene er fritt vilt for harrytasser. For oss som er med på årlig fugletelling er antallet arter og eksemplarer før og etter nyttårsaften ofte sørgelig statistikk. Det blir alltid noen borte.
Fram til lunsj på nyttårsaften hadde jeg en spettmeis på jevnlige besøk i plommetreet. Spettmeisen er en fugl som er omlag femten centimeter lang og en akrobat av rang. Den klatrer like godt nedover trestammer som oppover og er den eneste av fuglene i Norge som kan klatre nedover med hodet først. Den er særlig glad i frø og nøtter om vinteren, og min spettmeis kom på daglige lunsjavtaler, som oftest mellom klokken 12 og 14. Etter nyttårsaften ble den borte og om den ble drept, skremt vekk eller skremt i hjel, vet jeg ikke. Men den var en sjelden fugl som fort ble savnet.
Spettmeisen kan nå nedover med hodet først.
Et par uker etter det store slaget har livet i plommetreet så smått vendt tilbake til sin vante gang. Tingene er litt mer som før. Den første fuglen som kommer er svarttrosten, det er en real morgenfugl som nesten alltid sitter og spiser på eplet sitt fra halv femtiden. Jeg er nemlig oppe på det tidspunktet støtt og stadig. Hvis eplet er spist opp kommer svarttrosten flyende bort til vindusposten når den oppdager meg og kikker bebreidende på meg. Hvis jeg vil ha svarttrostsang, og det vil jo alle som har hørt den synge, må jeg pent sette ut et eple. Ett hver dag. Ved halv syvtiden kommer de første kjøttmeisene, og selv om de fleste av dem foretrekker solsikkefrø, er det én av dem som liker eple og som forsyner seg av det når svarttrosten ikke er der. Jeg har kommet til at det må være en fruktkjøttmeis.
Blåmeisene er en gjeng som stort sett ikke bryr seg om de andre fuglene og som de andre fuglene heller ikke ser ut til å bry seg om. Kanskje det skyldes at de er så små og unnselige at ingen av de andre fuglene tar dem for å være noen trussel i matfatet. En så liten fugl kan da bare spise som … en fugl?
Sjefen av dem alle er flaggspetten. Den går riktignok bare etter nøtter og bryr seg ikke et døyt om epler eller solsikkefrø, men resten av fuglene holder seg unna, likevel. Det finnes nebb, og det finnes nebb, og ingen har et så stort og imponerende som flaggspetten. Selv om de andre har stor respekt for ham, er han likevel ingen bølle. Ingen Lille-Trump, han bare utstråler naturlig autoritet. Spettmeisen var den eneste som torde å nærme seg, men så er de også i familie. I hvert fall nesten.
Utover dagen kommer resten fuglene, enkelte av dem sjeldnere enn andre, men overraskende ofte til faste tider. Bortsett fra skjæra er kråkene og kajene de største, de er så store at de ikke klarer å navigere seg fram til godsakene inne i plommetreet, men må nøye seg med smulene fra småfuglenes bord. Rart å se tre store kråker spise det som faller ned fra meisene. Kajene er fremst i rekken av å forsyne seg fra havrenekene og er i den sammenheng et flott fotomotiv. Skjærene er gode til å erte de andre, men når kråkene flekser muskler skjønner skjærene at det er den sterkestes rett som gjelder, også blant spurvefuglene.
Bortsett fra de jeg allerede har nevnt, huser plommetreet også et dusin gråspurv, et dompap-par, fire grønnfinker, to byduer, to gråtroster, et par kjernebitere, noen sidensvanser av og til, tre grønnsisiker og minst ett hundre gråsisiker. Disse siste kan til forveksling ligne gråspurv, men gråsisiken er mindre og har en hvit stripe på vingen. Ganske enkle å kjenne igjen, når du først vet hvordan. Gråsisiken elsker solsikkefrø, og denne flokken spiser gjerne en halvkilo tilsammen i løpet av ett kvarter. Ganske dyre å fø på, med andre ord. Når flokken av gråsisiker inntar lunsj, er det egentlig ikke plass til så mange andre. Med selv gråsisiker blir mette og da åpner det seg for resten av gjengen. Det er frø og nøtter til alle, og selv om alle har lyst på mat, er det ingen som krangler. De sitter pent i kø og venter på tur. Noen, spesielt blåmeisene, forsyner seg med en hel jordnøtt i gangen, flyr av gårde med den og sitter godt gjemt oppe i grantreet og spiser. De mest beskjedne er byduene, og selv om mange folk helt feilaktig kaller dem luftas rotter er det faktisk disse som har de peneste manerene. Men akkurat det har jeg skrevet om i en tidligere Onsdagspihls, nemlig 10. august 2016.
Og så, akkurat i det jeg skulle til å sende denne Onsdagspihlsen inn til redaksjonen, bestemte jeg meg for kikke på plommetreet én gang til, for å se om det var noe jeg hadde glemt. Og der satt den, spettmeisen! Den hadde returnert etter fjorten dager og var heldigvis ikke mer skremt av Dynamitt Harry-kompaniet enn at den lengtet tilbake til jordnøttene og plommetreet.
Midt i en ørken av betong og asfalt, omgitt av motorveier der titusenvis av bilister daglig suser forbi uten å ense verdenen rundt seg, ligger Ulven byskog. Omgitt av nedslitte kontorbygg, forlatte lokaler og tomme konteinere ligger Ulven byskog der som en ukjent oase. Bli med innenfor på en mikroskopisk kikk i denne fremmede verdenen, som på folkemunne kalles «Oasen naturreservat.»
En kjempestor luftrenser Ulven byskog er omgitt av trafikk. På østsiden ligger det hele elleve kjørefelter, og det kommer neppe som noen overraskelse at dette genererer betydelig forurensing. Byskogen reduserer denne forurensingen kraftig gjennom karbonfangst, og hva en slik gigantisk luftrenser representerer av verdier, kan vi enkelt forestille oss. Like enkelt som å forestille oss hva som vil skje hvis vi fjerner den og slipper forurensingen fra trafikken til.
Eldgammel eng er fortsatt like nyttig Ulven byskog er gammelt, like i nærheten er det funnet både jernsverd og flintøkser. Her har det åpenbart bodd folk siden tidenes morgen. Viktigst av alt, dette er gammel eng der en lang rekke forskjellige planter vokser og skaper ulike biotoper som igjen gir grunnlag for ulike innsekter, dyr og fugler. Planter som solsikker, tulipaner, valmuer, brudeslør, liljekonvall og sivrør har nok blitt frødd fra kirkegården, mens noen av de viktigste engvekstene er rødkløver, timotei, engsvingel, hundegress, rødvingel, engrapp, raigress og bladfaks. Plantene kan kanskje virke ubetydelige hver for seg, men samlet er de på en måte nøkkelen til alt liv.
La oss begynne med noen innsekter, for eksempel humlene. Humlene er egentlige bier, de heter bumble-bee på engelsk, og i de siste par årene har vi blitt bekymret over at de forsvinner. Albert Einstein sa det så enkelt at hvis biene forsvinner, har menneskeheten bare fire år igjen å leve. Ulven byskog er en landingsplass for bier, veps, humler og andre innsekter som er viktige for pollineringen. Du finne både treveps, skorpionflue og marihøner her. De er avhengige av mange plantearter for å kunne overleve, det er ikke nok å servere dem hvitkløver. Skulle du forresten støte på en skorpionflue, er det ingen grunn til å frykte den. Brodden er et forplantningsorgan som ligner en brodd og som har gitt fluen sitt truende navn. Andre spennende insekter er løvgresshoppe og vortebiter.
Det nettopp her, i denne byskogen, at forskere med tilknytning til Naturhistorisk museum i Oslo første gang oppdaget at leopardsneglen har en tann som den biter andre snegler med og forsvarer territoriet sitt med. Den fortrenger brunsneglen, og hvis du lurer på om leopardsneglens oppførsel er nyttig, spør en hageeier.
Men Ulven byskog er ikke bare en landingsplass for insekter. Hit kommer trekkfuglene også, på sin vei nord- eller sørover. Gjessene, endene, vaderne, dompapene og bjørkefinkene flyr innover Oslofjorden, og når de kommer til Ulven byskog lander de for å spise og hvile. På samme måte som biene og humlene hviler og spiser her. Ved daggry kan du se kråkeflokkene komme flyvende ned fra Østmarka der de har overnattet, og før de tar seg enkeltvis utover i bebyggelsen kan det virke som om de har et morgenmøte i byskogen. Men det er flere kråkefugler her: Ravn, kaie, skjære og begge variantene av nøttekråke; og den russiske innvandreren sibirnøttekråke.
I Ulven byskog er det et yrende fugleliv hele året, og mange av fuglene er ganske sjeldne. Noen har du kanskje aldri hørt om? Av såkalte sangere finnes løvsanger, gransanger, hagesanger, sivsanger, møller, munk og nattergal. Ellers av småfugl finnes grå og svarthvit fluesnapper, rødstrupe, busksvett, steinskvett, linerle, såerle, gråsisik, brunsisik, stillits, stjertmeis, svartmeis, kjøttmeis, blåmeis, spettmeis, trekryper, sidensvans, gråspurv, gulspurv, jernspurv, pilfink , grønnfink og lerke. Av trostefuglene finner du stær, svarttrost, rødvingetrost, gråtrost og duetrost. Blant duene finnes ringdue, bydue og tyrkerdue. Hakkespettene er representert ved flaggspett, dvergspett og grønnspett. Ugler som kattugle, jordugle og hornugle jakter her om natten, mens rovfugler som vandrefalk, tårnfalk, spurvehauk og hønsehauk foretrekker å jakte på dagtid. Rugden legger redet sitt på bakken, og her kan du finne henne liggende og trykke på eggene. Svalefamilien er representert ved tårnseiler, taksvale og låvesvale. Og byskogen har sin porsjon av måker som det sømmer seg en havneby: Svartbak, sildemåke, gråmåke, fiskemåke og hettemåke. Et besøk her vil overbevise deg om at du må kjøpe deg en kikkert og Aschehougs fuglebok, jo før, jo heller. Dessuten finnes det gjøk her. Er ikke det fantastisk? Eller rett og slett utrolig? Dette er midt i Oslo!
Og ennå har vi ikke snakket om dyrene! Firfislen er den ene av Norges to øglearter, og også den trives flere steder i Ulven byskog. Den er fredet og spiser mest edderkopper og insekter. Sannsynligvis har du bare hørt lyden av firfislene, for de er kjappe til beins og stikker inn mellom kvist og kvas snart de værer fare.
Østre Aker kirkegård og Ulven byskog er kanskje mest av alt kjent for reven Mikkeline som til og med har vært på TV, i selveste Østlandssendingen. Gjennom flere generasjoner har det vært rødrev i området, noen ganger har den bodd under kirken, på låven eller bygget revehi i kvisthaugene. Akkurat i dag er Mikkeline omtrent tre måneder på vei, og snart vil byskogen få et par nye innbyggere. Et annet dyr det er mye av, er vånd, eller jordrotta som er en gnager i hamsterfamilien. Vånden lager store gangsystemer under bakken, og opparbeider store vinterlagre av planterøtter og rotfrukter. Nettopp vånden er nok en årsak til at så mange rovfugler trives i byskogen. Grevlingene som bor her går også i hi om vinteren, men når telen går av bakken starter den å streife rundt om natten. Den lever helst av insektslarver og meitemark, men kan også ta smågnagere og fugleunger. Og det er ikke sant at den går på mennesker og biter til den hører det knaser i bein, så er du en av dem som fortsatt går med koks i støvlene, kan du trygt slappe av.
Og dette vil Kirkevergen i Oslo gjøre om til parkeringsplass! Det er dette området Kirkevergen i Oslo vil legge ut til verksted og bussparkering. Det er her Kirkevergen i Oslo vil utrydde plater, insekter, fugler og dyr til fordel for asfalt og et hundretalls oppstillingsplasser for leddbusser. Det er denne oasen Kirkevergen i Oslo vil erstatte med en betongørken. Det er dette området Kirkevergen i Oslo vil selge for en håndfull sølvpenger.
I disse dager har det vært en stor idéutstilling om den framtidige Hovinbyen. Felles for forslagene er at samtlige arkitektkontorer har bevart denne Ulven byskog. Kirkevergen i Oslo har åpenbart satt i gang en prosess uten å ha den fjerneste anelse om hva han driver med, og røper at han aldri har satt sine ben i Ulven byskog.
Kanskje det er på tide at Kirkevergen i Oslo erkjenner sannheten, at han er helt i utakt med virkeligheten, tar marvehatten sin ned fra knaggen – og går?
Det er først når bladene faller at plommetreet fylles med liv. Det er nemlig da jeg finner fram fuglematerne og fyller dem med gamle brødbiter. Ja, ikke bare gamle, forresten. Fuglene får dagferskt brød flere ganger i uka også, for etter at vi har fått skjæremaskin borte på butikken er det snart ingen som gidder å skjære opp brødet sitt selv. Mange er også blitt så fine på det at de ikke vil ta med seg skalkene hjem, enda skalkene er det beste på hele brødet. Det er noe alle burde vite. Litt over lunsj er det mange skalker som ligger igjen ved skjæremaskinen, og disse plukker jeg freidig med meg. Med verden beste samvittighet, vil jeg tillegge. Fuglene er storveis fornøyde og synes heller ikke at jeg burde betale for maten andre har kastet fra seg.
Det er forskjell på brødbiter
Å skjære opp brød til fugler er en egen vitenskap. Hvis jeg skjærer bitene for små, klarer skjærene å dra dem gjennom nettingen i fuglemateren, og da tar det ikke lange stunden før de har forsynt seg av alt sammen. Jeg har riktignok fått en stor sans for skjærer etter hvert, for de er både sosiale og intelligente fugler. Til å begynne med hadde de store problemer, for de klarte ikke å holde seg fast med klørne på samme måte som de små spurvefuglene. Etter hvert skjønte de at de måtte holde seg svevende i lufta, samtidig som de dro ut brødbiter med nebbet. Imidlertid kan ikke skjærene få alt, så da begynte jeg å skjære brødet i store biter som ikke lot seg trekke ut gjennom sprinklene. Men det lot seg fint gjøre for alle de andre fuglene å sitte på materen og hakke i seg brødet.
Et par ganger har jeg hatt besøk av en sidensvansflokk, og det er ikke uten grunn at den karakteriseres som en invasjonsfugl. Jeg vil anslå at flokken var på rundt hundre fugler, men de satt aldri stille så lenge at jeg fikk telt dem ordentlig. Konserten de holdt var en slags dadaistisk skvaldring, men absolutt verdt å høre på. De rensket buskene for det som var igjen av bær, men skeit til gjengjeld så mye at tomta var ferdig gjødslet for den kommende sesongen.
Det er svarttrostene som er morgenfuglene
De sitter gjerne på sin faste grein allerede ved halv-sjutiden om morgenen. I motsetning til spurvene og meisene, vil svarttrostene ha frukt, og fortrinnsvis et eple. Jeg har derfor funnet en liten kvist som jeg kan tre eplet over, og der svarttrostene kan sitte i ro og mak og spise. En morgen kom en av dem flyende bort til vinduskarmen da jeg sto ved kjøkkenbenken og laget min egen frokost. Den kikket beklagende på meg, som om den ville hilse, men så oppdaget jeg at det ikke var mer eple igjen på treet. Her var det ikke snakk om å hilse, her fikk jeg beskjed om å få orden på matfatet, og det sporenstreks. Jeg skar ut eplekjernen og gikk ut for å sette eplet på plass, da fløy den opp i grantreet for å vente. Jeg hadde ikke kommet mange meterne tilbake til huset før han igjen satte seg på greina og hakket i seg av eplet. I det siste har jeg også fått tre svarttrost-hunner, så nedfallsfrukt kommer godt med.
Spurvene og meisene forandrer adferd når bladene faller fra trærne og det blir høst og vinter. Da slutter de å være individualister, og begynner å jobbe sammen for å sikre vintergrøden. Du hører det på måten de snakker sammen på, for de skvaldrer i nebbet på hverandre. De henter mat og flyr av sted med den for å gjemme den unna i trær og busker. Naturligvis spiser de innimellom også, men mye tar de med seg til hemmelige gjemmesteder. Jeg tror faktisk at de forteller hverandre hvor de legger maten, slik at alle de andre i familien skal kunne finne fram. Gråspurvene er som regel på plass etter at svarttrostene har spist frokost, og jeg har en flokk på elleve gråspurver. De spiser også gjerne epler. Heldigvis har jeg naboer med mye nedfallsfrukt og dette forsyner jeg fuglene med utover vinteren. De er ikke like nøye på det som oss mennesker. Vi skal jo helst ha blanke og skinnende epler, fulle av sprøytemidler og annen humbug, mens fuglene mer enn gjerne spiser et helt naturlig eple som har noen skrukker på seg.
En og annen gulspurv slenger også innom matfatet, men de virker å være mindre stedbundne enn sine grå brødre og søstre. Felles for dem er at de ikke krangler med hverandre og at de foretrekker loff hvis de kan få det. Aller helst vil de nok ha kaker, men det får være måte på. Jeg har riktignok hatt noen boller til overs et par ganger, og da er det skikkelig party i plommetreet. Og med boller på menyen virker det heller ikke som om det er så viktig å gjemme unna til kjøligere dager.
Etter spurvene kommer kjøttmeisene og helt til slutt kommer fugleverdenens syvsovere, blåmeisene. De kommer sent, men de kommer godt, og det er gjerne fire-fem av dem om gangen på fuglemateren. Kjøttmeisene er de mest beskjedne, mens blåmeisene er de frekkeste. Dessuten har jeg et par dompaper, noen gråtroster, en spettmeis, enkelte grønnfinker, gulspurver og en og annen kjernebiter.
Men sjefen over alle sjefer er kråka. Den er imidlertid både for stor og for tung til fuglemateren, men det hender at brødbiter faller på bakken og hvis ikke skjærene rekker å ta dem først, hender det at kråka lander. Da sitter alle de andre rundt omkring på hver sin kvist og holder pusten.
Men ikke alt er like idyllisk
Det hender også at alle fuglene forsvinner i nøyaktig samme sekund. Det ene øyeblikket vrimler det av dem, det neste er det så tomt som om de aldri skulle ha eksistert. Da har alarmen gått og beredskapsnivået er på sitt høyeste. Spurvehauken kretser over oss, og selv om også denne kan søke til fuglebrettet er det noe helt annet enn brødbiter som står øverst på menyen. Selv om den egentlig er en trekkfugl, har akkurat dette eksemplaret av arten bestemt seg for å overvintre. Vinteren er ikke så kald som den pleide å være og ettersom spurvehauken er alene om å være byrovfugl er den uten konkurrenter i så måte. Den er en ensom jeger, og fordi småfuglene åpenbart klarer å varsle hverandre, kommer de seg nesten bestandig i sikkerhet. Det er verst for skjæra, for den er tregest i akselerasjonen.
Trøsten får være at spurvehauken er vettskremt for skogkatten Stompa og holder seg langt unna straks han viser seg utenfor. Stompa tar ikke småfugler, han skjønner at alle som får mat her, også tilhører huset. Den eneste forskjellen mellom ham og fuglene, er at fuglene er så uheldige at de må bo ute og ikke har varme dyner å kroe seg i. Derfor ligger Stompa under plommetreet og iakttar sine bevingede venner, og det rykker ikke engang i værhårene hans. Han kan ligge og kikke på dem i timevis, og for alt jeg vet snakker de sammen om spurvehauker og varme dyner.
God jul til alle lesere som har fulgt Onsdagspihlsen i år, og på gjensyn 7. januar!
Firfislen er den ene av Norges to øglearter, og også den trives flere steder i Ulven byskog. Den er fredet og spiser mest edderkopper og insekter. Sannsynligvis har du bare hørt lyden av firfislene, for de er kjappe til beins og stikker inn mellom kvist og kvas snart de værer fare.