Tor Åge Bringsværd gikk ut av tiden 4. august. Han var vår største eventyrforteller siden Asbjørnsen og Moe, og vi har alle blitt fattigere, nå som han er borte. Jeg tror hver og én av oss kan fortelle når vi møtte Tor Åges forfatterskap første gang, om det var romskipet Marco Polo, Jørgen Moes vei 13, sjøormen Ruffen, Helmer & Sigurdson, Karsten og Petra, kaptein Puma, trollet Tambar eller en av de mange vandrerne han skrev om.
Jeg for min del har fulgt Tor Åges forfatterskap siden han debuterte sammen med Jon Bing i novellesamlingen «Rundt solen i ring» i 1968 og har noen hyllemetere av bøkene hans. Da jeg skulle skrive litterær særoppgave på Teisen gymnas i 1972, orket jeg ikke tanken på å skrive om de samme, gamle traverne vi alltid ble tvunget til å tolke og skrive om. Andre kunne like dem så mye de bare ville, men jeg savnet å se framover, tenke utenfor boksen og ikke leve under det tungsinnet vi hadde arvet gjennom generasjoner. Jeg hadde lest George Orwells «1984», Aldous Huxleys «Vidunderlige nye verden» og Karin Boyes «Kallocain», men ingenting kunne måle seg med Bing og Bringsværd.