Stikkord: telefon

19. august 2020: Dekning i verdensklasse, du liksom!

Jeg pleier å si at verden går fremover og at den blir et bedre sted, men noen ganger lurer jeg på om det kanskje ikke stemmer likevel.

Dette er fra sørenden av Lutvann, bare noen få hundre meter fra bebyggelse i Groruddalen.
Her er det ikke mobildekning.

Jeg kjøpte min første mobiltelefon i 1989, en såkalt håndportabel gjenstand som veide innpå to kilo. Den gikk faktisk inn i jakkelomma, men jakka ble hengende veldig skjevt på kroppen. Det nye NMT 900-systemet muliggjorde mer kompakte telefoner, og for oss som levde av tilgjengelighet og fornøyde kunder, var mobiltelefonen selvfølgelig velkommen. Den hadde 4 timer standby-tid og hele 9 kortnummer! Dette var like etter jappetiden og mobiltelefoner var ennå ikke ansett for å være et verktøy, bare en jålete statusting. Jeg husker jeg satt på en benk i Spikersuppa og snakket med en kunde, da en vilt fremmed fyr kom bort til meg, spurte om jeg trodde jeg var noe og spyttet på bakken foran meg. Så kalte han meg «drittsekk» og forsvant. Les hele innlegget...

22. juni 2016: Opphev stolpemonopolet!

Det er sikkert flere med meg som husker hvordan vi hadde det i dette landet før det ble åpnet for konkurranse. På 70-tallet og et stykke ut på 80-tallet. Da var Norge et lukket land. Et land der vi ikke kunne velge, men måtte nøye oss med det vi aller nådigst fikk.

Vi hadde noe som het lukkeloven.
Dagligvarebutikkene stengte klokka 17.00 på hverdager og for oss som skulle innom barnehagen på vei hjem fra jobb, kunne det bli litt av en teknisk øvelse. Bil var en selvfølgelighet. Den eneste måten å komme seg fort nok hjem på var å kjøre bil, men fordi alle måtte komme seg fort nok hjem, ble det mange og lange køer også. Valget sto gjerne mellom å rekke barnehagen eller å kjøpe mat. Noen ganger måtte vi ta kollektivfila, andre ganger måtte vi se gjennom fingrene med fartsgrensene og atter andre ganger begge deler. Barnehagen stengte samtidig med butikkene, og med en snau klokketime å gjøre alt unna på etter arbeidsdagens slutt, sa det seg selv at samvittigheten fikk vike når det gjaldt som mest.

Ikke for det at det spilte noen særlig rolle om du kom til butikken like før den stengte, for den var likevel stort sett tom for varer. Skulle du ha ferskt brød, holdt det ikke å komme mellom klokken 16 og 17. Du måtte være der klokken 14, senest. Derfor var det bare pensjonister som fikk ferskt brød på 70-tallet. Lørdag? Det var ikke lov å selge ferskt brød på lørdager den gangen. Var du heldig, fikk du tak i en daggammel kneipp etter å ha kjørt halve dagen fra den ene butikken til den neste.

Butikkene stengte klokken 13 på lørdager,
så hvis vi sov litt lenge fikk vi ikke kjøpt mat før på mandag. Alternativet var å handle på bensinstasjoner, men da skulle du virkelig ha god råd eller være grusomt sulten.

Vinmonopolet var betjent over disk, du måtte trekke kølapp og vente tålmodig til det ble din tur. Før jul et år, da jeg skulle kjøpe en halvflaske akevitt til julemiddagen, var det over åtte hundre andre kunder foran meg i køen. Og jeg tuller ikke. Etter to timer solgte jeg kølappen for en hundrings og satset på at hvit jul ville bli like bra.

Da jeg kontaktet Televerket for å få telefon, var det to års ventetid på den sentralen vi soknet til. Og vi måtte betale 5000 kroner i depositum. I dag tilsvarer det 20 200 kroner! Til gjengjeld betalte de ikke renter. Og vi kunne velge mellom én telefonmodell i fire forskjellige farger; grå, svart, brun og oransje. Men de hadde bare den grå. Da det endelig ble vår tur til å få telefon, hadde vi flyttet fra Grünerløkka til Grefsen, og til en ny sentral – hvor vi ble stilt bakerst i køen og måtte starte ventingen på nytt. Ringeprisene var skyhøye og det eneste du kunne gjøre med det, var å la være å ringe.

Oslo Lysverker var det eneste stedet å kjøpe strøm fra, og akkurat som alle andre visste de å ta blodpriser for varene sine. Ville du ikke betale de det Oslo Lysverker forlangte kunne du jo sitte i der mørket eller med stearinlys og spille folkeviser på gitar.

Vi hadde én fjernsynskanal.
NRK. Vi hadde én radiokanal. NRK. Ville du ikke se på finsk fjernsynsteater på tirsdager slapp du i hvert fall å skru på fjernsynet den kvelden.

I ABC-bank betalte jeg 16,84 % rente på boliglånet, og jeg hadde lavest rente av alle på kontoret. Kredittkassen tilbød meg et lån med 25 % rente, men da måtte jeg forklare at jeg ikke skulle kjøpe selve banken, bare et rekkehus på Tveita – uten at det fikk dem til å forandre på tilbudet.

Sånn hadde vi det. Ingen bedrifter trengte å ta hensyn til kundene sine, for kundene var til for bedriftene. Det kan høres ut som lenge før Napoleonskrigen, men det er bare noen ytterst få tiår siden at Lukkeloven herjet landet som en mare.

Da Kåre Willoch ble statsminister i 1981 begynte Høyre på jobben å skape et åpnere samfunn. Lukkeloven skulle bli Åpneloven, og vi skulle få lov til å gå i butikken også på kveldstid. Vi skulle få lov til å kjøpe ferskt brød også etter klokken 17. Selv på lørdager. Arbeiderpartiet og LO kjempet med nebb og klør imot endringene, de ville ha kontroll med når butikkene holdt åpent og de ville ha kontroll med hva vi så på fjernsynet. Folk visste jo sjelden sitt eget beste, den gangen. Og heldigvis, vil jeg si, gikk det som det gjorde. Jeg skulle like å se det mennesket som vil tilbake til 70-tallet, annet enn for å høre pop-musikk, som var mye bedre da enn nå.

Dagens dinosaur på leirføtter
Likevel – deler av denne fortiden lever i beste velgående i Oslo i dag! Denne monopolistiske tankegangen lever aldeles fortreffelig på lyktestolpene. Ja, jeg vet det kan høres utrolig ut at en slik dinosaur har overlevd, men det har den altså. Ja, jeg vet også at dette høres ut som en skikkelig dårlig vits, men det er det altså ikke. Hvis du kikker på lyktestolpene vil du se at det finnes et gult merke på dem. Det gule merket er en grense, og betyr at det er strøm og telefoni som går på oversiden, og på undersiden er det kabel-TV. Og ikke et hvilket som helst kabel-TV. Nei, Janco kabel-TV hadde monopol på stolpene, og det monopolet har Get overtatt ettersom det er forlengelsen av Janco. Men selv om Get har fått nytt navn er kundeservicen omtrent den samme som den var hos Janco. Ingenting er en bedre sovepute enn et monopol.

Derfor har mange områder med små boenheter, som rekkehus, tomannsboliger og eneboliger, forsøkt å finne en konkurrent, men når konkurrentene er nødt til å grave kablene sine ned i bakken mens Get får lov til å henge dem i lufta, sier det seg selv at det ikke finnes fnugg av konkurranse i dette markedet.

Men Get har ikke betalt for stolpene, det er det byens innbyggere har gjort gjennom nettleie og strømpriser. Og det finnes ingen grunn i verden til at vi ikke kan slippe konkurransen fri på undersiden av de gule merkene, slik vi har gjort på oversiden av dem. Nå har det tross alt gått mer enn tretti år siden vi fikk et åpnere samfunn, og det er på tide at sovjettiden i lyktestolpene tar slutt. En gang for alle.

Få slutt på stolpemonopolet!
Hermed en oppfordringen til våre nasjonale og kommunale kommunikasjonsmyndigheter: Sørg for at vi har en effektiv ekom-lov! Den har som formål å sikre brukere i hele landet, også oss i Oslo, gode, rimelige og fremtidsrettede elektroniske kommunikasjonstjenester. Det er 2016, nå. Få slutt på stolpemonopolet!

13. mai 2015: Telefonkiosken og andre viktige saker i Fjeldhus Haveby

Et gammelt medlem av Fjellhus hageby vel ringte en kveld på døren min og lurte på om jeg var interessert i noen gamle brev og styrereferater fra Fjeldhus og Solvang Vel. Det var jo for galt om de skulle bli flammenes rov, så jeg tenkte dette er noe for de historisk interesserte lesere av Onsdagspihlsen.

At Fjeldhus Haveby var en del av Bryn vel er lett å forstå. Når de gikk av toget på Bryn stasjon kunne de like gjerne gå den ene veien som den andre, og stasjonen var navet der felles utfordringer og problemstillinger ble diskutert. Mange, for ikke å si alle, sakene folk var opptatt av på trettitallet er selvfølgeligheter i dag – og de færreste kan forestille seg at disse har vært et diskusjonstema.

I 1936 nedsatte Bryn vel en komité som skulle arbeide til beste for Fjeldhus Haveby. Komiteen ble konstituert 30. september og fikk navnet «Vei og Lyskomiteen,» men beskjeftiget seg også med andre saker.

Krangel fra første dag
Samarbeidet med styret i Bryn vel gikk ikke knirkefritt. I komiteens møteprotokoll 27. november 1936 heter det at «Når vi skriftlig vil redegjøre for vor mening er det fordi vi mener at komiteen må ha fuldmakt til at konferere og korrespondere med institusjoner eller personer den ønsker at komme i kontakt med» og «Enten må komiteen arbeide selvstendig og gi raport til styret, og kunne anmode formanden om at styremøte var ønskelig at indkalle såfremt også formanden var av samme mening i spesielle vanskelige spørsmål som kan reise sig.»

Det handlet med andre ord om komiteen skulle få ta beslutninger på egen hånd eller om den skulle få møterett til styremøtene for å diskutere sakene. Til syvende og sist endte det med at Fjeldhus & Solvang ble etablert som et eget vel et år senere, i 1937.

Veier til besvær
På det første møtet ble komitemedlemmene enige om å tilskrive Akers Formandskap med anmodning om å overta veiene 1274, 1278, 1275 og 1272, Akers Lysverker med anmodning om oppsettelse av lamper i de samme veiene, samt til Akers Beplantningsvesen med anmodning om forslag til forskjønnelse av havebyen. Veiene fikk sine navn i 1940, 1952 og 1954. De to siste var Prost Hallings vei og Harald Halvorsens vei, derfor må de første fire ha vært Regnbueveien, Rimveien, Duggveien og Solkroken. Saken kom opp til behandling 8. november 1937, mot en innbetaling til herredskassen på 1800 kroner.

Mandal? Mandall?
Fjellhus hageby er bygget på parseller som ble utstykket fra eiendommen til Mandalsgadens Høvleri. Det er en vanlig misforståelse å knytte dette til byen Mandal, men i virkeligheten kom navnet fra en sag- og høvleribedrift i Mandalls gate på Grønland; oppkalt etter brødrene og legatstifterne Wilhelm Dop og Jens Mandall. At høvleriet skrev navnet sitt med én «l» må være å betrakte som en skrivefeil.

Utbygging var ikke problemfritt på trettitallet, og komiteen fant det nødvendig å rette en henvendelse til Mandalsgadens Høvleri om å pålegge byggmestere og tomteeiere å fjerne overflødige fyllmasser og avfall når byggingen var ferdigstilt. Materialavfall og falleferdige skur virket skjemmende for hagebyen.

Det med skur hadde i det minste en fot i historien. Navnet «Fjellhus» har ikke noe med fjell å gjøre – nei, det kommer fra ordet «fjalahus,» som rett og slett betyr et hus av fjeler. En av grunnene kan ha vært at mange arbeidere på teglverkene var her kun i sesongen, og anla seg et enkelt krypinn som kunne vare over sommeren.

Dårlig service fra Posten
Postordningen var beboerne heller ikke fornøyd med, for de var nok langt mer opptatt av postkassens innhold enn hva vi er i dag. Etter henvendelser til budchefen fikk Bryn Vel følgende svar:

«Fra 16 november førstk. skal landpostbudet i rute 9 Oslo – Alnabru – Hellerud – Bryn gå ut fra Bryn. Dette fører med sig at postmottagere som får sin post med landpostbudet i denne rute får Bryn som postadresse og må hente sin verdipost og pakkepost der. Dette gjelder således også Fjeldhus Haveby. Ruten blir fra Bryn op Tvetenveien, rundt Fjeldhus Haveby, derefter Strømsveien til Alnabru og videre som nu. Kveldsruten blir som nu.»

Det er å håpe at de ble fornøyde og at ingen av dem kunne skue inn i fremtiden og oppdage at posten blir levert når det måtte passe og at det i hovedsak er reklame.

Telefonkiosk til besvær
Den saken som vakte størst engasjement var kampen om å få én telefonkiosk til området. Muligens et forhold som kan være vanskelig for mange å forstå i dag? Bortsett fra innbyggerne i havebyen, var det også et behov for elevene på Østre Aker kommunale høiere almenskole å kunne ringe fra tid til annen. Det var altså flere hundre mennesker som forsøkte å skaffe én telefon de kunne ha på deling. Om det var for å vise makt, eller om det lå andre grunner bak vet jeg ikke, men saksbehandlingen tok flere år.

Kommunen kunne ikke bare sette opp en telefonkiosk helt uten videre. Det var nødvendig å tenke nøye gjennom hvor den skulle plasseres, folk flest skulle ha kortest mulig vei til kiosken, og best mulig økonomi skulle sikres. Det var naturligvis aldri på tale å sette opp to telefonkiosker – det ville ha vært uhørt. Det første forslaget var på ble avslått av Reguleringsvesenet: «Reguleringsvesenet finner av hensyn til oversikten i veikrysset at er litet heldig å plassere noen telefonkiosk. der hvor de har foreslått.»

Reguleringsvesenet var imidlertid løsningsorientert og foreslo «I stedet har man pekt på en plassering på kjøpmann Toftners eiendom, merket med rødt på vedlakte skisse. Jeg tør i den anledning be om det ærede Vels uttalelse. Noen henvendelse har ikke været rettet til grundeieren eller naboen.» Aker kommune var i det hele tatt lite lysten på å bruke av egne arealer, et faktum som til all tydelighet ble vist da den valgte å rive den delen av Fjeldhus Haveby som het «Toppen» for å slippe å anlegge Strømsveien på eget areal. Denne saken er for øvrig grundig beskrevet i Arthur Brennas bok «Toppen i Akersdalen.»

Fjeldhus og Solvang Vel foreslo en plassering i Ulvenkrysset, på Strømsveien nordside der telefonledningene var strukket. Jeg vil tro at vellet var godt informert om infrastrukturen, for i Teisenveien 12 bodde Harald Halvorsen, opprinnelig telefonmontør, men etter hvert kommunepolitiker, stortingsmann for Arbeiderpartiet og formann i Stortingets Post-, telegraf- og kystfartskomité. Herredsgartneren mente imidlertid at plasseringen ville redusere sikten i krysset, og dermed var man like langt. Eller kort.

Formand Gustav Reierstad sendte et hjertesukk til kommunen: «Fjeldhus og Solvang Vel behandlet saken i styremøte 16 ds hvor der fremkom en viss skuffelse over at en så liten sak sak skulde støte på så mange indsigelser fra Akers autoriteter. Må nu bestemt fastholde den tidligere angite plass i hjørne av politistasjones tomt. Kjosken bør plasseres i Ulvenkrysset fordi den der får den bedste lønsomhet og gir den bedste betryggelse, samt gunstigst for avbenyttelse av befolkningen her. Vi vil håpe at denne sak må kunne imøtekommes uten flere innsigelser vedrørende kjoskens plassering.»
Så gikk det minst et år til, og et stykke ut i 1939 slutter bunken med de gamle papirene. Det er lov å håpe at telefonkiosken kom opp før krigen brøt ut og tyskerne flyttet inn på Fjellhus og Teisen.

19. februar 2014: Sitater som heldigvis andre huskes for

Det er vanskelig å spå, især om framtiden. Denne uttalelsen skal opprinnelig ha falt i det danske folketinget en gang mellom 1935 og 1939, trolig av sosialdemokraten Karl Kristian Steincke. Med tanke på de etterfølgende, historiske begivenheter er det lett å se at han hadde rett i kompleksiteten av å spå, det være seg i teblader eller kaffegrut.

Ofte er spådommer om framtiden også overraskende bastante, og det faller replikker som opphavsmannen – eller kvinnen – gjerne skulle tygget i seg. Slike sitater skulle de helst sett at andre ble husket for. Vi trenger ikke gå lenger enn til den amerikanske børsmegleren David Smith som i 1923 sa at «Nå som radioen er oppfunnet, vil avisene dø. Hvem vil vel gå ned på hjørnet og kjøpe en haug med gammelt papir, når man bare kan dreie på en bryter og få nyheter og underholdning rett inn i hjemmet?»

Radioen ville ikke hatt fnugg av muligheter om det ikke hadde vært for at elektrisiteten ble funnet opp, også dette med store motforestillinger. I Danmark stilte politikerne seg tvilende til hele greia, fordi gassbelysning var en så lukrativ forretning. Men takket være den visjonære urmakeren Jens Hansen i Køge ble butikken i Brogade 8 det første sted med elektrisk belysning. Det elektriske lyset hadde sitt gjennombrudd på verdensutstillingen i Paris i 1881. Tre år tidligere hadde professor Erasmus Wilson ved Oxford University bastant uttalt at «Når verdensutstillingen stenger, kommer det elektriske lyset til å forsvinne med den, og aldri mer bli omtalt.» Thomas Edison er for øvrig den som gjerne tillegges æren for å ha funnet opp lyspæren, men det er ikke riktig. Den første brukbare glødelampe ble bygget av tyskeren Heinrich Göbel, også han urmaker. Hele 19 ulike oppfinnere presenterte sine lyspærer på verdensutstillingen i Paris, men Edison hadde utviklet et helt system som gjorde det mulig å benytte oppfinnelsen i praksis. At han også stilte sitt laboratorium til disposisjon for utviklingen av den elektriske stol er derimot kommet i skyggen av lyspæren, hvis vi kan si det sånn.

At lyspærene ble presentert på denne siden av Atlanteren kan vi være glade over, for i følge Orville Wright ville «ingen flyvemaskiner noensinne fly fra New York til Paris.» Lord William Thomson Kelvin støttet dette synet og slo fast i 1895 at «en maskin som er tyngre enn luft kan ikke fly.» Men elektrisitet kom, og med den hel rekke andre oppfinnelser, blant annet filmfremviseren. Stumfilm var lenge god underholdning, men så kom lydfilmen, en oppfinnelse som filmbransjen mottok med betydelig skepsis. Harry Morris Warner, en av grunnleggerne av Warner Brothers, sa i 1927 at «Hvem i helvete vil høre skuespillere snakke?» Produksjonssjef i MGM Irving Thalberg var helt enig: «Nyheter er alltid velkomne, men lydfilmen er bare et motelune.» Og da kan det være på sin plass å minne om at fargefjernsynet ble innført i Norge i 1972 som en prøveordning, og opphevet i 2002, riktignok uten formelt vedtak.

Stadig nye oppfinnelser kan sikkert virke utmattende, hvilket kanskje var grunnen til at den romerske politikeren Sextus Julius Frontinius kort tid etter år 0 uttalte at «Oppfinnelser har for lengst nådd sine grenser, jeg ser intet håp for videre utvikling.» Den samme utmattelsen hadde sikkert nådd lederen for det amerikanske patentkontoret, Charles H. Duell, da han i 1899 proklamerte at «Alt som kan finnes opp, er funnet opp.»

Selv om han samtidig foreslo å legge ned patentkontoret, er det kanskje greit at de har holdt det gående, for de fleste av oss kan vel være enige om at det har blitt funnet opp ett og annet de siste 115 årene. Jeg tenker for eksempel på datamaskinen, som også ble sett på som en tvilsom gjenstand. Grunnleggeren av Digital Equipment, Ken Olsen påsto at «Det finnes ingen grunn til at noen skulle ha en datamaskin hjemme» på fremtidskongressen i Boston 1977. Langt mer optimist var styrelederen i IBM Thomas J. Watson som i 1943 uttalte at han «tror det finnes et marked for omtrent fem datamaskiner.» Enda mer optimistisk var bladet Populær Mekanikk, som i marsnummeret 1949 skrev «Mens en elektronisk regnemaskin som ENIAC er utstyrt med 18 000 elektronrør og veier 30 tonn, vil fremtidens datamaskiner sikkert bare ha 1000 elektronrør og veie maksimalt 1,5 tonn.»

Telefonen ble spådd nord og ned. Telegrafselskapet Western Union uttalte i 1896 at «Telefonen har for mange mangler til å kunne betraktes som et kommunikasjonsmiddel på alvor. Oppfinnelsen er verdiløs for oss.» Synd ingen kunne ringe dem og fortelle sannheten. Det var ikke bedre i det britiske postvesenet, de innrømte riktignok at amerikanerne kunne ha bruk for telefonen, men ikke britene. De hadde tross alt mer enn nok av telegrafbud. Hva de samme ville sagt om internett kan vi bare gjette oss til.

To som har uttalt seg om nettet og kanskje kan ønske at uttalelsene går i glemmeboken, er Bill Gates og Ines Uusman. For å begynne med sistnevnte, hun var svensk kommunikasjonsminister og sa i 1996 at «Internett er en døgnflue. Jeg tror ikke folk i lengden gidder å bruke så mye tid som det faktisk tar å surfe på nettet.» Sikkert ikke, kan det være fristende å svare. Og så er det selveste Bill Gates, som i 1994 «ikke kunne se noe kommersielt potensiale for internett de kommende ti årene, minst.»

Og sånn, helt til slutt, passer det å vende tilbake til avisen. For eksempel denne som du ser fram til å få i postkassa hver onsdag og hver fredag. Roger Smith i General Motors påsto i 1986 at vi «innen utgangen av dette århundre lever i et papirløst samfunn.» Vi kan si mye om samfunnet vårt, men papirløst er det vel ikke?

Det er, med andre ord, ikke så mye som er sikkert. Imidlertid vet jeg dette: Fremtiden kommer av seg selv. Fremskrittet gjør det ikke.