Jeg har et litt anstrengt forhold til tollerne. Ikke fordi jeg har noe å skjule, men fordi denne yrkesgruppen har det med å stoppe meg hver gang jeg passerer landegrensene.
I mange år kjørte jeg en Chrysler P/T Cruiser, en svart bil med mørke sideruter og mafioso-look, og som innbød til kontroll. Hadde jeg gått ut av bilen ikledd svart dress, hvit hatt og med en fiolinkasse i hånda, ville ingen bli overrasket. Hvis jeg personlig skulle smuglet noe inn i landet, ville jeg for min del ha valgt en kjedelig japansk eller koreansk bil, som signaliserer statsansatt og som ikke tiltrekker seg oppmerksomhet. Chrysleren var stikk motsatt. «Bandittbil» kunne det stått på siden av den.
Have You anything to decleare?
Den første gangen jeg ble stoppet, var på vei ut fra England, noen uker etter angrepet på World Trade Center. Jeg ble omringet av svartkledde, alvorlige menn som skulle sjekke bilen, helt fra motoren og ut til eksospotta. De skjøv speil under for å se om jeg muligens skjulte en bombe eller to, men fant ikke noe. Køen av biler bak vokste, snart gikk den ut av terminalområdet.
– Dere gjør en grundig jobb, sa jeg. Skal dere sjekke alle de andre bilene like grundig også?
– Nei, bare denne, sa han som var sjef for de svartkledde. Jeg tenkte mitt og vurderte å kommentere, men lot det heldigvis være. Brått smilte han, og forklarte at de aldri hadde hatt en sånn bil innom før, og at de var veldig nysgjerrige. Så spurte han om han fikk lov til å prøvesitte, og det gjorde han naturligvis. Deretter kom de andre svartkledde og prøvesatt bilen etter tur, de også. Svingte på rattet, og blinket med blinklyset. Jeg ga bilnøklene til sjefen for de svartkledde, og sa at han gjerne måtte kjøre bilen om bord.
– Kan jeg det, da? spurte han.
– Klart du kan, sa jeg, og satte meg i passasjersetet. Jeg trenger kanskje ikke si at han parkerte bilen slik at jeg fikk kjøre først av båten igjen i Norge.
He du noe å fortolla?
En annen gang hadde jeg en flaske sprit for mye. Jeg hadde handlet single malt whisky i Edinburgh, men glemt at jeg hadde lovet mutter’n å ta med en flaske Bristol Cream til henne, som jeg så måtte kjøpe på båten og dermed kom jeg over kvoten. Jeg kjørte på rødt, og forklarte tolleren at jeg hadde tre kvart liter sprit for mye. Han lente seg ut av boden og sa: Det var en halvliter du sa?
– Nei, sa jeg, Det var tre kvart liter.
Så lente han seg litt lenger ut av boden og gjentok: Det var en halvliter du sa?
Heldigvis gikk hjernecellene mine på jobb akkurat da, og fant ut at tolleren forsøkte å fortelle meg at jeg hadde en halvliter for mye.
– Ja, det var en halvliter for mye, sa jeg.
– Ja, da kan du bare kjøre, sa han.
Har I noget at fortolde?
Da en dansk venn av meg fylte runde år, bestemte jeg meg for å gi ham en varde i gave. Jeg kjørte til fjells med et antall plastbokser og fylte dem med stein og ble naturligvis stoppet da jeg kjørte i land i Frederikshavn.
– Har I noget at fortolde? spurte den danske tolleren.
Jeg forklarte at det hadde jeg ikke.
– Hva har du så bag i bilen? spurte han, svært høflig.
– Stein, svarte jeg.
-Sten? Han trodde åpenbart ikke det han hørte, og spurte, fortsatt like høflig, om jeg hadde noe imot å åpne bakluka. Det hadde jeg naturligvis ikke, og slik fikk han se med egne øyne at jeg bare hadde med meg ekte, norsk gråstein. Han var mildt sagt forundret, så jeg bestemte meg for å forklare.
– Du skjønner, jeg smugler Norge ut, bit for bit.
Han lo og sa at han syntes det var en god idé, og lot meg kjøre.
Da jeg kom tilbake til Oslo med tomme plastbokser i bilen, ble jeg også stoppet. På spørsmål om hva jeg hadde med meg, svarte jeg som sant var, at jeg bare hadde tomme plastbokser. Også han ba meg åpne, og slik fikk han se at jeg ikke er den som farer med løgn. Jeg forklarte at jeg bare smuglet ut av Norge, ikke inn, og at dette var emballasjen. Han syntes ikke jeg var det spor morsom, og bjeffet at jeg fikk ha meg av gårde. Tollerne i Oslo er dem med dårligst humoristisk sans, men det kan naturligvis hende at de har hørt vitsen tusen ganger og er møkka lei av den.
Har ni något att förtulla?
Jeg har også erfaring med svenske tollere. Etter lanseringen av boka Guide til Danmarks bjerge ble jeg stoppet på svenskesiden etter å ha passert Øresundbroen. En hyggelig, kvinnelig toller spurte meg om hvor jeg hadde vært og hva jeg hadde gjort, så jeg svarte at jeg hadde vært på lanseringen av min nye bok om danske fjell.
– Danska fjäll? sa hun og spurte om jeg kunne åpne bak. Klart jeg kunne. Der lå en stor eske med bøker som fjernet enhver tvil om hvor jeg hadde vært og hva jeg hadde gjort. Jeg spurte om hun ville ha en bok, og at jeg kunne signere den til henne, men hun kunne absolutt ikke ta i mot noe som helst. Trolig ville myndighetene se på det som en bestikkelse, selv om produksjonsverdien neppe oversteg tretti kroner. Hun ønsket meg lykke til med salget og ba meg kjøre hensynsfullt videre.
Har du noe å fortolle?
Til slutt en hendelse fra smuglerruten mellom Norge og Sverige. Da bilen var ny ville jeg kjøre en langtur og dro til Sverige. Egentlig ikke for å handle, men siden jeg likevel var der, kjøpte jeg med svenske brød. Jeg liker svensk brød, og er trolig den eneste i Norge som gjør det. Dessuten hadde butikken et tilbud på sylteagurker, så jeg kjøpte en hel kasse. Og da jeg passerte Magnor, sto det «Norge» på et skilt som pekte innover i svarte skogen, så jeg bestemte meg for å den uten å vite at det var den lokale smuglerruta. Det gikk fint, etter en stund passerte jeg landegrensen og et godt stykke etter det igjen kom jeg til et lite tjern med parkeringsplass. Der sto tollerne og ventet.
– Har du vært i Sverige? spurte de.
– Ja, sa jeg.
– Har du handlet?
– Ja, svarte jeg igjen.
– Hva har du handlet? spurte de, og tenkte naturligvis på sigaretter, øl, vin og sprit.
– Brød og sylteagurker, svarte jeg.
– Brød og sylteagurker?
– Ja.
– Du har kanskje ikke noe imot å åpne bak, da?
– Absolutt ikke, sa jeg, hoppet ut av bilen og åpnet bakdøra. Der sto det en eske med sylteagurker og et par bæreposer med svensk brød. Tollerne trodde ikke sine egne øyne, og sannsynligvis går det gjetord rundt lunsjbordet om meg fortsatt.
Men mitt anstrengte forhold til tross, burde jeg egentlig være tollerne takknemlig, som har servert denne Onsdagspihlsen på et sølvfat. Spørsmålet er bare om historiene er tollfrie?
