Tor Åge Bringsværd – Onsdagspihlsen

12. november 2025: Onsdagspihls nummer 300!

Forfatterskap er et risikoyrke!

Når vi snakker om risikoyrker, snakker vi gjerne om nordsjødykkere, fiskere, bygningsarbeidere, brannmenn og den slags. Få, om noen, tenker at forfattere også kan være en utsatt gruppe, til tross for at vi bare sitter ved et skrivebord og taster i vei på en skrivefjøl. Hvordan kan det være farlig? kan du spørre. Vel, det skal jeg forklare.

*De tre kartozoologer, fra høyre: Eilert Sundt, Tor Åge Bringsværd og Roger Pihl. Tatt på Wessels kro i København.*

Jeg lovet i Onsdagspihlsen 20. august i år å fortelle om et av de mange halsbrekkende eventyrene Tor Åge Bringsværd, heretter bare kalt Tor Åge, og jeg har opplevd sammen. Og at Onsdagspihls nummer 300 vil være en utmerket anledning til å fortelle om denne historien samtidig som vi minnes Tor Åge, en av Norges kjæreste og mest leste forfattere. Akkurat denne tildragelsen inntraff i Thomas Heftyes gate på Frogner, en tidlig høstdag i 2003. Historien har til nå vært ukjent. Les hele innlegget...

20. august 2025: …men noen stor forfatter blir han aldri

Tor Åge Bringsværd gikk ut av tiden 4. august. Han var vår største eventyrforteller siden Asbjørnsen og Moe, og vi har alle blitt fattigere, nå som han er borte. Jeg tror hver og én av oss kan fortelle når vi møtte Tor Åges forfatterskap første gang, om det var romskipet Marco Polo, Jørgen Moes vei 13, sjøormen Ruffen, Helmer & Sigurdson, Karsten og Petra, kaptein Puma, trollet Tambar eller en av de mange vandrerne han skrev om.

Jeg for min del har fulgt Tor Åges forfatterskap siden han debuterte sammen med Jon Bing i novellesamlingen «Rundt solen i ring» i 1968 og har noen hyllemetere av bøkene hans. Da jeg skulle skrive litterær særoppgave på Teisen gymnas i 1972, orket jeg ikke tanken på å skrive om de samme, gamle traverne vi alltid ble tvunget til å tolke og skrive om. Andre kunne like dem så mye de bare ville, men jeg savnet å se framover, tenke utenfor boksen og ikke leve under det tungsinnet vi hadde arvet gjennom generasjoner. Jeg hadde lest George Orwells «1984», Aldous Huxleys «Vidunderlige nye verden» og Karin Boyes «Kallocain», men ingenting kunne måle seg med Bing og Bringsværd. Les hele innlegget...

16. november 2016: En teori om rytterstatuer

Jeg har egentlig aldri vært spesielt opptatt av statuer av menn på hester, hadde det ikke vært for at jeg tilfeldigvis ramlet over en teori om statuer av menn på hester da Tor Åge Bringsværd og jeg studerte kartozoologi i København.

Teorien går rett og slett ut på at hvis hesten har begge forbena i luften, skal rytteren ha omkommet i kamp. Har hesten ett ben i luften, døde mannen av skader etter en kamp. Har hesten alle fire bena plassert på bakken, døde rytteren en naturlig død. Det kan høres utrolig ut, derfor begynte jeg å undersøke dødsårsaken til noen av rytterne på noen av statuene for å finne ut om teorien faktisk holder vann.

Sørgelig få kvinner
Det finnes ingen teori, meg bekjent, om kvinner på hest, sannsynligvis fordi det finnes sørgelig få statuer av kvinnelige ryttere. Et hederlig unntak er «Diana til hest» av Carl J Bonnesen fra 1909. Kunstneren ville gjerne ha den oppsatt på Gråbrødre Torv i København, men for oss nordmenn er det ikke nødvendigvis noe nederlag at den ble plassert på Trondhjems Plads. Jeg vil likevel påpeke behovet for flere statuer av kvinnelige ryttere, uten at jeg av den grunn skal ta stilling til hvem som måtte gjøre seg fortjent til æren.

Først: Kong Karl 14. Johan av Norge og Sverige
Men nok om kvinnelige ryttere. La oss begynne med statuen av kong Karl 14. Johan, opprinnelig Jean-Baptiste Bernadotte, født 26. januar 1763. Blant mye annet bestemte han personlig hvor Slottet i Oslo skulle ligge og satte i gang byggingen av det. Han rakk riktignok aldri å se det ferdig, for det ble fullført først i 1848, fire år etter hans død i 1844. I 1875 ble Brynjulf Bergsliens rytterstatue av kongen avduket i Slottsbakken. Hesten løfter det vestre forbeinet, og i følge teorien skal kongen da ha dødd av skader han pådro seg etter en kamp. I følge Store norske leksikon døde kongen 8. mars 1844 av koldbrann i foten etter skader han pådro seg etter et fall noen måneder tidligere. Leksikonet sier ikke noe om det var venstre fot han hadde koldbrann i, men det skulle ikke forundre meg. Legger vi godviljen til, kan vi si at teorien stemmer.

Deretter: Kong Christian 5. av Danmark
Men hvordan stemmer dette med København, der teorien ble oppdaget og utviklet? For å finne ut noe om det tok jeg rytterstatuen på Kongens Nytorv nærmere i øyensyn. Eller rettere sagt Rytterstatuen, med stor R, for dette er rytterstatuen over alle rytterstatuer i Danmark. Kongens Nytorv ble anlagt i 1670 a kong Christian 5. anla torget, og det er også han som stolt kneiser til hest her, som en romersk seierherre.

Men hvordan døde kong Christian 5.? Døde han av skader etter en kamp, slik hestens høyre løftede forben antyder?

Da kongen var gammel, foretrakk han å overvære jakten som tilskuer i stedet for å være aktiv deltaker, men det var likevel i forbindelse med jakt at ulykken inntraff den 19. oktober 1698. Kongen forlot jakthuset i Dyrehaven for å delta i avslutningen på en parforcejakt som er, eller forhåpentligvis var, en jaktform der man jaget viltet med hester og hunder til det falt om av utmattelse. En like bestialsk aktivitet den gang som pelsdyroppdrett er i dag. Idet kongen skulle gi hjorten nådestøtet, sprang den opp, veltet kongen overende og sparket den kongelige fot så hardt at den brakk. Kongen kom seg aldri over uhellet, helsetilstanden ble stadig forverret, og han døde 25. august 1699. Så vi kan kanskje med rette si at han døde av skader etter en kamp. Og de av oss som er republikanere eller motstandere av parforcejakt, griper oss i å savne en statue over hjorten; en statue der dyret skal få begge forbena i luften.

En synsk billedhugger?
La meg også fundere litt over et mysterium jeg ble oppmerksom på under dette studiet: Statuen forteller at Kong Christian 5. døde av skader etter en kamp, fordi hesten har ett ben i luften. Men! Monumentet sto ferdig elleve år før kongens død, derfor spør jeg meg selv: Hvordan kunne billedhuggeren vite hvilken skjebne skulle bli kongen til del? Var han kanskje synsk?

Den franske billedhuggeren César Lamoureux fikk oppdraget å fremstille forherligelsen av eneherskeren og begynte på oppgaven i 1682. Statuen var opprinnelig tenkt utført i bronse fordi dette var det mest holdbare materialet. Men bronsestøpere var på den tiden i høyeste grad mangelvare både i Danmark og Europa forøvrig, derfor måtte Lamoureux nøye seg med å arbeide i bly. For å gi blyet og dermed den ferdige statuen en mer motstandsdyktig og værfast overflate, ble hele figuren forgylt. Da statuen var ferdig fra Lamoureux’ hånd, må den ha vært et strålende syn, bokstavelig talt. Kongen rir fram som en romersk triumfator, og under hesten ligger en forvridd, naken mannsfigur som symboliserer misunnelsen. Folk oppfattet imidlertid det noe annerledes, og kalte den nedtrampede mann for «svensken» med referanse til utfallet av den skånske krig. 24. november 1688 ble statuen avduket.

César Lamoureux opplevde ikke selv å se sitt livs verk ferdig. Han døde etter at rytteren og hesten var ferdig støpt, og ble gravlagt på Trinitatis kirkegård, like inntil Rundetårn.

Tidens tann
Historien om rytterstatuen slutter ikke med avdukningen. Bly er et urolig, langsomt flytende materiale, og metallet i den øverste delen av statuen begynte å sige nedover. Snart begynte statuen å gi etter for sin egen vekt. Ikke slik at noen så forskjellen fra den ene uken eller måneden til den andre, men tyngdekraften har god tid. Hadde Lamoureux kunnet se statuen i 1939, ville han blitt alvorlig forskrekket. Hesten hadde sunket sammen og lå knelende på figuren den tidligere hadde skrittet så stolt over, og den før så staselige eneveldige kongen var blitt en lut, gammel mann. Forgylling forgår, og det gjorde ikke saken noe bedre at statuen ble overmalt, først med en grå, så med en bronseaktig farge.

For å gjøre en lang historie kort; 22. mai 1946 ble en ny statue reist; restaurert helt fra grunnen av professor Einar Utzon-Frank. Og denne gangen er rytteren på Kongens Nytorv utført i bronse. Til minne om en konge som døde av skader han fikk i kamp.

For min egen del vil jeg tillegge at hvis hesten i en rytterstatue har begge bakbena i luften, har den sannsynligvis akkurat blitt sluppet ut på sommerbeitet.

3. februar 2016: Si det med rododendron

Siden mange av oss nå er lei av vinter, snø, måking, kuldegrader og alt det der, tenkte jeg å fortelle om en ørliten tildragelse fra den gangen sommeren ennå var ung. Bak huset har jeg en stor rododendron. Jeg overtok den sammen med huset, den var vært omtrent like gammel og i like dårlig forfatning. Etter et par sesonger med kjærlig pleie, forsto busken at jeg ville den vel og brydde meg om den. Den våknet til liv, rettet seg opp, strakte seg ut og overøser meg med hundrevis av rosa blomster i begynnelsen av juni hvert år.

En varm sommermorgen i juni i fjor gikk jeg ut og luktet på blomstene. Bare stod der med nesen inn i en av bukettene og snuste inn duften. Inhalerte langsomt. Noen humler surret rundt meg, men jeg enset dem ikke. Lenge sto jeg slik og nøt lukten av blomster. Det var noe håndfast over denne sommerligheten. Akkurat da ønsket jeg at jeg hadde hatt luktesansen til en hund. Tusen ganger sterkere, tusen ganger varere. Det hadde vært noe.

Jeg lot verden omkring meg leve sitt eget liv, og derfor hørte jeg ikke at det stoppet en sølv metallic Mercedes cabriolet utenfor gjerdet mitt. Jeg la ikke merke til at døren gikk opp og at sjåføren steg ut. Jeg registrerte ikke hva stemmen sa, heller. Ikke før spørsmålet hadde blitt gjentatt, jeg visste ikke for hvilken gang.

– Hva er det du driver med, Pihl? spurte stemmen som tilhørte en dresskledd nabo fra et stykke borte i veien. Omtrent der den svinger. Vi var så vidt på hils, og snakket egentlig ikke sammen. Jeg hadde ikke noe i mot ham, men det hadde liksom aldri villet seg. Han hadde håret fullt av moteriktig krem, en åttitallsring i det ene øret og noe som kunne minne om en bart under nesen. Da jeg var liten, pleide vi å kalle slike «snørrbrems» og det slo meg hvor presist uttrykket egentlig er. Jeg skjøv fortiden til side, og konsentrerte meg.
– Jeg lukter på blomstene, svarte jeg, pekte på busken og la til: Rododendron. For å forklare, selv om jeg tvilte på at han visste forskjell på rododendron og rognkjeks.
– Hva?
– Jeg lukter på blomstene, gjentok jeg.
– Hva mener du? fortsatte han.
– Jeg mener at jeg lukter på blomstene, gjentok jeg. Du vet, trekker inn luft gjennom nesen, og kjenner hvordan blomstene gir fra seg duft. Jeg hadde blitt litt usikker på om han forsto verbet «å lukte.»
– Visste du at denne store busken er i slekt med lyngfamilien? Eller at det norske navnet er alperose? fortsatte jeg, for å gi inntrykk av at jeg hadde en betydelig innsikt i botanikk. Det hadde jeg naturligvis ikke, men «image is everything,» som det heter i hans bransje.

Han ble stående og måpe. Ristet langsomt på hodet.
– Har du ikke annet å ta deg til?»
Det var min tur til å riste på hodet. Litt kjappere. Jeg hadde overtaket.
– Nei.
– Skal du for eksempel ikke på jobb? spurte han.
– Nei.
– Ikke?
– Nei.
– Har du kanskje tatt feil av dagene? Det er ikke helga, vet du?

Jeg tror han forsøkte å gi meg en redningsplanke, slik at jeg kunne fremstå som noenlunde tilregnelig i hans øyne. Men jeg hadde vært tilregnelig i så mange år, at jeg ikke brydde meg om det lenger. Jeg var fri til å være Roger Pihl, helt og fullt. Dessuten har jeg ikke jobb, i hvert fall ikke i den forstand som han så for seg. Vi forfattere jobber når vi vil og hvor vi vil. Det hender jeg skriver klokken tre om natten. Jeg har notatblokk på do.
– Nei. Jeg må lukte meg ferdig. Du vet, hvis ingen tar ansvaret for å nyte denne duften i løpet av blomstringen, har busken blomstret forgjeves. Og det ville jo være synd, tatt i betraktning av hvor stor umake den har gjort seg, ikke sant?

Det så ikke ut til at han forsto hva jeg snakket om. Tvert i mot. Ingen grunn til å forfølge det sporet. Jeg var sikker på at han tenkte «skrulling,» men han skjulte det godt. Jeg fortsatte med noe mer forståelig:
– Etterpå skal jeg sette meg på verandaen, i en dekkstol av sertifisert teak, nyte en kald en øl selv om det fortsatt er tidlig på dagen og lese en ny bok. «Kalifens gave» av Tor Åge Bringsværd. Kjenner du til ham?

Et hypotetisk spørsmål. Finansavisen, kanskje. Han ristet på hodet, akkurat som forventet.
– Han debuterte på Gyldendal forlag for noen år siden, med en bok som het «Rundt solen i ring.» Sikker på at du ikke har hørt om ham?
Han lyste opp.
– Gyldendal har jeg hørt om, sa han. Det var håp for ham likevel. Det er der han Sten Ingebrigtsen synger, ikke sant?
Jeg gjorde ikke forsøk på å forklare misforståelsen.
– Tor Åge har signert boka, han har skrevet med snabelaktig hilsen. Morsomt, ikke sant? Snabelaktig?
Han syntes ikke det. Jeg byttet tema.

– Du er på vei til jobb, skjønner jeg?
Han nikket.
– Stilig slips, løy jeg, skal du på møte?
Jeg fikk en utredning til svar. Det var noe om dual dilligence-prosesser, gjennomgang av intensjonsavtaler og vedtekter og skjevfordeling av risikokapital i forhold til forventet utbytteprofil. Og noe om opsjoner, men jeg hadde allerede mistet interessen. Det smakte dårlig pulverkaffe og tørr kjeks av forsamlingen. Power point. Fade through black. Noen som vil ha en mariekjeks til? Jeg kvalte en gjesp.
– Pass på at du kommer tidsnok, sa jeg, som om jeg skulle vært moren hans. Det er kø hele veien ned til sentrum på denne tiden vet du, og helsfyrkrysset har ikke blitt noe bedre med årene. Han så brått på klokken. Solen glimtet i en gull Rolex Daytona.
– Visst faen, sa han, slang seg inn i bilen og forsvant.
– Godt møte, avsluttet jeg, uten at han hørte det. Tilbake sto alperosen og jeg. Da eksosen fra bilen hans hadde lagt seg, fortsatte jeg å lukte. Snuste inn duften fra de utallige bukettene. Deretter gikk jeg inn på kjøkkenet, hentet en kald øl fra kjøleskapet og satte meg på verandaen for å lese boka til Tor Åge.

Akkurat slik jeg hadde sagt jeg skulle.

5. juni 2013: Nakne, grønne damer fra Venus

Muligens er det meg det er noe galt med, for jeg likte å skrive særoppgaver. Å gyve løs på et tema, grave meg dypt ned i materien, lete etter rariteter og sammenhenger. Tråkke rundt i støvete avdelinger på biblioteket hvor ikke et menneske hadde satt sin fot på mange tiår år og finne fram til gulnete bøker som luktet av gammel pergament, som knirket når de ble åpnet og som avslørte de forunderligste hemmeligheter.

I første klasse på gymmen fikk vi fri særoppgave i norsk. Vi kunne skrive om hva vi ville, så lenge det handlet om litteratur. Klassen fikk en uke på å bestemme seg, men det tok meg fattige tre sekunder. Jeg grep sjansen begjærlig. Jeg ville skrive om science fiction.

Helt siden jeg kjøpte «Rundt solen i ring» av Jon Bing og Tor Åge Bringsværd har jeg vært fasinert av science fiction. Det var Lanternebok 78 utgitt i 1967 på Gyldendal, kostet 9 kroner og 50 øre og var på 141 sider. Jeg har brukt noen kroner på bøkene til de to opp gjennom årene og har litt av æren for at de har kunnet bli såpass gossine som de har blitt.

Det var Lanternebok 78 som førte meg til Lanternebok 2. «1984» av George Orwell. Den ga jeg 8 kroner og 50 øre for. Omslaget består av fire store tall, blå og oransje og der blåfargen og oransjefargen dekker hverandre er det blitt en merkelig suppe. Mange tror at Orwell skrev om 1984, men det gjorde han ikke. Han skrev om forfølgelsen av kommunister i England i 1948 og boka skulle hete «1948,» men slik samfunnskritikk var det ikke mulig å utgi på et tidspunkt der kommunister var ansett å gå Sovjets ærend. Derfor byttet Orwell om de to siste tallene i tittelen, og vips var boka ufarlig – fordi den var en blitt framtidsroman.

Vi hadde en jente i klassen som trodde fast og fullt på astrologi og at skjebnen sto skrevet i stjernene. Hun hadde hørt av en spådame som holdt til i en campingvogn på Youngstorget at den tredje verdenskrig skulle bryte ut i 1984, og formidlet dette med iver og glød til oss andre. Hun levde seg til de grader inn i det, at det liksom ikke var noen tvil. Det var 14 år til helvete skulle bryte løs. Ikke bare den tredje verdenskrig, men helvete med trykk på alle stavelser. Klart vi trodde på henne. Jeg husker godt da vi omsider kom til 1984. Jeg hadde gruet meg til det helt fra våren 1970. Jeg brukte 14 år på å forberede meg til den tredje verdenskrig – helt forgjeves. Fortsatt lurer jeg på om jeg kanskje burde føle meg snytt?

6 kroner og 50 øre betalte jeg for min første engelske science-fiction bok: «The Interpreter» av Brian Aldiss. Den kjøpte jeg i Narvesen-kiosken i Stortingsgata, på hjørnet ved Losjen. For å komme til science-fiction-bøkene måtte jeg gå forbi svenske pornoblader og rosa dameromaner, så lugubre var de. Innerst i kiosken, helt til venstre. Paperback. Med ryggen ut, som om forsidene kunne skremme barn eller lokke svake sjeler ut i fortapelsen. Jeg tror ikke engang de hadde lys i den delen av butikken. «The Interpreter» har en illustrasjon på forsiden av en astronaut og et treøyet, trekloet og trebent monster. Monsterets øyne beveger seg ytterst på en slags tentakler, har røde pupiller og det hvite i øynene er gult.

Det var hos Narvesen jeg begynte min samling Arthur C Clarke og Isaac Asimov, to av sjangerens fire store i tillegg til Clifford Simak og Robert Heinlein. Jeg pleier å si at hvis det er én bok som bør være pensum på skolen, så er det «Nightfall» av Isaac Asimov. Og, for all del på bekostning av Hamsun eller Ibsen.

Gyldendal utga sine fremtidsromaner på begynnelsen av femtitallet. De kalte dem «rakettbøkene» enda det var tre år til Sovjetunionen skulle skyte opp Sputnik. Øverst i bokas høyre hjørne var logoen plassert, en rakett med styrefinner foran en gul planet. Eller kanskje var det fullmånen. Jeg har fått tak i noen av rakettbøkene på antikvariat. Blant annet John Wyndhams «Trifidenes opprør» som kostet 3 kroner og 50 øre da den ble utgitt i 1955. Forsiden viser en scene med toetasjes buss i Londons gater og en flokk trifider som stavrer omkring på tre røtter mens de slår etter menneskene med lange, giftige pisker som sitter der griffelen skal være. Størst plass er likevel viet en vakker kvinne i hvit bluse. Hun har blondt, bølgete hår. Mesteparten av blusen er flerret opp av trifidene slik at brystene er i ferd med å bli skremmende synlige. Heldigvis hadde trifidene tilstrekkelig moral til å la tøyfillene dekke brystvortene. Hvis ikke ville nok Stortinget fått noe å diskutere, for synlige brystvorter var ikke å spøke med i 1955. Skjørtet til damen var like helt, hvilket beviser at trifidene neppe var seksuelt tiltrukket av menneskene.

Nederst på forsiden står det: «De terroriserte jorden.» Trifidene spredte seg raskere enn løvetann. Spør en haveentusiast om løvetann, så vil du straks forstå hvor alvorlig situasjonen var for jordkloden.

Norsklæreren var ingen tiltrekkende dame, hun var nok heller den rake motsetning til kvinnen på bokomslaget. Norsklæreren likte å gå kledd i svart. Svarte bluser med blonder fordi hun trodde at svart ville gjøre henne slankere. Vi kalte henne Black Magic Woman.

I klasserommet ble vi ropt opp rekkevis, og måtte svare på hvilket tema vi ønsket å skrive om i særoppgave. Noen ville skrive om Hamsun. Andre om Ibsen. Eller tolke «Til min Gyldenlak» av Wergeland. Det var de som hadde skjønt hvordan man fikk en femmer i norsk. Ikke sånne som meg. Som styres av en indre trang til å gjøre det jeg føler for. Som er fullstendig ribbet for evner i taktisk retning.

Jeg vil skrive om science fiction, erklærte jeg, da det ble min tur. «Science fiction?» hikstet damen bak kateteret. Det disset i smulthakene, øynene så ut til å ville forsvinne inn i ansiktet. Det var rent grotesk for dem som satt på første rad. Noen påsto i friminuttet etterpå at de hadde sett drøvelen hennes, men det tror jeg var en overdrivelse.

«Skal du skrive om nakne grønne damer fra Venus? Hva i all verdens land og rike er det du innbiller deg? Skal du komme i mine timer med slimete monstre med tentakler og nakne grønne damer fra Venus? Det kommer aldri på tale!»

Jeg fikk beskjed om å tenke meg om én gang til, men valgte science fiction likevel. Jeg skrev mer enn 30 sider der jeg redegjorde for en litteraturform som var fullstendig ukjent for den svarte, magiske. Jeg fortalte om en sjanger som framførte samfunnskritikk ved å flytte fenomener fram i tid, for dermed å påvise hvordan det kan gå dersom utviklingen får fortsette uhindret. Jeg forklarte at science fiction var et dramaturgisk grep. Jeg overgikk meg selv, det var den beste og mest gjennomarbeidede norskoppgaven jeg noensinne hadde levert. Jeg vet det, for jeg har den ennå. Jeg brukte hvert ledige minutt. Jeg forsakte alle vennene mine i tre uker. Det hjalp ikke. Jeg fikk blank stryk på oppgaven selv om det ikke sto et eneste ord om nakne grønne damer fra Venus. Hun skulle ikke ha noe av science fiction i sine timer. Hun anså meg for å være svak i norsk og mente at det ville være smartere av meg å ta annen utdanning.

Først i voksen alder grep jeg meg i å lure på hvor hun hadde fått det med slimete monstre med tentakler fra. For ikke å si de nakne, grønne damene fra Venus.