Kjære Nøtteliten, dette er et trist øyeblikk. Jeg hadde virkelig ikke trodd det skulle komme så langt, men jeg er nødt til å advare deg mot framtiden. Den kommer bare til å bringe deg sorg og elendighet. Det er ikke min skyld, men jeg skal forsøke å forklare så godt jeg kan, selv om det vil høres meningsløst ut.
Du vet at du og jeg har hatt et langt og hyggelig vennskap siden tidlig sekstitall, og at du alltid har vært velkommen til meg. Jeg lærte deg å kjenne gjennom Alf Prøysens fortellinger om deg og ham, og jeg husker fortsatt hvor spent jeg var på om du skulle rekke skolen, eller om du skulle komme for sent. Men så hørte du at skoleklokka slo, og løp fra tre til tre så bustehalen sto, og hopp og sprett og tjo og hei og fire kvister delte seg, så kom Nøtteliten, hei på deg. Du rakk skolen hver gang, og jeg var temmelig imponert. Det var først flere år senere jeg forsto det der med båndopptaker, ta opp lyd og spille den av gang etter gang, uten at det forandret noe som helst.