Jeg kom til å overhøre en samtale mellom et par av kidsa på t-banen en dag. Jeg satt i samme kupeen som to fjortiser, og de hadde to forskjellige teorier om hvordan julenissen kom til. Den ene av dem mente det var Disney som hadde skapt nissen, mens den andre hevdet hardnakket at det var Coca Cola. Selv om de var uenige, var de i hvert fall enige om at julenissen er en amerikansk oppfinnelse.
Julenissen er verken finsk eller norsk
Den finske byen Rovaniemi forsøker å markedsføre seg som julenissens hjemby, men det gjør sannelig Drøbak også. De har selveste julenissens postkontor beliggende midt på torget. Jeg har snakket med folk i Drøbak som sier at én ting er hordene av båtfolk som okkuperer byen om sommeren, noe helt annet er de bølingene som inntar hver krik og krok når julehuset åpner sine dører. Det gjør det for så vidt hele året; her får du kjøpt julepynt, lysestaker, servietter, nisser, julemus, duker, lys og alt annet som måtte høre jula til. I Drøbak heter julenissen egentlig Willy Johansen handelsselskap og ble etablert i 1976.
Nei, julenissen er egentlig tyrkisk
Opprinnelsen til julenissen kan vi finne i legenden om helgenen St. Nikolaus, en biskop som visstnok levde i havnebyen Myra i Lykia, i dagens Tyrkia, på 200–300-tallet. Det finnes ingen sikre opplysninger om hans liv, men han skal ha levd i den store brytningstiden mellom kristendom og hedendom, da de kristne ble forfulgt.
Det oppstod tidlig mange legender rundt Nikolaus. Han var de svakes forsvarer i en tid med krig, nød og forfølgelse. I Hellas var han sjøfolkenes venn som kunne redde dem i havsnød og overtok trekk fra kulten til den gamle greske havguden Poseidon, men var likevel mest kjent som barnas beskytter.
Han ble gjort til helgen kort tid etter sin død og ble svært populær. Under pave Nikolaus 1. (858-67) ble kulten innført til Roma og spredte seg derfra over hele Vest-Europa. Frem til reformasjonen ble rundt 3000 kirker viet til St. Nikolaus i Europa. Han ble avbildet med et anker, tre brød eller med tre barn som løfter hendende mot ham, og han var helgen for sjøfolk, handelsmenn og pantelånere.
Allerede på 500-tallet begynte fromme kristne å valfarte til St. Nikolaus’ sarkofag i Myra, der det dryppet en helbredende eliksir fra kisten. I 1087 ble sarkofagen ført til den italienske byen Bari hvor den fortsatt befinner seg. Offisielt var motivet å hindre at den falt i hendende på muslimene, men til alt hell for byens kjøpmenn begynte pilegrimene å strømme til byen.
Så var det pakkene
På 1200-tallet dukket Nikolaus første gang opp på klosterskolene med gaver til barna. Siden 900-tallet hadde klostrene feiret «de uskyldige barns dag» den 28. desember til minne om alle de uskyldige som måtte dø da Herodes lot guttebarn under to år drepe. Dagen ble markert med prosesjon til ære for barnas helgen Nikolaus. Opptogene ble stadig mer populære og feiringen ble flyttet til 6. desember, som ifølge tradisjonen var St. Nikolaus’ dødsdag, eller Nilsmesse som den heter i norsk kalendertradisjon.
Skikken spredte seg utover Europa og det ble vanlig å gi små Nikolausgaver. I begynnelsen var gaven bare en liten mynt, men etter hvert ble det smågaver. Det var allerede vanlig å gi gaver ved jule- og nyttårstid, men nå ble tradisjonen knyttet til den populære helgenen. Skikken spredte seg fra klosterskolene til vanlige skoler der en «Nikolaus» i bispeklær delte ut gaver ved slutten av skoleåret.
På 1400-tallet fikk den kirkelige Nikolaus-festen en parallell ved at han kom hjem til folk med gaver, og selv om han har hatt mange konkurrenter gjennom tidene er det er en klar sammenheng mellom ham og julenissen. De fleste fortellingene om Nikolausgaver stammer fra Tyskland. Natten til 6. desember satte barna et lite skip i vinduet, fordi Nikolaus var sjøfolkenes helgen. Om morgenen var skipet fylt med søtsaker og smågaver. Nikolaus hadde vært der om natten. Båten ble skiftet ut med sko som jo lignet båten i form, og fra skoen kom strømpen, en skikk som visstnok skriver seg fra franske nonner. Så vet du det.
Men den norske nissen?
Den norske nissen er opprinnelig en gardvord og er trolig en rest etter fedredyrkingen på gårdene i hedensk tid. Gårdens rydningsmann var gravlagt i en gravhaug på gården, og gardvorden var en husvette som kunne sikre god vekst, fred og fruktbarhet forutsatt at han ble tilstrekkelig godt behandlet. Derfor fikk han offergaver som mat og øl på de store høytidene, og ikke minst til jul. Så sterk var troen på ham, at selv ikke kristendommens demonisering klarte å utslette ham, og med opplysningstiden ble han reddet av eventyrsamlere og folkeminnegranskere.
Nissen som hjemmets beskytter var altså en gammel tradisjon som ble vekket til live igjen under nasjonalromantiske bølgen som flommet over landet på 1800-tallet. Ordet nisse skal være et kjælenavn for Niels, et navn som først dukket opp i Danmark under middelalderens Nikolasdyrking. Her hjemme ble nissefiguren en mer jordnær type, han ble en gårdsnisse eller fjøsnisse som la gaver i strømpene eller skoene til barna, forutsatt at de var satt fram kvelden før julaften.
Men i framtida?
I kjøpesentrene er det den amerikanske julenissen som herjer, og kjenner vi handelsstanden rett, kommer han til å herske der også i framtiden. Likevel, det er kanskje lov til å håpe på at den hyggelige, godmodige, trauste og omtenksomme gårdsnissen igjen blir dominerende. Men kanskje med blå nisselue?
Kilde: Store norske leksikon
