Jeg fikk utgitt min første roman «rolex» i 2007 på Piratforlaget. Jeg sendte manuset til et av de store forlagene også, og de lovet å kikke på teksten og komme tilbake til meg. Jeg har ikke hørt noe ennå, men så har det da også bare gått drøyt sytten år og jeg har forståelse for at ting kan ta tid og at de har mye å gjøre og alt det der.
«rolex» (med liten r) hadde som arbeidstittel «Ferievikarene» og handler om gründeren Frederik Viksjø som slutter i konsulentfirmaet Teo for å etablere rolex, et firma hvis forretningsidé gikk ut på å ta ferien for næringslivstopper. Du vet, slike folk er så selvhøytidelige at de bare kan fokusere på sine egne interesser, og må jobbe døgnet rundt. De skulle vært i Venezia med kona, eller på kanotur med ungene, men rekker det ikke. Her kommer rolex inn, de drar til Venezia med kona og på kanotur med ungene for dem, mot en hyggelig timepris og alle utgifter dekket. Denne forretningsideen syntes de ansatte i Piratforlaget var så god, at de søkte om å få jobbe i rolex, alle som én.
Det merkelige var at samme uka som boka ble lansert, ble det også lansert en tjeneste i Stockholm der et firma påtok seg å ringe hjem til gamle foreldre daglig på vegne av sønner og døtre som hadde altfor travle hverdager til å ringe selv.
rolex tok seg også av fysisk trening på vegne av kunder som måtte jobbe, og referatet fra én av joggeturene sto å lese i Onsdagspihlsen 20. september 2017. Men for å finne ut hvordan det kunne ha seg, går vi inn i manuset der kunden bestiller en løpetur av Frederik Viksjø:
Jørgen Gommesen ringte meg på mobilen, og undret på om jeg hadde anledning til et hasteoppdrag selv om han var innforstått med at improvisasjoner var ikke vår greie.
«Ingen regel uten unntak vet du, Frederik!»
«Kanskje ikke? La meg høre hva det gjelder?»
«Jeg trenger å trene i dag. Etter arbeidstid. Løpe en mil omtrent. Legen har sagt at kroppen min har godt av det, blodtrykket blodomløpet, lungene og skjelettet har godt av det. Du vet, det skal være sunt å trene».
«Trening er generelt sunt, det er jeg overbevist om. Hva vil du at jeg skal gjøre for deg mens du trener?»
«Jeg trene? Når mener du at jeg skal få tid til å trene? Jeg har et møte som ikke er slutt i tide til å få trent etter arbeidstid. Det gjelder nedleggelse av den gamle fabrikken i – ja, du kjenner saken».
«Jepp, det er ingen som ikke kjenner til den saken». Sa jeg. På en måte som var ment å være fortrøstningsfull, men som likevel ikke var det.
«Nei takk, jeg trenger ingen falsk sympati. Jeg får godt betalt for å gjennomføre omstillingsprosessene. Jeg klager ikke. Nei, mitt akutte problem er at Grete er fryktelig opptatt av min helse. Snakker om at jeg er i ferd med å nærme meg hjerteinfarktalderen og sånt».
«Gjør du ikke det, da?»
«Jo, jo. Men det løser ikke mitt akutte problem. Grete forventer at jeg tar treningsturen i dag, og jeg var lettsindig nok til å love det. Du vet hva jeg må igjennom for husfredens skyld. Hvilket var før jeg ble oppmerksom på at ettermiddagens møte ble forlenget».
«Er du i ferd med å spørre meg om det jeg tror du er i ferd med å spørre meg om? Om jeg kan ta treningsturen din i stedet for deg? Er det det du vil?»
«Du må det. Jeg trenger desperat et par timer ekstra til denne jobben. De kan bare du skaffe meg. Jeg trenger også et sett svett treningstøy. Bevismateriale. Ellers vil ikke Grete tro meg. Og når jeg sier svett, så mener jeg svett. Jeg dusjer på jobben før jeg kjører hjem, og Grete vil ikke fatte mistanke. Jeg lukter nydusjet, og svett treningstøy orker hun knapt lukte på, langt mindre ta i. Det går rett i vaskemaskinen».
Personlig hadde jeg godt av en treningsrunde, med en jobb som min. I tillegg få betalt for en givende løpetur, var et tilbud jeg ikke klarte å si nei til.
«OK, jeg skal gjøre det».
Han trakk et lettelsens sukk i den andre enden av telefonen. Gleden var helt og fullt på min side.
«Godt. Referer bare til fabrikknedleggelsen på fakturaen».
Som om det skulle være noe problem.
«Jeg kommer ned til deg klokken 19:30. Møt meg i parkeringshuset, ta med bilnøklene og treningstøyet. Vi bytter bil noen timer».
«Bytte bil?»
«Selvfølgelig. Det hadde vært fint om noen faktisk så at du forlot kontoret for å trene, ikke sant? Eller at bilen din ble observert på parkeringsplassen ved marka? Eller at bombrikken din ble aktivert ved en passering?»
«Jo, jo, men …»
«Dessuten har jeg så innmari lyst til å prøve den kjerra».
Jeg hørte han krympet seg. Jeg visste meget vel at han svært nødig ga fra seg nøklene til katta. Samtidig tok han poenget. Hvis en av Gretes venninner observerte bilen, ville det garantert bli kommentert ved neste korsvei.
«OK. 19:30».
«Et siste spørsmål: Hvor har du tenkt å løpe i ettermiddag?»
«Tja, si det. Jeg hadde ingen spesielle planer. Kan ikke du foreslå noe, og fortell meg etterpå hvor jeg har løpt?»
«Selvfølgelig».
«We snakes,» sa han. Og la på.
Mye vann er rent ut i havet siden 2007, men tror du ikke romanen «rolex» fikk ny aktualitet da begrepet «stravajockey» ble kjent for et par uker siden? Strava er en treningsapp der brukeren loggfører treningsøktene og får virtuelle belønninger eller «kudos», omtrent slik vi i gamle dager fikk gullstjerner i skriveboka på barneskolen når vi hadde vært ekstra flinke. Stravajockeys er en gruppe løpere som faktisk får betalt for å gjennomføre treningsøkter for andre. De logger seg inn på disses brukerprofil i Strava og løper en avtalt distanse i et på forhånd avtalt tempo. Kundene er typisk businessfolk som ikke har tid til å gjennomføre øktene de skal ha selv, og blir selvfølgelig gjort for å oppnå eller ta vare på statusen og å være synlig. Prisen avtales per kilometer, og blir høyere per kilometer jo fortere jockeyen må løpe og jo lenger løpeturen skal være. Jeg antar at prisnivået ligger tett oppunder kundenes smertegrense. Kanskje betales vikaren ekstra godt for å løpe litt fortere enn de argeste konkurrentene og dermed skaffe kunden et psykologisk overtak på dem? Ærlighet varer lengst? Ha! Ulempen er at alle snart vet resultatene bare er humbug og at ingen kan stole på Strava. Og slik gikk det da Frederik Viksjø returnerte fra joggetur og overrakte det svette treningstøyet til Jørgen Gommesen:
Jeg ringte Jørgen Gommesen. Det tok litt tid før han svarte.
«Det er Frederik. Du er ferdig trent».
Jeg kunne høre ham smile.
«Og jeg har hatt en intens arbeidsøkt, sortert argumenter og laget en strategi for offentliggjørelsen av styrets beslutning. Jeg har besluttet å droppe PowerPoint, det vil bare ødelegge. Jeg må stå frem in person. Vise litt menneskelighet. Det tror jeg jeg vil vinne på. Hvordan hadde jeg det på løpetur?»
«Du hadde det deilig, og du føler deg faktisk i bedre form enn du hadde trodd».
«Supert. Hvor løp jeg?»
«Jeg hadde tenkt fra Sognsvann, opp til Ullevålseter og tilbake, men det vrimler av folk der på ettermiddagen. Du ser nesten ikke for røyken fra engangsgrillene. Så du løp rundt Nøklevann i stedet, medsols. Flott tur».
«Nøklevann? Hvor er det?»
«Østsiden av byen».
«Ja men, jeg ferdes vel aldri der!»
«Nei, ikke vanligvis, men akkurat i dag fikk du et tips fra en av de ansatte. En utfordring. Og du har jo alltid vært tilhenger av å prøve noe nytt, ikke sant?»
«Joda, joda. Jeg er med på det. Hvordan kommer jeg til dette Nøklevannet?»
«Ytre Ringvei. Ta av ved Bøler. Det er skiltet fra bensinstasjonen til Kupper’n. Gull på titusen. Du vet, Skyskraperengler av Tove Nilsen?»
«Grete har snakket om den boka. Er det der?»
«Jepp. Ta søndagsturen med henne rundt det samme vannet en gang. Det vil hun like. Romantisk turområde, aksjene dine vil stige. Gå medsols og hold til høyre i alle kryss».
«Når du sier det».
«Jeg står utenfor parkeringshuset om tjue minutter, med ren bil og svett treningstøy».
«Jeg skal møte deg».
