18.september 2024: Skar’re verr’a et bilskilt?

Jeg kjøpte elektrisk sykkel i fjor høst og fikk en god avtale fordi jeg var sent ute på året. Det var bedre å gi meg en hyggelig rabatt enn å måtte la sykkelen stå på lageret vinteren over, mente butikken. Kontantstrøm er viktig for alle som driver business, så begge parter var fornøyde da jeg blippet kortet.

Trenger du et skilt? Du kan med loven i hånd snekre deg et på pappsløyden hjemme. Her har jeg laget et eksempel av et skoeskelokk. Fint, ikke sant?

Det er mange forskjeller mellom tråsykkel og elsykkel, men den største praktiske forskjellen er kanskje vekten. Der tråsykkelen min veier knappe ti kilo, veier elsykkelen mange tonn – eller det føles slik, i hvert fall. Følgelig ble takstativet ubrukelig til formålet det var tiltenkt ettersom jeg ikke har muskler nok til å få sykkelen opp dit, og jeg ble nødt til å kjøpe et nytt sykkelstativ til å feste på hengerkula for å få med meg tohjuleingen. Sånt sett var det fint at jeg hadde fått rabatt, for da fikk jeg penger til å betale sykkelstativet. Det ene drar som kjent det andre med seg.

Jeg vet ikke om du har lagt merke til hvor mange det er som kjører rundt med sykkel på sykkelstativ på hengerfestet og som ikke har noen form for bilskilt bak, slik at det er umulig å finne ut hvem som er innehaver av bilen? Og gjerne flere sykler, ikke bare én. Det er jo ikke lov, men folk gjør det likevel. Selv om det koster skjorta å bli tatt, er vel sjansen for å bli stoppet så liten, at de like gjerne gir blaffen. Politiet har annet og viktigere ting å pusle med.

Men du har kanskje også lagt merke til de som er hakket med lovlydige, de som knoter ned registreringsnummeret på en papplate, selv om de har dårligere håndskrift enn en lege? Som har kølet ned med kulepenn eller med skjelvende hånd forgjeves har forsøkt å skrive pene tall og bokstaver. Eller de som bruker elektrikertape til å «skrive» bokstaver og tall og får skiltet til å ligne en mislykket goth-metal-øvelse? «Det er typisk norsk å være god» sa Gro Harlem Brundtland, men det hun egentlig mente å si, var «Selvgjort, er velgjort.»

Jeg tenkte at med så fin sykkel og splitter nytt sykkelstativ, kan skiltet like gjerne av samme kvalitet, så jeg gikk inn på nettsiden til Statens vegvesen for å bestille et skilt. Det fine med originale skilt, er at de viser hvilket land jeg kommer fra, og jeg som er så mye i Danmark, tenkte det kunne være en fordel.

Det var verdens enkleste sak, først måtte jeg bare klikke på lenken «Kjøretøy» hvor jeg fikk valget mellom «Kjøp og salg», «Eie og vedlikeholde» og «Yrkestransport». Der poppet det opp seksten forskjellige valg, men siden alle hadde tydelige ikoner, var det lett å finne fram til lenken «Skilt». Så da klikket jeg på den og fikk straks sju nye valg, men ettersom «Bestill skilt»-knappen var dobbelt så stor som de andre, var det en smal sak å trykke på den. Jeg fikk unektelig følelsen av å ha havnet dypt inne på serveren til Statens vegvesen, men siden det hadde gått bra så langt, fortsatt jeg med godt mot. Og jeg hadde ikke før trykket på «Bestill skilt» før det dukket opp en ny knapp som også het «Bestill skilt» men denne hadde innloggingsmulighet. Følgelig logget jeg inn med Bank-ID, og det er jo en fin løsning slik at Statens vegvesen kan se hvem det er som har bestilt skiltet og om registreringsnummeret er det samme som på den bilen som er registrert på meg. Det var det jo, og jeg kunne bare velge kjøretøyet mitt, taste inn riktig bokstav- og tallkombinasjon, velge fylke og kommune og om jeg ville bli varslet på SMS eller e-post. Helt til slutt ble jeg spurt om hvordan jeg ville betale, og da valgte jeg Vipps. 60 små kroner kostet det, og det syntes jeg var en grei pris.

Tre døgn senere omtrent dinget det i innboksen på telefonen, og Statens vegvesen kunne fortelle at det bare var for meg å møte opp, eller bestille en time for henting. Jeg tenkte at det fikk da være måte hvor mye arbeid det kunne være i å få utlevert et skilt, så timebestilling anså jeg for unødvendig. Det tok jeg feil, for var det noe personen i skranken var opptatt av, så var det at alle som skulle ha noe med vedkommende å gjøre, hadde bestilt time på forhånd. Det var først etter drøye tre kvarter, og trafikkstasjonen var tom for kunder med unntak av meg, at jeg fikk tilbud om å bli ekspedert. Jeg forklarte mitt anliggende, og snart lå skiltet på skranken foran meg. Jeg kunne få det med meg, så snart jeg hadde gitt fra meg det skiltet som skulle erstattes. Jeg måtte da forklare at jeg ikke skulle erstatte noe skilt, men ha dette til å sette på sykkelstativet, slik at alle kunne se at jeg kommer fra Norge og at de kan lese bilens registreringsnummer. Det var åpenbart det dummeste vedkommende hadde hørt, for hvis det var noe alle visste, så var det at det er forbudt på det aller strengeste å kjøre med et originalt bilskilt på sykkelstativ. Jeg vet ikke hva straffen er, men mindre enn seks år på brød og vann kan det umulig være, etter reaksjonen å dømme. Følgelig ba jeg om å få tilbake pengene mine, men det fnyste vedkommende bare av. Enhver idiot, det vil si meg, måtte jo forstå dette! Dessuten sto det på nettsiden fikk jeg høre, som en del av overhøvlingen.

Jeg måtte dra hjem med uforrettet sak, og gikk nok en gang inn på nettsiden til Statens vegvesen, og trykket med ned til «Bestill skilt». Det skrollet jeg, og skrollet og skrollet og skrollet, og langt der nede kom jeg til et lite avsnitt hvor jeg fikk beskjed om at jeg ikke kan bestille ekstra skilt til sykkelstativ, men må gjøre registreringsnummeret synlig på en annen måte. Skiltet kan gjerne være av en annen størrelse enn det originale, det kommer kanskje an på hva du har av materialer i huset. Det forklarer jo alle de som kjører rundt med papplater der nummeret er klusset på med kulepenn, tusj eller elektrikertape. Tatt i betrakting at skiltfirmaer som Kraftex tar godt over 500 kroner og Vassbrekke tar 499 kroner, er det like godt og ikke minst billigere å snekre bilskiltet selv.

Det er derfor Gro Harlem Brundtland egentlig mente at «selvgjort er velgjort» beskriver oss i Norge. Personlig valgte jeg å printe ut et skilt som er 100 prosent identisk som mine originale skilter, med hvit «N» på blå bakgrunn og greier. Dette tapet jeg på en plate med pakketape fra Norengros, og håper ikke det er dokumentforfalskning, for da ryker jeg vel inn i buret. 

I sommer kjørte jeg rundt i Småland og tilfeldighetene ville det slik at jeg traff dansker, finner, polakker, svensker og tyskere som kjørte med sykkelstativ på hengerfestene, og alle sammen hadde originale bilskilt på stativene! Jeg måtte naturligvis spørre dem om hvordan det kunne ha seg, for Norge er tross alt verdens mest EU-tilpassede land og da kunne jeg ikke skjønne at jeg får kjøre med et originalt skilt mens EU-borgerne kan det. Da fikk jeg vite at det er påbudt med originalskilt i de nevnte nasjonene! Alt annet er forbudt! Og da jeg fortalte de samme at i Norge kan du klusse ned skiltet med kulepenn på et skoeskelokk, lo de så tårene trillet og jeg var redd enkelte av dem skulle få hjerteinfarkt. Da de etter noen minutter hadde ledd fra seg, spurte de om jeg tullet med dem eller om vi er komplett idioter i Norge?

Jeg valgte å forklare det på den måten, at molboene har flyttet fra Mols og til Norge, hvor de har fått jobb i Statens vegvesen.

Forfatter: Roger Pihl

Onsdagspihlsen. Det er meg. Litt slem, litt snill, litt morsom.