Jeg mener at størrelse er viktig. Jo større lerret, jo bedre filmopplevelse. Jeg elsker også lydopplevelsen som følger med. For mange av oss som mener at film er best på kino, er film på kino likevel i ferd med å bli en traurig opplevelse. Det er mange grunner til det, og alle har oslokinoen selv skyld i. Hver eneste gang jeg foretrekker å se en film hjemme kan oslokinoene bare takke seg selv.
Kinoreklame var bedre før vi fikk reklame-TV
Jeg vet det kan høres utrolig ut at vi ikke alltid har hatt reklame på TV, men det er faktisk sant. Det var før 1992. En gang gledet vi oss til å se reklamefilmer, og reklamefilmer var en viktig del av kinoopplevelsen. Når lyset ble dempet og kinosalen halvmørk, ble det stille blant publikum. Vi satt spente og ventet på hva annonsørene skulle servere oss – og vi ble sjelden skuffet. VG, Sporveien, Bosch, Freia og Bokklubben var alle aktører som ga oss reklamefilmer med snert og en ørliten, intellektuell utfordring. Mange av filmene husker jeg den dag i dag, selv om det er tretti år siden jeg så dem. Mange av pay-offene kan jeg fortsatt. Men jeg husker ikke en eneste av dem jeg ble vist på kino sist helg, rett og slett fordi jeg blir dynget ned av de samme filmene, uansett hvor jeg snur meg. Ja, det er blitt så mye av dem, at jeg for lengst har begynt å beskytte oss mot svineriet. Halvparten av oss bruker allerede AdBlock på nettleseren, og tallet stiger for hver eneste dag. Reklamepause på TV kalles ikke uten grunn for tissepause.
Drep meg herre konge, men ikke med graut!
For et par dager siden var jeg på kino og så den tjuefjerde filmen i rekken om agent 007. Først viste lerretet et bilde der Nordisk Film ønsket oss en god filmopplevelse, deretter ble vi pepret med utmattende, dårlige og dumme reklamefilmer i en halv time. Jeg vet ikke hvor mange filmer de prakket på oss, men det må ha vært minst femti. Jeg husker ingen av dem, men jeg skjønner at det er fristende å vise mange reklamefilmer for mange mennesker – det gir penger i kassa så lenge noen tror alt handler om tall i et regneark. Kinoen gjør den tabben at de tror én solgt kinobillett er det samme som én seer. Det er det ikke. Det kan faktisk være omvendt.
Hadde jeg vært annonsør ville jeg tatt meg en tur på kino i ny og ne, for da ville jeg oppdaget at folk flest, akkurat som meg, gir blaffen i reklamefilmene. Vi prater. Vi surfer på nettmedier. Vi spiller videospill. Vi leser aviser, blader og magasiner. Vi gjør alt annet enn å se på reklamefilmene.
Kinoreklame er i dag et spørsmål om kvantitet. Kinofolket lever i den villfarelse at når publikum sitter i kinostolen, så ser de også på reklamefilmene. At vår oppmerksomhet er hundre prosent rettet mot lerretet, at vi sitter der som tente lys og lytter til annonsørenes produktbudskap og etter kinoforestillingen stormer til butikkene. Det er selvfølgelig bare tøys. Skal jeg være ærlig, er jeg mer komfortabel i tannlegestolen, for der har jeg sjelden noe å grue meg til.
I stedet for å tvangsfore oss som om det er produksjon av gåseleverpostei det handler om, burde kinoen kanskje nøye seg med å vise oss fem reklamefilmer. La annonsørene måtte kappes om plassen og la det bli status å lage den beste reklamefilmen. Men slik er det ikke. I dag dynges vi ned av skrot som ustanselig går på alle fjernsynskanaler og nettmedier, og ingen av dem blir bedre om de blir vist tusen ganger. Reklamefilmer har praktisk talt ingen slitestyrke, har du sett de første fem sekundene, er du for lengst forsynt.
Selv om jeg en gang elsket reklamefilmer på kino, er jeg kommet dit at jeg synes at denne mediekanalen er avleggs og død. Bortsett fra kinoeierne, annonsørene og reklamefilmprodusentene, er det ingen som vil ha reklamefilm på kino.
Look to Scotland!
Jeg går på kino i utlandet når jeg får sjansen til det. Jeg har stor sans for de kinoene som opererer med to klokkeslett: Ett for når dørene åpnes og reklamen begynner, og et annet for når filmen begynner. Slik kan vi gjøre her hjemme også. Slik at de som har lyst til å bruke en halvtime på reklamefilmer kan gjøre det, og slik at vi som ikke har lyst til å bruke en halvtime på reklamefilmer, kan slippe å gjøre det. Da kan annonsørene finne ut om de faktisk er ønsket.
Men reklamefilmene er likevel ikke det verste ved kinobesøket.
Jeg vil uten å nøle utpeke popcornet som kinofilmens verste fiende, og det av mange grunner. Først, men ikke fremst, synes jeg det er trist å bli møtt med popcorn sølt ut over gulvet allerede i foajeen, men muligens er jeg i ferd med å bli utdatert som lider av den oppfatning at hvis jeg mister noe på gulvet, så plukker jeg det opp igjen. Det gjør vel de fleste av oss når vi er hjemme, så vi burde vel gjøre det når vi er på kino også? Store bøtter med popcorn bæres inn i salen, halvparten av det havner på gulvet, men vi har heldigvis «slaver» som kan rydde opp etter oss.
Det aller verste er lukta fra popcornet. Eller kanskje stanken, som er et mer dekkende og presist ord. Jeg synes nemlig det lukter bæsj av popcorn, omtrent som når en av kattene mine har gjort fra seg. Sist helg så jeg en film som varte i to timer og tjuetre minutter, og hele tiden luktet det bæsj i kinosalen.
Det er ikke så mange som kjøper popcorn heller, så hvorfor skal en håndfull mennesker få lov til å forpeste filmen for oss andre? Røyking forpester like mye, og det er det ingen som får lov til. Husker du da det var lov til å røyke om bord i fly? Vel, sånn er det på kino i dag. Stanken av bæsj ligger like tjukk i kinosalen i dag som sigarettrøyken en gang gjorde i flykabinen.
Vi går på kino for å se film!
Kinoene har glemt hvorfor folk går på kino. De er mest opptatt av at dette er en mekanisme for å tjene penger på snop, bubleslurp og reklamefilmer, og i så måte kan det godt være at aksjonærene er fornøyde. Det er imidlertid å sage over den greina de sitter på. Vi går på kino for å se film! Tro det eller ei! Jo lenger kinoene fjerner oss fra filmopplevelsen, og lenger vei blir det for dem å få oss tilbake. Fjerner de oss langt nok, er vi snart tilbake i stua der hjemmekinoanlegget venter.
Film er stort sett best på hjemmekino
Det hjelper ikke om Nordisk Film ønsker meg en hyggelig opplevelse. De har med sin handling vist at de slett ikke mener det. En bluerayplate koster omtrent det samme som en kinobillett. Med subwoofer og solide høyttalere har jeg en hyggelig hjemmekino med popcornfri sone der jeg alltid får de beste plassene og der jeg slipper hjernedøde reklamefilmer. Så kan kinoene holde på med sine tilbud om langdryge opphold i bæsjelukt så mye de vil.
