8. mai 2013: Klart katter kan klokka

Et av hørespillene i barnetimen som gjorde sterkest inntrykk på meg da jeg var liten, var «Otter 3-2 kaller» av Leif Hamre. Det handlet om et fly som måtte nødlande på Finnmarksvidda under en vinterstorm, og så måtte besetningen kjempe mot naturkreftene og en blodtørstig ulveflokk mens redningsmannskapene forsøkte å nå fram i tide. Det gikk heldigvis bra, men jeg ser ikke bort fra at dette hørespillet har gjort at jeg gjennom mer enn førti år har vært engstelig for hva som kunne skje hvis jeg traff på en ulv i virkeligheten? Et slikt møte var det riktignok bare teoretisk sjanse for, men så dukket enkelte av dyrene opp i Oslomarka. Når jeg har vært alene dypt inne i skogen har jeg forsøkt å ikke tenke på hva som kunne skje dersom jeg skulle treffe en varg.
Helt til jeg faktisk støtte på en lys levende ulv.
Da kunne jeg ikke skyve tankene fra meg lenger.

Men før jeg forteller mer om det uventede møtet er jeg nødt til å ta en liten omvei.

Jeg har tre katter. Den eldste av dem har akkurat blitt atten år og trives best foran peisen eller på oppvarmet gulv. Den mellomste liker heller ikke å bli kald på labbene, mens den yngste, skogkatten Stompa, kan ikke komme ut fort nok om morgenen.

Stompa kan klokka. Jeg vet det høres ut som tull og tøys, men det er altså sant. Jeg oppdaget det ved en tilfeldighet. Jeg hadde sluppet ham ut ved syvtiden en morgen og ba ham komme tilbake en time senere for å få frokost. Presis på slaget klokken åtte hoppet han opp på rekkverket og kikket inn på meg som var i gang med kaffe og dagens aviser. For å sjekke om det stemte eller om det bare var et produkt av min fantasi, fikk han i dagene og ukene som fulgte forskjellige tider å forholde seg til, og i ni av ti tilfeller kom han tilbake på avtalt klokkeslett. Litt for ofte til å være tilfeldigheter, vil jeg si. Naturligvis hendte det at han kom for sent noen ganger, men hvem har ikke opplevd det med ungdom i huset?

Dette har fått meg til å tenke at det tross alt må røre seg noe inne i det vesle kattehodet, noe jeg fikk bevist da jeg kom hjem et par-tre dagers reise. Fra jeg dro og til jeg kom tilbake hadde Stompa vært trist, og verken spist eller vasket seg, selv om han hadde fått tilbud om mat og stell. Det var en pjusket bylt som møtte meg, og som fornærmet klaget sin nød før han forsynte seg av matskålen og begynte på hovedrengjøringen. Det tok ham et par timer å få pelsen i orden, og hele den påfølgende natt lå han i armkroken og snudde seg knapt en eneste gang. Hver kveld etterpå kommer han for å legge seg i armkroken presis klokken elleve, og hvis jeg er opptatt med noe som ennå ikke er slutt, venter han tålmodig i dynen.
Og hver gang jeg finner fram en koffert når jeg skal reise, legger han seg umiddelbart i den. Det må enten være for å hindre meg i å dra, eller fordi han vil bli med.

Den siste vinteren har vært lang og kald, og i hagen utenfor har småfuglene, og spesielt en liten flokk med blåmeis, forsynt seg godt av nypene. Da lageret av nyper tok slutt bestemte jeg meg for å fôre dem med brødbiter. Det blir alltid noen skalker til overs og de kunne blåmeisene få, tenkte jeg. Jeg kjenner mennesker som mener det er en slags umoral i det å mate småfugler samtidig som man har katt; at det blir å lokke dem inn i en dødsfelle. Jeg innrømmer at jeg hadde visse betenkeligheter før jeg slapp ut Stompa, men det siste jeg sa til ham var at han skulle la fuglene være i fred. Fuglene er våre venner, sa jeg.

Det første Stompa gjorde var å legge seg foten av trestammen. Blåmeisene var skeptiske til den fem kilo tunge jegeren som lå nedenfor, men da katten ikke gjorde forsøk på å fange dem, vendte de tilbake til matfatet. Ja, ikke bare blåmeisene, men også gulspurv, gråspurv, kjøttmeis, toppmeis, stillits og et par dompaper. Noen av dem foretrakk frø eller nøtter, dessuten sørget et par skjærer for å plukke opp alt som falt på bakken. Stompa kikket nysgjerrig på dem, og etterhvert som snøen smeltet under ham dannet det seg en bar flekk på bakken. Der lå han hver dag, ofte flere timer i strekk, og kikket på småfuglene. Han minnet på sin merkelige måte om oksen Ferdinand. Stompa mente at fuglene tilhørte huset, for de fikk mat akkurat som han. Dessuten hadde jeg gitt ham beskjed om at fuglene var våre venner og ikke sto på menyen.

Svarttrosten spiste ikke brødbiter. Han satt trist øverst i plommetreet, derfor hulte jeg ut et eple og trædde det på en kvist. Jeg hadde ikke før kommet inn på kjøkkenet før trosten satt på kvisten og fornøyd hakket i seg av frukten. En trost spiser et helt eple i løpet av en dag, i hvert fall når det er kaldt og den trenger energi.
Men en morgen jeg laget frokost ved kjøkkenbenken kom den flyende bort til vinduskarmen, satte seg på den og kikket inn. Den så på meg, skakket på hodet og forklarte at det ikke var mer eple igjen. Det var et magisk øyeblikk, men at fuglen gjorde meg oppmerksom på at plommetreet var tomt for eple, var ikke det underligste. Det underligste var at den kombinerte meg med mangelen på eple. At det var mitt ansvar å sørge for at han hadde frukt tilgjengelig. Akkurat som det tydeligvis rørte seg inne i kattehjernen, rørte det seg også inne i trostehjernen; den beskjedne størrelsen til tross.

Ulven møtte jeg på en ås jeg ikke vil navngi av frykt for at svinske ulvejegere skal legge seg til med skytevåpen. Akkurat idet jeg nådde toppen vekket jeg dyret som lå ved siden av stien og sov. Vi oppdaget hverandre samtidig, og før jeg rakk å tenke på hva som kunne skje hvis jeg traff en ulv når jeg var helt alene inne i skogen, reiste den seg opp, hoppet over en tue, landet med et drønn og forsvant sørøstover. I det den hoppet, kikket den på meg som om den ville klage over at den ikke fikk sove i fred. Nå vet jeg at ulven ikke er noe å være redd for. Nå vet jeg at jeg ikke blir spist hvis jeg skremmer opp en ulv. Nå vet jeg at ulven foretrekker å stikke sin vei. Og nå vet jeg at det hørespillet til Leif Hamre er tullball fra ende til annen.

Dyr og fugler kan kanskje ikke løse tredjegradsligninger, men de tenker og har følelser og det bør bety noe for hvordan vi skal behandle dem. Derfor skal vi ikke sende triggerhappy gubber for å skyte ulven, men heller ønske den velkommen i marka. Og derfor skal vi også legge ned pelsnæringen.

For å si som Mahatma Gandhi sa: «En nasjons storhet og dens moralske framskritt kan måles etter hvordan den behandler sine dyr.»

Forfatter: Roger Pihl

Onsdagspihlsen. Det er meg. Litt slem, litt snill, litt morsom.